Leder nr. 10 - 2005  
 

 

Peter har det travelt!

Nordmenn har en tendens til å være seg selv best. Det gjelder også i fiskerinæringen. Vi elsker å gjøre narr av fiskeriforvaltningen til våre naboer, særlig EU og Russland. Vi bruker mye tid og ressurser på å avsløre fiskejuks, og nøler aldri med å karakterisere andre lands fiskere som kriminelle. Vi setter opp avslørende ressursregnskaper for irske og skotske makrellfiskere, farter Europa rundt for å knipe russiske lastefartøy med ulovlig fangst, og har ingen betenkeligheter med å beskylde russiske fiskere for å rane til seg hundretusenvis av tonn torsk i Barentshavet. Vi sleper utenlandske fabrikkskip til norske havner, og slår dem i hodet med omregningsfaktorer som skal bevise at de jukser. Islandske fiskere er jevnt over pirater, særlig om de fisker i Svalbardsonen, og i Nordsjøen har selvsagt dansker og engelskmenn alt ansvar for at viktige bestander ligger nede.
Når vi forhandler om felles fisk er det alltid de andre som krever for mye — som manipulerer og trikser for å rane til seg urettmessige andeler. Og nåde den som fisker i internasjonalt farvann mot vår vilje. Da nedkalles Herrens vrede over synderne, og i Bergen noterer Peter Gullestad ivrig ned navn og kallesignal på alle fartøyer som skal svartelistes. I oppdrettsnæringen fnyser vi alltid av EU’s beskyldninger om at Norge dumper laks, selv når oppdretterne taper milliarder av kroner.
De siste ukene har fiskejuks preget nyhetsbildet mer enn noen gang. Flere fartøyer er arrestert for ulovlig fiske, og norske politikere har stått i kø for å forsikre at Norge har retten på sin side. Og kanskje har vi det. Men som en liten motvekt mot den massive norske fordømmelsen av stort sett alle andre som driver fiske i våre nære farvann, er det på plass med litt selvkritikk.
Norsk fiskeriforvaltning er muligens best i verden, men langt fra perfekt. Det vet alle som er villige til å innrømme det. Norske fiskere har et omfattende synderegister, fiskeindustrien blir med jevne mellomrom tatt med buksa nede og alle er klar over at det foregår ulovlig fangst og omsetning av fisk i Norge. En rekke rettsaker har ført til bøter i millionklassen og fengsel. Selv om kontrollaktiviteten og bøtenivået etterhvert er blitt avskrekkende, er det fortsatt dem som prøver seg. Det er også de som allierer seg med utenlandske fiskejuksere i håp om kjappe gevinster.
Det er mye vi ikke har grunn til å være stolt av!

I iveren etter å beskylde alle andre for å jukse, er det viktig ikke å glemme dem som skiter i eget reir. I dette nummeret av «Norsk Fiskerinæring» har vi satt søkelyset på fangst og omsetning av torsk i Norge. Enten vi liker det eller ikke er det nemlig noe som ikke stemmer. Riktignok er det mange feilkilder og mulige forklaringer. Den mest nærliggende er at de offisielle omregningsfaktorene fra produktvekt til rund vekt er alt for høye. Likevel; bruker vi offisielle tall kan det synes som om Norge hvert år konsumerer og eksporterer flere titalls tusen tonn mer torsk enn vi faktisk fisker og importerer. I artikkelen på side 38 har vi gjort nøye rede for hvordan dette misforholdet oppstår. Vi har også latt representanter for næringen og myndighetene kommentere tallene, og påpeke mulige feil.
Ikke uventet hevder både FHL og Norges Fiskarlag at regnestykket er galt, og at det umulig kan fiskes og omsettes så mye svart torsk som vi er kommet til. Forhåpentligvis har de rett. Kanskje nytter det ikke å sette opp et slik regnestykke basert på den offentlige informasjonen som finnes.
Vi har ingen problemer med å akseptere FHL og Fiskarlagets reaksjoner. Derimot er vi meget forbauset over kommentaren til fiskeridirektør Peter Gullestad. Han avviser hele artikkelen som en lettvint og tabloid avsporing. Ifølge Gullestad har direktoratet forsøkt å gjøre lignende regne-eksersis før, og er kommet til at metoden ikke egner seg til å vise noe som helst.
I så fall har Peter Gullestad det svært travelt.
Fra norsk side har man — som alt nevnt — brukt tilsvarende metoder for å sverte fiskeriforvaltningen i Irland og Skottland. Nylig var endog Fiskeridirektoratet med på å legge frem en rapport som konkluderte med at det omsettes ulovlig fisk i Norge for over 500 millioner kroner hvert år. Påstanden bygde på et tilsvarende regnestykke som vi har utført, og bidro til å stigmatisere hele næringen i TV-kanaler og aviser over hele landet. Vi fikk ikke med oss at Peter Gullestad korrigerte disse oppslagene.
Vårt poeng er verken å tabloisere eller avspore en viktig debatt. Om fiskeridirektøren tror det, blir vi skuffet. Men situasjonen er faktisk den, at om utlendingene tenker på samme måte som oss og bruker det de finner av offentlige tall og opplysninger om fiske og forbruk av torsk i Norge, vil de få nøyaktig det samme resultatet som vi er kommet til.
«Norsk Fiskerinæring» har ikke vondt for å akseptere de innvendingene FHL og Fiskarlaget kommer med. Vi kan endog godta Fiskeridirektoratets forsikring om at metoden ikke holder mål. Men vi tviler sterkt på at russiske, skotske og islandske fiskere og myndigheter vil kjøpe disse forklaringene like billig som oss.
Derfor har Peter det travelt!
I et samfunn der «storebror» lurer bak hvert hjørne eller i en satelitt ute i verdensrommet, er det nesten naturstridig at myndighetene ikke klarer å sette opp et enkelt ressursregnskap for torsk. Dersom omregningsfaktorene er problemet, bør Fiskedirektoratet snarest få gjort noe med det.
Vi venter i spenning.