Leder nr. 10 - 2007  
 

 

En lykkelig løsning

VI DREV FISKE OG FANGST I Norge i tusenvis av år før noen engang hadde hørt ordet bonde. Fisk har vært et av Norges viktigste eksportprodukter siden tidenes morgen og tørrfisken skaffet oss store valutainntekter alt i vikingtiden. Som fiskerinasjon er Norge i verdenstoppen, mens norsk landbruk må beskyttes på alle bauger og kanter mot konkurranse utenfra. Bøndene er totalt avhengig av milliarder av kroner i offentlig støtte for å overleve.
Likevel har landbruket vært først ute med det meste. Landbrukshøgskolen på Ås kom nesten hundre år før Norges fisker-ihøgskole, og Norges Landbruksfaglige Forskningsråd så dagens lys en halv mannsalder før vi i 1971 omsider fikk Norges fiskeriforskningsråd og kort etter Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt (FTFI). I Landbruket kom samvirkebevegelsen til å spille en sentral rolle, og bidro med store beløp til forskning og utvikling.
I fiskerinæringen gikk samvirkelagene konkurs, og hver for seg var næringens bedrifter for små til å sette virkelig kraft bak FoU-arbeidet. I oppdrettsnæringen hadde Fiskeoppdretternes Salgslag en sentral rolle fra slutten av 70-tallet. FOS finansierte mange fellestiltak i bransjen, også innen forskning og utvikling. Da laget gikk konkurs i 1991, begynte Norske Fiskeoppdretteres Forening å leke med tanken om en felles avgift til forskning og utvikling. Spørsmålet ble første gang tatt opp i St.meld nr. 48 (1994-95) «Om Havbruk», og ble positivt mottatt på Løvebakken. Omtrent samtidig begynte Norges Fiskarlag å vurdere muligheten for en lignende avgift. Fiskeindustrien var betenkt, men etterhvert modnet også tanken i FHL. Da Peter Angelsen overtok som fiskeriminister i 1997 sluttet hele næringen opp om en felles avgift til forskning og utvikling.
Forslaget ble konkret fremmet i St. meld. nr. 51 (1997-98) «Om Perspektiver på utvikingen av norsk fiskerinæringen», og 7. juli 2000 vedtok Stortinget «Lov om avgift til forskning og utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen.» Ordningen trådte i kraft 1. januar 2001, og avgiften var 3 promille av eksportverdien av fisk og fiskevarer.
Initiativet kom altså fra næringen selv. Pengene også. Næringsorganisasjonene satte to ufravikelige krav. Avgiften skulle styres og disponeres av næringen selv, og den skulle ikke føre til reduserte offentlige bevilgninger til forskning og utvikling. Til å administrere og forvalte forskningsavgiften opprettet man Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Fondet fikk kontor i Oslo og har hele tiden vært ledet av Terje Flatøy.

JO FLERE KOKKER, JO MERE SØL. Hvorvidt dette ordtaket ligger bak etableringen av NOFIMA skal være usagt. Vi antar imidlertid at mye av målsettingen med det nye blå-grønne forsk- ningsinstituttet er å koordinere FoU-arbeidet bedre. NOFIMA skal være operativ fra 1. januar 2008, og omfatter som kjent Fiskeriforskning, Norconserv, Matforsk og Akvaforsk, samt all næringsrettet FoU-virksomhet i Havforskningsinstituttet, NIFES og Veterinærinstituttet.
Etableringen av NOFIMA skapte mye bråk. Men virkelig oppstandelse ble det først da fiskeriminister Helga Pedersen tidligere i år gjorde det klart at ca. 50 millioner kroner av forskningsavgiften til Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond skulle gå til å finansiere NOFIMA. Ville protester fra samtlige av næringens organisasjoner ble møtt med en kald skulder. Fiskeriministeren sto på sitt, og mente departementet hadde rett til å overstyre bruken av FoU-avgiften.
Heldigvis har hun besinnet seg. En juridisk betenkning bekrefter dessuten det fiskeriministeren burde ha visst, nemlig at det er styret i FHF, dvs. næringen selv, som skal prioritere og bestemme hva forskningsavgiften skal gå til, ikke fiskeriministeren. Så langt har FoU-avgiften fungert akkurat som planlagt. Næringen har hatt full kontroll over pengene, og staten har bidratt som før med støtte til forskning og utvikling i fiskerisektoren.
I 2008 har FHF et budsjett på ca. 135 millioner kroner. Av dette vil ventelig 30-35 millioner gå til prosjekter i regi av NOFIMA-selskaper. Som en kravstor kunde skal nå styret i FHF bidra til å utvikle NOFIMA. Det er lagt opp til et konstruktivt samarbeid mellom de to institusjonene, og det er grunn til å tro at den blå-grønne forskningsalliansen gradvis vil erobre en større del av FHF-potten. Men dette skal altså skje på næringens premisser, og ikke som et diktat fra Helga Pedersen.
Såvidt vi kan skjønne har man funnet en lykkelig løsning på forholdet mellom FHF og NOFIMA. Om Fiskeriministeren hadde trum-fet gjennom sitt opprinnelige ønske, eventuelt etter en loven-dring, ville det vært et direkte ran. I våre øyne er det prinsipelt forkastelig at Stortinget skal legge føringer på hvor mye penger FHF skal bruke på NOFIMA. Det har politikerne ingen ting med. For sikkerhets skyld tar vi derfor med et spørsmålstegn i overskriften. Vi har nemlig en mistanke om at FHF-styret vil komme under knallhardt press dersom fondet ikke bidrar så mye til finansieringen av NOFIMA som forventet. Først da får vi svaret på om næringen fortsatt skal få styre over egne penger.