Leder nr. 10 - 2010  
 

 

Ringnotredernes Kystforbund

ETTER VÅR MENING ER DET ingen god ide.
Men hva en bladfyk på Eidsvoll måtte si og mene om hvordan ring­notflåten bør organisere seg, skal man kanskje ikke legge så stor vekt på. Det er som kjent organisasjonsfrihet i Norge, og den som har skoene på vet alltid best hvor det trykker.
At skoene både har trykket og klemt på mange ringnotredere, er det overhode ingen tvil om. Mye mer enn ledelsen i Fiskebåtredernes Forbund var klar over. Vi velger i alle fall å tro det. For om styret i Fiskebåt virkelig hadde fanget opp den innbitte motstanden mot mer strukturering, hadde man ikke foreslått å øke maksimalt antall basistonn i ringnot fra 650 til 800 tonn. Resultatet var at nesten 20 ringnotbåter meldte seg ut av Forbundet. Da styret slo full retrett og omgjorde vedtaket, regnet vi med at utbryterne fornøyd ville vende tilbake. Men det gjorde de ikke. Såvidt vi skjønner har de bestemt seg for å etablere en ny forening.
Det er ingen god ide.

 

HVA SKAPTE DEN VOLDSOMME irritasjonen?
Det vet de best som meldte seg ut. Hovedgrunnen er selvfølgelig at de ikke ser seg tjent med å øke grensen for antall basistonn. Det kan enten skyldes en generell vurdering om at færre ringnot­fartøy vil gi færre ringnotfiskere, svekke ringnotmiljøene langs kysten og redusere flåtens fiskeripolitiske innflytelse — hvilket i neste omgang kan føre til en omfordeling av de pelagiske ressursene fra ringnot til andre fartøygrupper. Men det kan også skyldes at det vil gjøre det dyrere å strukturere. Hever myndighetene grensen for antall basistonn til 800, vil alle som i dag har strukturert fullt ut melde seg på banen igjen. Det vil uten tvil øke prisen pr. 100 basistonn, og gjøre det vanskeligere for de som ennå ikke har strukturert å henge med i dansen. Kort sagt; å øke antall basistonn vil bare føre til et ytterligere skille mellom de store og kapitalsterke i næringen og de som ikke har råd til å betale 50, 60 ja kanskje 70 millioner kroner pr. 100 basistonn. Om vi skal føre dette resonnementet et hakk videre — mellom «skrivebordsredere» som kan engasjere seg aktivt i den fiskeripolitiske debatten for å få det som de vil, og de rederne som må være ute på havet og ikke har anledning til å fly på møter. Med andre ord; en strid om hvem som skal spise og hvem som skal bli spist!
Vi aner også en viss irritasjon over det mange av utbryterne vil kalle arroganse fra styre og ledelse i Forbundet. Følelsen av ikke å bli hørt — selv om man sier det lavt — er aldri god. Et snev av geografiske motsetninger tror vi også ligger i bunn.

«HALVPARTEN AV FLÅTEN ER i mot, og det blir ikke enkelt å ta opp igjen forslaget om å øke taket for antall basistonn. Jeg tror rett og slett at løpet er kjørt i denne saken», sa Ola Olsen nylig til «FiskeribladetFiskaren». Han er en av arkitektene bak forslaget om å etablere en ny forening.
Vi tror Ola Olsen tar feil. Den fiskeripolitiske innflytelsen til en organisasjon bestående av 15-20 ringnotfartøyer kan skrives på spissen av en nål. Foreningen vil bli bannlyst fra første dag av Norges Fiskarlag og motarbeidet med alle midler av Fiskebåtredernes Forbund. Den som vender kinnet til og får en rett venstre midt i trynet — slik forening nødvendigvis vil bli oppfattet av ledelsen i Fiskebåt, kan ikke vente seg mye godt.
Vi skjønner at de som har meldt seg ut føler seg dårlig behandlet. Vi forstår også at de er dypt misfornøyd med den strukturpo­litikken Fiskebåt ønsker å føre for ringnotflåten. Men om noen prøver å få det til at Fiskebåtredernes Forbund generelt har gjort en dårlig jobb, tar de kort og godt feil. Etter vår mening har Forbundet gjort en strålende innsats de siste 15-20 årene for å forsvare og sikre havflåtens interesser. Det er en gjengs oppfatning i alle deler av næringen. Selv om de ikke kan si det høyt, vedder vi på at ledelsen i samtlige fylkesfiskarlag nå fryder seg over den splittelsen som skjer i havflåten. Det samme gjør de i Norges Kystfiskarlag. I våre øyne er det eneste en ny ringnotforening muligens klarer å oppnå, å svekke havflåtens posisjon rent generelt.
Og om Ola Olsen tror at 15-20 ringnotredere kan legge strukturdebatten død, tar han som sagt feil. Den nye foreningen klarer ikke engang å hindre videre strukturering i ringnot. Takket være de rød-grønne kan man nok holde «skansen» frem til 2013. Men får vi en regjering med Høyre og FrP som grunnmur, garanterer vi at maksgrensen for antall basistonn raskt vil bli hevet. Akkurat i øyeblikket prøver selvsagt ledelsen i Fiskebåt å tone ned alt som kan spisse frontene og bidra til å etablere en ny forening. Men i det øyeblikk foreningen er et faktum, blir tonen garantert en annen.
Dessuten; og det er jo et lite paradoks. Et ankepunkt fra flere av dem som har meldt seg ut av Fiskebåtredernes Forbund, er at de ikke har hatt tid og ressurser til å engasjere seg aktivt i organisasjonen. Og nå skal de altså dra i gang sin egen!
Det kan nok bli en aktiv start. Men etter et år eller to i krapp motsjø, lurer vi på hvordan det vil stå til med engasjementet. Og særlig etter at maksgrensen for antall basistonn er hevet til 900.

STRUKTURERINGEN AV FISKEFLÅTEN i Norge vil fortsette. For egen del er vi fristet til å skrive dessverre. Antall abonnenter og annonsører går i alle fall ikke opp når det blir færre fiskebåter. Men vi føler oss temmelig sikre på at strukturskeptikerne kommer lenger om de i stedet for å etablere en ny forening blir mer aktive i Fiskebåtredernes Forbund. Dersom struktur er så viktig, bør de ta seg tid til å møte opp når det er årsmøter og si sin mening høyt og tydelig. Ledelsen av Forbundet er åpenbart så opptatt av å holde troppene samlet at en aktiv «strukturopposisjon» vil få mye gjennomslag. Men å stoppe videre strukturering en gang for alle, er umulig.
Helt til slutt vil vi gjenta et forslag vi har kommet med tidligere, og som kan gjøre strukturpolitikken mer forutsigbar; nemlig at man fastsetter et regelverk for når etablerte strukturordninger skal endres. Vi har ikke sterke meninger akkurat om hvordan dette skal lyde. Poenget er at man ikke endrer regler før et fastsatt måltall er oppnådd, f.eks. at 70 prosent av en flåte­gruppe skal ha strukturert fullt ut før man hever makstaket. Et alternativ kan være at den gjennomsnittlige strukturgraden skal være f.eks. 90 prosent. Det vil si at man ikke hever maksgrensen for antall basistonn i ringnot før gjennomsnittet i flåtegruppen er 585 tonn. Med et slikt måltall vet alle hva de har å forholde seg til.