Leder nr. 10 - 2011  
 

 

Råfiskloven for fall!

DEN KOM I 1938 OG FIKK raskt navnet «Fiskernes grunnlov».
Siden har den vært endret mange ganger. Og hver gang til fiskernes høylydte protester. Den viktigste endringen skjedde i 1991, da fiskesalgslagene ble fratatt retten til å godkjenne kjøperne. Med det forsvant mye av lagenes mulighet til å styre strukturutviklingen i fiskeindustrien. Fiskerne raste, og hevdet at Råfiskloven ble pulverisert. Men de møtte døve ører.
Råfiskloven har vært omstridt siden den første og midlertidige utgaven kom i 1938. Over natta fikk fiskerne eneretten til å fastsette prisen på førstehånd. Rett nok skulle man først forhandle med industrien, men til syvende og sist var det salgslagene som skulle bestemme minsteprisene. Og slik har det vært i snart 75 år.
Vi tror ikke det er grunnlag for å hevde at salgslagene har misbrukt denne makten. Men vi har alltid forstått den frustrasjo­nen mange fiskeindustriledere har følt. Å kalle det prisforhan­dlinger når den ene parten sitter med all makt mellom himmel og jord, er rett og slett provoserende. Sålenge staten var villig til å dekke forskjellen mellom den prisen fiskerne måtte ha for råstoffet og det markedene ute var villige til å betale for de ferdige produktene, fungerte imidlertid systemet rimelig greit. Men siden midten av 1990-tallet, da fiskeristøtten forsvant, er det neppe tvil om at Råfiskloven har bidratt til å sikre fiskerne en større andel av totalkaka enn de ellers ville ha fått. At ledelsen i FHL i hele denne perioden har hatt fokus på Råfiskloven og den måten førstehåndsomsetningen organiseres på, burde derfor ikke forundre noen.
I januar i år nedsatte fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen et utvalg for å foreta en såkalt teknisk gjennomgang av Råfiskloven. Utvalget skulle også gjennomgå erfaringene med meklingsordningen i 2007 og 2008 — en prøveordning foreslått av Svein Ludvigsen og innført av Helga Pedersen.
Ett av de viktige spørsmålene utvalget kunne ta opp, var altså selve prosedyren for prisfastsettelsen. Og det er her Midttunutvalget, etter utvalgets leder Ove Midttun, skriver historie. Flertallet i utvalget går rett og slett inn for å rive selve grunnmuren ut av Råfiskloven. Om flertallet får sin vilje skal nemlig retten til å fastsette minsteprisene overføres fra salgslagene til en såkalt nøytral oppmann, eventuelt en meklingsnemnd. Det er, såvidt vi vet, første gang et bredt sammensatt utvalg oppnevnt av fiskeriministeren, kommer med et slikt forslag. Det er historisk, og det har en enorm symboleffekt.
Når tror ikke vi ett eneste sekund at Lisbeth Berg-Hansen vil følge flertallets innstilling. De rødgrønne har til kjedsomme­lighet forsikret fiskerne — og velgerne — at Råfiskloven skal stå til Dovre faller. Å frata salgslagene retten til å fastsette prisene, vil derfor være et gigantisk løftebrudd, og et politisk selvmord der fiskere ferdes. Det har de rødgrønne i og for seg gjort mange ganger før, men de kommer ikke til å gjøre det i denne saken.
På kort sikt kan derfor Råfisklovens voktere sove trygt. Men får vi et regjeringsskifte høsten 2013 og en fiskeri- og kystminister fra Høyre, hvilket er meget sannsynlig, er veien ferdig brøytet. Noe av det første den nye statsråden ville gjøre, er å hente Midttunutvalgets innstilling frem fra skuffen. I 2014 vil det bli opprettet en ordning med tvungen mekling, dvs. at meklingsnemnda fastsetter minsteprisene når partene ikke blir enige. Da vil grunnmuren i Råfiskloven rase ut.

MIDTTUN-UTVALGET HADDE ÅTTE medlemmer. Tre fra fiskersiden, tre fra kjøpersiden, Grethe Fossli fra LO og altså lagdommer ved Gulating Lagrett i Bergen og tidligere assisterende fiskeridirektør, Ove Midttun. Fra start lå det følgelig i kortene at Midttun og Fossli ville bli jokere. Begge falt ned i armene til fiskekjøperne.
Grethe Fossli hadde en vanskelig jobb. NNN presset kraftig på fra den ene siden for å få en ordning med tvungen mekling, Norsk Sjømannsforbund like hardt fra den andre for at salgslagene skulle beholde retten til å fastsette minsteprisene. Til slutt vant NNN. Ove Midttun valgte også å støtte utvalgets medlemmer fra FHL og NSL, og dermed var det et flertall på 5 mot 3 for å skape historie.
Når FHL og NSL likevel lot champagne-glassene stå, er forklaringen som følger. Å fastsette minstepriser betyr ikke lenger så mye som det en gang gjorde. I sildesektoren skjer det meste av omsetningen på auksjon og til vesentlig bedre priser enn det Sildelaget fastsetter som minstepris. Også i Råfisklagets distrikter betales det ofte mer for fisken enn minstepris. For kjøperne er det derfor mange andre forhold som skaper mer frustrasjon enn minsteprisene, f.eks. krav om garantier og andre betalingsvilkår, vilkår for leveringsavtaler, auksjonsopplegg og fastsettelse av utbudsområder for fangstene. Råfiskloven gir videre salgslagene fullmakt til å regulere fisket av hensyn til avtaket eller dirigere fangster til bestemte kjøpere og anvendelser.
I Midttunutvalget jobbet industriens medlemmer knallhardt for at også salgsvilkår og reguleringsordninger skal gå til tvungen mekling dersom partene ikke blir enige om disse -- helst i form av en oppmannsordning. Det fikk de til stor skuffelse verken LO eller utvalgsformannen med på. Salgslagene skal fortsatt bestemme slike saker.
Men i våre øyne bør FHL og NSL likevel være strålende fornøyde med det de oppnådde. Å få LO på sin side i et så sentralt spørsmål som hvem som skal fastsette prisene, er en stor seier. Roma ble ikke bygd på en dag. Å frata fiskerne deres eneveldige makt i organiseringen av førstehåndsomsetningen vil også ta tid.
I 2014 mister de retten til å fastsette prisene. Så fortsetter kampen om mekling også om salgsvilkår og reguleringsordninger. Med Høyre og FrP i posisjon bør det ordne seg innen Stortingsval­get i 2017.