Leder nr. 10 - 2013  
 

 

Spinnvilt av høyesterett

HØYESTERETT ONSDAG 23. oktober 2013. Kl. er 09.15 og retten er satt. Høyesterettsdommer Bård Tønder blar litt i papirene, kremter kort og gir seg til å lese. Han er førstevoterende. Rundt det hesteskoformede bordet sitter 17 av de 20 medlemmene av Høyesterett. I den store plenumssalen i andre etasje er det helt stille. Alle lytter spent — Einar Volstad mer enn noen av de andre. Endelig skal saken som har plaget ham i snart seks år avgjøres. Han er rimelig trygg på utfallet. Både i Oslo tingrett i januar 2011 og i Borgarting lagmannsrett i juni 2012 vant han en knusende seier over staten. Å gi forskriftsendringen i juni 2007 om tidsbegrensede strukturkvoter tilbakevirkende kraft var i strid med Grunnlovens paragraf 97. Statens forsøk på å begrunne tilbakevirkningen med «stor samfunnsmessig betydning» ble nærmest latterliggjort av de to rettsinstansene.
Tønder leser raskt. Først en grundig gjennomgang av selve saken, så partenes anførsler. Og så kommer det, som lyn fra klar himmel: «Jeg er kommet til at statens anke må tas til følge. Forskriftsendringen i 2007 er ikke i strid med Grunnlovens paragraf 97.»
For Eivind Volstad var det som å bli slått rett ned. At 8 av de 17 dommerne sa seg uenige med Tønder, var mager trøst. 9 er en mer enn 8. Høyesterett var kommet til at staten hadde rett.
Det Eivind Volstad og mange av tilhørerne i saken ikke ante, var at førstevoterende dommer Bård Tønder i store deler av sitt yrkesaktive liv har jobbet for regjeringsadvokaten. I 21 år har han ikke gjort annet enn å forsvare statens interesser i ett og alt. Det Volstad heller ikke visste var at seks av de ni høyesterettsdommerne som stemte for staten, har bakgrunn som regjeringsadvokater — til sammen i 53 år. Bare en av de 8 dommerne som stemte mot staten har tilsvarende yrkespraksis.
I 2012 og 2013 har Høyesterett behandlet 120 sivile saker. I nesten 50 av dem har staten vært part. I våre øyne er det et alvorlig tankekors at minst halvparten av landets 20 høyesterettsdommere har bakgrunn som regjeringsadvokater eller fra Justisdepartementets lovavdeling. Om en av dem hadde jobbet som konsernadvokat for Volstad AS, ville vedkommende vært inhabil til tusen. Men å ha jobbet 21 år som advokat for staten, er helt greit. Forstå det den som kan. Dessverre tror vi ikke Bård Tønder en gang tenkte den tanken at han muligens kunne bli oppfattet som upartisk av Eivind Volstad. Det gjorde sannsynligvis heller ingen av de andre dommerne med bakgrunn som statens advokater. Juridisk har de helt sikkert sitt på det tørre. Men i våre øyne — og i øynene til Eivind Volstad — er det noe som skurrer alvorlig.
Vi liker det ikke. Og særlig ikke når vi ser hvilke utslag det faktisk kan få. Volstad-saken ble rett og slett avgjort ut fra dommernes yrkesbakgrunn. De som hadde jobbet som advokater for staten, ga staten medhold. Vi kaller det i realiteten en politisk dom.
Av de 49 sivile sakene Høyesterett har behandlet i 2012 og 2013 med staten som part, har Bård Tønder vært dommer i 16. 12 ganger har han gitt staten medhold, 4 ganger har han gitt staten delvis medhold. Tilfeldig?

BORTSETT FRA FAGLAGSAVGIFTEN er det ingen rettssaker som har vært omfattet med større interesse i fiskerinæringen enn Volstad-saken, i alle fall ikke siden «Norsk Fiskerinæring» ble etablert for vel 50 år siden. Da dommen falt haglet det med kommentarer fra alle hold. Svært mange av dem dokumenterte grunnleggende mangler på forståelse. Kanskje ikke så rart i en juridisk svært komplisert sak. Men når Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne Ingrid Heggø jublende konstaterer at Høyesteretts-dommen fastslår at fisken i havet tilhører fellesskapet, blir det bare pinlig. Dommen sier jo overhode ingen ting om det. Og når vår nye fiskeriminister Elisabeth Aspaker i sin tale til Landsmøtet i Norges Fiskarlag sier at det viktigste resultatet for henne av Volstad-dommen, er at «Høyesterett klart og tydelig slår fast at det er politikerne som utformer fiskeripolitikken, ikke domstolene», blir vi bare lei oss. For det første er det jo aldri noen som har bestridt at det er politikere som utformer politikk. Såpass burde i det minste en statsråd vite. Domstolenes oppgave er kun å vurdere om politikken er i henhold til norsk lov. At en Høyre-statsråd ønsker Volstad-dommen og dens begrunnelser velkommen, er i våre øyne oppsiktsvekkende og veldig trist. Det dommen i realiteten sier er jo at sjømatnæringens utøvere ikke kan stole på politikerne. Som Eivind Volstad må de regne med å bli lurt trill rundt. Og det tragiske med dommen — eller spinnville for å henvise til overskriften — er at Høyesterett fastslår at det kan politikerne faktisk få lov til å gjøre.
For alle i sjømatnæringen som er opptatt av forutsigbare rammebetingelser, er Volstad-dommen intet annet enn en tragedie. Førstevoterende dommer Bård Tønder, som fikk flertallet med seg, argumenterer heftig for hvor stor frihet politikerne bør ha til å endre spillereglene i næringen. Han mener at næringens utøvere ikke kan ta noen ting for gitt. Tønder går faktisk så langt som å hevde at næringsutøverne bør sette seg grundig inn i avstemningsresultatet når viktige fiskerilover blir vedtatt. Om det er politisk uenighet bør de være varsomme med å tilpasse seg de nye lovene. Det kan jo komme et regjeringsskifte, og da vil vernet mot en lovendring med tilbakevirkende kraft kunne være svekket. Det er nesten ikke så vi tror våre egne øyne.
Og denne dommen ønsker altså vår nye fiskeriminister velkommen!
Forklaringen er selvfølgelig at hun ikke har rukket å sette seg inn i saken, og at hun har stolt på ekspedisjonssjef Vidar Land­mark. Det burde hun ikke ha gjort. I denne saken er Vidar Landmark og staten ett og det samme. Vi anbefaler Aspaker å lese denne lederen grundig, samt det som også står om Volstad-dommen i nf’s blå og på side 27. Vi forventer en helt annen holdning til dommen neste gang hun uttaler seg.

 

HELT TIL SLUTT; hvilke konsekvenser bør Volstad-dommen få?
Svaret er enkelt. Elisabeth Aspaker bør snarest gjennomføre det som er avtalt i regjeringserklæringen fra Sundvollen, nemlig å gjøre strukturkvotene tidsubegrenset. Flertallet i Høyesterett har jo lagt til grunn at strukturkvotene skal gå tilbake til de gruppene de kommer fra. Det har også samtlige fiskeriministre siden 1990. Hvorvidt kvotene er tidsbegrenset eller tidsubegrenset betyr altså i praksis ingen ting. Selv staten innrømmer det. Til slutt ender de jo uansett som «evige» grunnkvoter.
Til det vil enkelte sikkert innvende, at da spiller det jo ingen rolle om disse kvotene forblir tidsavgrenset. Jo, det gjør det! I alle fall om man virkelig er opptatt av forutsigbarhet. Samtlige fiskeripolitikere vi har snakket med er det. Ved å gjøre strukturkvotene «evige» fjerner man nemlig den usikkerheten som Eivind Volstad i alle år har vært så opptatt av. Han har rett og slett ikke stolt på politikernes løfte om at strukturkvotene skal falle tilbake til trålgruppen. Dette er også mindretallet i Høyesterett inne på. Politiske løfter er en sak, rettslige garantier noe ganske annet. 6 fiskeriministre fra Arbeiderpartiet har lovet at strukturkvotene skal tilbake til de gruppene de kommer fra. Hvorfor partiet da har så vanskelig med å akseptere evige strukturkvoter, blir for oss kort og godt uforståelig. Særlig når partiets fiskeripolitiske talsmenn og -kvinner i alle sammenhenger understreker hvor viktig det er med forutsigbare rammevilkår.