Leder nr. 10 - 2014  
 

 

Møkk lei!

VI ER MØKK LEI — møkk lei alle som maser om hvor lite alvorlig norsk oppdrettsnæring tar sine miljøutfordringer. Vi er møkk lei alle som snakker om hvor farlig det er å spise laks — om de mange giftstoffene i fisken og om «cocktail-effektene» ingen har forsket på. De maler fanden på veggen med brede pensler — vrir og vrenger på alle sannheter. Vi er møkk lei alle som mener at norsk fiskeoppdrett bør avvikles for å holde liv i noen ynkelige villaks som ikke betyr noe som helst for norsk økonomi og for de aller, aller fleste nordmenn. For vår del kan villaksen like gjerne svømme til Afrika og aldri komme tilbake. Ikke skal vi tilbringe en eneste time i en lakseelv med fiskestang, og ikke synes vi det minste synd på Bjørn Rune Gjelsten eller andre villaksentusiaster som drar med privatfly til Finnmark for å drive «catch and release». De kan snakke seg blå i trynet om biologisk mangfold og om hvor viktig det er å ta vare på villaks­bestandene. Når det kommer til stykket er det utelukkende egne fornøyelser og snevre økonomiske interesser villaksfolket har i bakhodet.
Vi er møkk lei folk som Kurt Oddekalv og hans like. I vår øyne manipulerer de fakta og lyver om nødvendig. Enkelte av natur-og miljøvernorganisasjonene skyr ingen midler i kampen om å skaffe seg medlemmer og dermed mest mulig offentlig støtte. Det er rett og slett til å bli kvalm av. De snakker om miljøvern og klimagasser. Så reiser de jordkloden rundt med fly for å delta på møter og protestaksjoner. De vil ha oss til å tro at verdens undergang er nær om en liten hoppekrepsart i Barentshavet blir borte, når faktum er at 99 prosent av alle arter som har levd på jorden siden tidenes morgen er forsvunnet. Biologisk mangfold er ikke statisk. Arter kommer og arter går i ett sett.


VI ER KORT SAGT MØKK LEI. Og da kan det nok hende at fingrene løper litt raskere over tastaturet enn de strengt tatt burde. Vi er selvfølgelig enig i at villaksen hører hjemme i norske elver, at det er fornuftig å redusere utslippene av klimagasser og at biologisk mangfold er viktig. Vi skal også være blant de første til å erkjenne at fiskeoppdrett setter miljøspor. Men vi er grunnleggende uenige med dem som hevder at næringen ikke tar disse på alvor, og at man heller ikke har vilje til å gjøre noe med dem. At Kurt Oddekalv kommer med slike påstander, forundrer oss ikke. At «FiskeribladetFiskaren» gjør det samme, er oppsiktsvekkende. Etter å ha fastslått at oppdrettsnæringen ikke tar lusa alvorlig, skriver avisen følgende på lederplass i oktober: «Saken er at oppdrettsnæringen ikke klarer å løse luseproblemet. Vi tror det står på viljen».
Ifølge redaktør Øystein Hage har ingen andre media mer kompetanse om sjømatnæringen enn «FiskeribladetFiskaren». Den oppfatningen deles neppe av norske fiskeoppdrettere. Det brukes hundrevis av millioner kroner på å løse luseproblemet. En rekke mer eller mindre spektakulære løsninger er under utvikling. Mange for­skningsmiljøer er involvert. Dessuten gir lakselusa næringen svimlende summer i økte driftskostnader, og holder oppdretterne våkne om natta. Det er kort sagt omtrent det eneste de har i hodet døgnet rundt. Å hevde at de ikke tar lusa på alvor er ikke bare feil, det er direkte tåpelig.

 

SÅ VIL NOEN MENE, kanskje også lederskribenten i «Fiskeribladet­Fiskaren», at det bare er å slakte ned så mye laks at lusenivået faller under 0,1 kjønnsmoden lus pr. fisk. Så lenge oppdretterne ikke gjør det, står det altså på viljen! Dette er i våre øyne et syltynt resonnement. For det første er det ingen som vet sammenhengen mellom antall laks i merdene og antall lus pr. fisk. Selv om vi halverer biomassen, er det ikke gitt at lusetallet pr. fisk faller under 0,1. Heller ikke om vi halverer enda en gang. Faktum er dessverre at kunnskapene om lakselusas miljømessige konsekvenser er relativt svake. Ja, den tar livet av unglaks på vandring ut fra elvene. Den er også et problem for sjøørreten — kanskje et større problem enn for villaksen. Men foreløpig har vi ikke sett noen regnestykker eller analyser som eksakt viser de miljømessige og økonomiske konsekvensene av antall lus pr. oppdrettslaks. Det er det nemlig ingen som vet. Hvem har f.eks. bestemt at nettopp 0,1 lus skal være grensen, og hvorfor? Dette er avgjørende kunnskaper for å kunne balansere oppdrettsnæringens økonomiske, matproduserende og distriktsmessige betydning opp mot de miljøkonsekvensene den har. For ingen — heller ikke «FiskeribladetFiskaren» — mener vel at næringsaktiviteter overhode ikke skal sette miljøspor.
Norsk oppdrettsnæring tar lakselusa mer på alvor enn noen andre. Naturlig nok; den har kostet bransjen milliarder av kroner og hindrer videre vekst. Men næringen må kunne forlange at produksjonsregulerende tiltak står i et fornuftig forhold til de miljøgevinstene som oppnås. Det samme må alle vi som ønsker å bevare og videreutvikle det norske velferdssamfunnet, og som har glede av de mange milliarder skattekroner oppdrettsnæringen kaster av seg. For å si det rett ut; lusegrensen på 0,1 er tatt rett ut av løse lufta. Ingen har regnet på det, og ingen aner verken de miljømessige eller økonomiske effektene.
Det burde en avis med stor sjømatkompetanse også vite!