Leder nr. 10 - 2016  
 

VARSKO HER !

 

2016 SNIKER SEG MOT SLUTTEN. For norske oppdrettere har det vært et merkelig år. Miljøfokuset har aldri vært større. Lakselusa har dominert i alle kanaler, for å si det slik. Rømming og sykdommer har kommet helt i skyggen av den lille, djevelske parasitten, som har tatt kommandoen over næringen.
Per Sandberg har vist seg like hjelpeløs som forgjengerne. I opposisjon er det ingen sak å kreve handling, forutsigbare rammebetingelser og et håndfast opplegg for videre vekst. Men som fiskeriminister må også Sandberg pent forholde seg til kobbelet av fagetater og forskningsinstitusjoner som vender tommelen ned til vekst før lusa er historie. Det fremtidige vekstregimet Sandberg har tatt til ordet for basert på «trafikklys», er så langt unna forutsigbarhet som det er mulig å komme. Det bygger for det første på kunnskaper vi ikke har, for det andre på rent politiske føringer og vurderinger.
Lusa er en pest og plage. Men den er tilsynelatende også en velsignelse. Man kan bli paranoid av mindre. De siste tre-fire årene har produksjonen av laks og ørret i Norge stoppet helt opp. I 2012 eksporterte vi 995.000 tonn oppdrettslaks, regnet i rund vekt. I år blir det ca. 975.000 tonn. Men etterspørselen har ikke stagnert. Her hjemme kan man av og til få inntrykk av at hele verden er opptatt av lakselus. Det er den ikke. I Paris, Berlin, London og Madrid har ikke forbrukerne en gang hørt om lakselus. Der står de i kø for å kjøpe fisk fra Norge, og aller helst oppdrettslaks — uansett hvor høyt Kurt Oddekalv og andre miljøaktivister i de store byene måtte skrike.


 

MAN MÅ IKKE VÆRE MENSA-MEDLEM for å skjønne hva som skjer når tilbudet står stille mens etterspørselen bare øker. Prisene går opp. I 2012 gikk oppdrettslaksen for under 28 kroner pr. kilo. I år passerer vi 60. Og ifølge Fish Pool vil snittprisen i første halvår 2017 ligge over 70 kroner. I 1976 ville oppdretterne ristet vantro på hodet om de fikk vite at lakseprisen 40 år senere skulle være under 100 kroner pr. kilo. Den gangen gikk laksen for 3-400 kroner pr. kilo, regnet i dagens kroneverdi. Men vi skal ikke mer enn fem år tilbake i tid før de fleste ville flirt rått om noen påsto at lakseprisen snart ville passere både 60 og 70 kroner. Da Frank Asche for et par år siden snakket om 50 kroner ble han latterliggjort.
Lusa er noe dritt. La oss være enige om det. Ingen liker at villaksen dør og at den i fangenskap sliter med helsa. Dette må vi selvfølgelig gjøre noe med, også for å redusere produksjons­kostnadene. I dag koster lusa næringen både fem og seks milliard­er kroner på årsbasis. Samtidig kan man jo lure på hvorfor norske oppdrettere er så voldsomt opptatt av vekst. Hva er galt med 70 kroner pr. kilo og 35 kroner i ren fortjeneste?

 

SVARET ER ENKELT. I ALLE industrialiserte land søker kapitalen til de bransjene som gir best avkastning — i mange u-land også. Problemet med å satse på lakseoppdrett, for å bruke en slik formulering, har hittil vært at salgsprisene ikke rettferdiggjør kostnadene ved å bygge landbaserte anlegg. Kort sagt; de natur­gitte forutsetningene for merdbasert oppdrett har ikke vært til stede, slik de er i Norge og Chile. Laksepriser på rundt 30 kroner pr. kilo har effektivt tatt livet av de fleste planer om alternative tekniske løsninger.
Laksepriser på 60-70 kroner pr. kilo gjør derimot landbasert oppdrett uhyre interessant. Det åpner også for lukkede anlegg i sjø og kostbare havbaserte løsninger. I dag kunne vi sannsynlig­vis brukt resten av dette nummeret på å ramse opp landbaserte oppdrettsprosjekter for laks rundt om i verden. Og fra det øyeblikket rapportene begynner å strømme inn om at de første anleggene har lykkes — at eierne tjener penger, vil interessen bare eksplodere. Samtidig vil nye teknologiske løsninger sørge for at produksjonskostnadene på land går ned — akkurat slik vi opplevde i Norge med merdbasert oppdrett. Dagens prisnivå kan med andre ord gi en flom av nye aktører inn i lakseoppdrett.
Selv i Norge er det nå landbaserte anlegg på gang. Fredrikstad Seafood AS har kommet lengst. Andfjord AS i Andøy skal bygge et landanlegg til 3-400 millioner og Aquafarm Rjukan AS har også store planer. For ikke å snakke om alle dem som vil starte havbasert oppdrett. Det ene gigantprosjektet større enn det andre ligger på tegnebrettene, og søknadene har strømmet inn til Nærings- og fiskeridepartementet. Pure Atlantic AS vil bygge et «oppdrettsskip» på nesten 500 meter til 3,3 milliarder kroner. Marine Harvest, SalMar og Nordlaks er bare noen av dem som vil bruke godt opp mot milliarden.
Spør noen oss lukter det altså «skiferolje» lang vei. Da oljeprisen passerte 100 dollar pr. fat og amerikanerne begynte å snakke om produksjon av skiferolje, mente ekspertene at dette var tomme trusler. Denne produksjonsteknologien var alt for dyr. Men USA mente alvor, og i dag vet vi hvordan det gikk. For det første raste oljeprisen til under 50 dollar pr. fat, for det andre viste det seg at skiferolje faktisk ikke var så dyr å produsere som man trodde. At norske lakseoppdretter gjerne vil ha lakseprisen ned, skjønner vi altså svært godt. Dagens situasjon er rett og slett livsfarlig. Derfor «varsko her».
Dette varskoet får vi håpe at også Per Sandberg og hans folk i departementet har i bakhodet når de nå vurderer alle søknadene om utviklingskonsesjoner. For at myndighetene blåser i lusa og lar villaksen i stikken, har vi ingen tro på. Det velger vi å tro at de heller ikke vil gjøre med norsk lakseoppdrett. Men da må lakseprisene ned!