Leder nr. 1/1 - 2006  
 

 

Ikke tøffest i trynet!

Laksedagene 2006 ble et meget vellykket møte. Ikke for SAS-pilotene selvsagt, som bare skapte irritasjon og forbannelse i møtesalen, men for arrangøren Norske Sjømatbedrifters Landsforening og de nesten 200 deltakerne som på tross av utslitte og «syke» piloter klarte å komme seg til Hell. Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen hadde sin første opptreden i en stor forsamling av oppdrettere, og klarte seg bra uten å si så mye nytt eller interessant.
2005 ble et festår for norske lakseoppdrettere. Ifølge Lars Liabø i Kontali Analyse solgte vi laksen med 6 kroner pr. kilo i ren fortjeneste. Med et uttak på 570.000 tonn laks tjente oppdretterne rundt 3,5 milliarder kroner. Ikke rart de var nesten musestille. Støynivået i fiskeri- og havbruksnæringen har jo alltid vært omvendt proporsjonal med inntjeningen. På tross av dumpingtoll i USA, Science-artikkel, safeguards, minstepriser og full stans i lakseeksporten til Russland helt på tampen av året, solgte vi laks som aldri før og til priser som de færreste trodde var mulig bare for et par-tre år siden.
Nå er det store spørsmålet hva som skjer videre!
Svein Ludvigsen fikk mye kjeft for å tildele 40 nye matfisk-konsesjoner og oppheve fôrkvoteordningen. Det ga en svært uheldig signaleffekt, og er etter manges mening hovedårsaken til at EU hamrer løs på oss igjen. De nye konsesjonene må Ludvigsen ta på sin kappe. Men at vi fikk en ordning med maksimalt tillatt bio-masse (MTB) i stedet for fôrkvoter må næringen selv ta det meste av ansvaret for. Såvidt vi erindrer var det FHL havbruk som ønsket denne ekstremt produksjonsdrivende løsningen. I 2003, da den forrige lakseavtalen med EU løp ut, var Tarald Sivertsen en av dem som sterkest advarte mot å «gå bananas». Han spådde ragnarok om ikke næringen holdt produksjonsveksten i stramme tøyler. Året etter gikk så FHL havbruk inn for en produksjonsregulering som i praksis økte produksjonskapasiteten for laks og ørret fra ca. 600.000 tonn på årsbasis til nesten det dobbelte. Forutsatt at vi har smolt nok kan vi nå produsere minst 1,1 millioner tonn pr. år. I det store bildet blir de 40 nye konsesjonene som et muspiss i havet.

Om noen hadde sagt i 1991 at straffetollen på fersk norsk laks til USA ville vare i minst 20 år, hadde vedkommende blitt ansett som riv ruskende gal. I dag må vi bare erkjenne at galskapen seiret. Våre argumenter har prellet av som vann på gåsa. Per Dag Iversen, som forgjeves har brukt 15 år av sitt liv på å forklare myndighetene i EU og USA at Norge ikke dumper laks, sier det slik: Det er stor forskjell på å ha rett og å få rett!
Under laksedagene fikk vi en grundig gjennomgang av situasjonen i USA og EU. Den ga ingen grunn til optimisme. Straffetollen i USA løper videre sålenge amerikanske oppdrettere kan puste, og EU-Kommisjonen bruker regnemetoder og kalkulatorer som er forhåndsprogramert til å vise en dumpingmargin på 15-20 prosent. Ikke rart både Per Dag Iversen og Otto Gregussen, som fronter den norske kampen i USA, fremsto med resignasjonens bitre ansiktsdrag.
Nå tar Norge dumpingsaken i EU til WTO. Men tro ikke at det løser problemet. WTO fungerer i praksis som et tvisteløsningsorgan og vil neppe gi oss en «seier» over EU-Kommisjonen. En eventuell WTO-avgjørelse i norsk favør kan ligge år frem i tid og vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Og skulle vi vinne, blir det sannsynligvis bare en Pyrrhosseier. Det viser all erfaring etter tidligere WTO-avgjørelser. Sålenge EU ønsker å regulere lakseimporten fra Norge, finnes det alltid metoder.

Det er ulike teorier om hvorfor EU kjører så hardt mot norsk oppdrettslaks. Den «offisielle» er hensynet til EU’s egne oppdrettere. I så fall viser EU-Kommisjonen en utrolig rørende omtanke for en liten håndfull arbeidsplasser lengst ute i periferien. Tenk om norske myndigheter hadde vært like opptatt av å bevare bosetting og sysselsetting langs kysten? Konspirasjonsteorien tar utgangspunkt i at mange ønsker norsk EU-medlemsskap, både her hjemme og i EU. De prøver derfor å gjøre livet som utenforland så besværlig som mulig, gjerne med dumpingtoll på laks.
For egen del er vi overbevist om at landbruket står bak. Det er selvsagt ikke tilfeldig at norsk laks i dag sliter med markedsadgangen i alle sine store markeder. I løpet av 25 år har vi utviklet en næring som produserer 600.000 tonn laks årlig og som forholdsvis enkelt kan doble produksjonen. Norsk laks flommer ut i verden. Når det bygges nye supermarkeder i Frankrike, Tyskland, Spania og England — gjerne USA og Russland også — stjeler fiskedisken stadig mer plass fra kjøttdisken. Denne utviklingen har selvsagt ikke gått landbruket hus forbi. For kjøtt- og fjærkreprodusentene rundt om på kloden er det ikke én eneste god grunn til ikke å gjøre livet surt for laksen fra Norge. Prøv å gjett om de forsøker!
Vår konklusjon er enkel. Norsk oppdrettsnæring vil alltid slite med markedsadgangen sålenge vi utfordrer lokal matproduksjon. Jo mer vi eksporterer, jo tøffere blir motstanden. Det som skjer i Russland er typisk. På tre år har vi åttedoblet lakseeksporten til dette markedet. Bare i desember 2005 eksporterte vi like mye laks til Russland som i hele 2002. Nå kommer motaksjonen.
Er det så bare å resignere? Nei, på ingen måte. I 1990 slaktet vi 170.000 tonn laks og ørret — ifjor 630.000 tonn. På tross av straffetoll, minstepriser og all verdens problemer bare øker og øker eksporten. I snitt er det heller ingen grunn til å klage over inntjeningen i norsk oppdrettsnæring. Så lenge oppdretterne viser måtehold og forstår at de utfordrer sterke landbruksinteresser, vil det norske lakseeventyret kunne fortsette. Til syvende og sist dreier jo dette seg om hva forbrukerne ønsker. Og de vil gjerne ha fisk. Men den som tror det er om å gjøre å være «tøffest i trynet» tar feil. Da er vi dømt til å tape. Vårt råd til norske lakseoppdrettere er at ingen øker produksjonen med mer enn 5 prosent pr. år.
Eller hva mener du, Pan Fish-sjef Atle Eide?