Leder nr. 1 - 2010  
 

 

Struktur til besvær

STRUKTUR ER IKKE NOE MAN gjør seg ferdig med en gang for alle. Knappe fiskeressurser og teknologisk fremgang gjør at fangst pr. innsats øker over tid. En fiskefåte som skal drive lønnsomt og kunne konkurrere om arbeidskraften, må følgelig strukturere kontinuerlig. Sagt litt upresist; spise naboen! Det som skiller fra kannibalene, er at de som blir spist får penger først.
I en fri verden ville næringen styrt strukturprosessen selv. Men slik er det ikke. Helt siden Reidar Carlsen ble utnevnt som Norges og verdens første fiskeriminister i 1946, har fiskerinæringen spilt en sentral rolle i norsk distriktspolitikk. Fortsatt er det en fiskeripolitisk hovedmålsetting at fiskeriene skal sikre bosetting og sysselsetting langs kysten. Politikerne har med andre ord sterke oppfatninger om hvor langt strukturerin­gen skal gå, dvs. hvor mange kvoterettigheter man kan samle på én båt. Det synes f.eks. å være bred enighet om at muligheten for å strukturere bør dempes jo mindre fartøyene er. Dette bygger på et ønske om at kystflåten skal være ryggraden i næringen, og at særlig de minste båtene betyr mye for bosetting og arbeidsplasser i grisgrendte kystkommuner.
I et land der lønns- og kostnadsutviklingen løper minst like raskt som Usain Bolt, er behovet for effektivisering og modernisering stort. Slik oppfattes det også i fiskeflåten. Den som står stille, har ikke bare begge beina på jorden, men sakker raskt akterut. Behovet for å styrke hvert enkelt fartøys kvotegrunnlag — og med det økonomien, har tvunget frem stadig bedre og mer omfattende strukturordninger. Lønnsomhet i alle ledd er nemlig også et fiskeripolitisk hovedmål. Strukturpolitikk er følgelig en vanskelig balansegang mellom to delvis motstridende mål. Vi kan trygt fastslå at det ikke har vært med boblende entusiasme at Stortinget har vedtatt de stadig mer omfattende strukturordnin­gene. Men i realiteten har man ikke hatt noe valg. Hovedavtalen og fiskeristøttens dager er definitivt talte. For å opprettholde reell lønnsomhet må antall fartøy gradvis reduseres.

 

MAN SKAL LETE LENGE ETTER talsmenn for norsk fiskerinæring som i dag vil hevde at strukturpolitikken har vært en tabbe. Mange fartøyeiere har riktignok solgt seg ut, og fiskere har mistet jobben. Men det er ingen tvil om at muligheten til å kjøpe kvoter fra naboen har bidratt til en betydelig styrking av lønnsomheten i flåteleddet. Reduksjonen i antall fartøyer har dessuten hatt en positiv miljøeffekt.
Når det er sagt har strukturpolitikken også skapt mye irritasjon og debatt i næringen. For det første er det frustrerende at andre fartøygrupper får strukturere mer enn den gruppen man selv tilhører, ja at endog fartøyer i samme gruppe blir tilbudt ulike ordninger. Det virker konkurransevridende og griper inn i hver gruppes mulighet til å rekruttere de dyktigste fiskerne. Dernest har selvfølgelig også fiskerne synspunkter om hvor langt struk­turprosessen bør gå. Mange frykter at for sterk strukturering i egen fartøygruppe kan redusere den fiskeripolitiske innflytelsen og på sikt svekke gruppens posisjon. At fartøyer blir borte kan også få svært alvorlige følger for allerede ressurssvake lokal­miljø.
Det ligger i sakens natur at strukturering skaper interne spenninger i flåten. Fiskebåteiere som har strukturert maksimalt, vil gjerne presse på for å få enda bedre ordninger. De som fortsatt har muligheten til å kjøpe seg opp, vil som regel mene at dagens ordning er mer enn god nok. Denne spenningen er i øyeblikket svært tydelig i ringnotflåten. Undersøkelser viser at gruppen er delt omtrent i to. Halvparten vil øke det maksimale antall basis­tonn man kan samle på ett fartøy fra 650 tonn til 800 eller 1.000 tonn, halvparten vil beholde taket som det er. Begge leire har etter vårt syn gode og rasjonelle argumenter ut fra den situasjo­nen man selv befinner seg i.
Sett fra vårt synspunkt er to forhold viktige. For det første at strukturpolitikken utformes i nært samråd med fiskerne. Den linjen har myndighetene stort sett fulgt, enten regjeringene har vært blå eller rødgrønne. Vi ønsker ikke strukturordninger som Norges Fiskarlag går imot, eller som ikke kan samle et relativt klart flertall i de gruppene som blir berørt. Den som har skoene på, vet best hvor det trykker. Dernest er det viktig med forut­sigbarhet og stabilitet. Investeringer i nye fiskefartøy krever et tidsperspektiv på minst 15-20 år. Da bør man kunne vite hva man har å forholde seg til av politiske rammebetingelser.

 

STRUKTURPOLITIKK ER SOM SAGT en kontinuerlig prosess. Forutsigbarhet betyr at man har ordninger som til enhver tid gjør det mulig å drive lønnsomt, og som over en viss tidsperiode tillater fornying. Det betyr at «takene» for hvor mye kvote man kan samle på ett fartøy gradvis må økes.
Dagens spenning i ringnotflåten dreier seg ikke om hvorvidt 650 tonn i basiskvote skal være «evigvarende», men om tidspunktet for å heve taket er kommet. Og det er her vi kaster inn en tanke som kanskje kan bidra til mer forutsigbarhet. I dag har landets 80 aktive ringnotsnurpere en gjennomsnittlig basiskvote på 523 tonn. Flåtegruppen har med andre ord en struktureringsgrad på 80 pro­sent (523 tonn delt på 650 tonn). Lineflåten består av 36 fartøyer med i gjennomsnitt 2,58 torskekvoter hver. Her er «taket» 3 kvoter pr. fartøy, hvilket betyr at flåtegruppen har strukturert 86 prosent. Trålerflåten består av 41 fartøyer med gjennomsnittlig 2,25 torskekvoter hver. Her er også taket 3 kvoter pr. båt, hvilket gir en struktureringsgrad på 73 prosent. De 23 pelagiske trålerne har en gjennomsnittlig basiskvote på 469 tonn. Her er taket 630 tonn, og struktureringsgraden følgelig 74 prosent.
Vårt forslag er som følger: Alle strukturordninger ligger fast inntil man har nådd en på forhånd avtalt struktureringsgrad. Da vet alle hva man har å forholde seg til, og enhver intern og hissig debatt er bortkastet sålenge man ikke har nådd den avtalte struktur-prosenten. Prosenten kan sikkert måles på flere måter. Vi har tatt utgangspunkt i hvor mye gjennomsnittsfartøyet har strukturert i forhold til maksimal kvote. En alternativ måte kan f.eks. være å ta utgangpunkt i hvor mange prosent av fartøyene i en gruppe som har strukturert fullt ut.
Nøyaktig hvor mye en gruppe må strukturere før man åpner for å innføre nye og bedre ordninger, har vi ikke reflektert over. Her vil muligens svaret variere fra flåtegruppe til flåtegruppe. Hvorvidt det i det hele tatt er mulig å fastsette en fornuftig struktur-prosent på forhånd, skal vi heller ikke påstå bastant. Vårt poeng er bare at denne tanken bør vurderes både av myndighe­tene og Norges Fiskarlag. Lar den seg ikke gjennomføre i praksis, er ingen skade skjedd. Er forslaget fornuftig og praktisk mulig, har vi sannsynligvis spart Norges Fiskarlag, herunder Fiskebåtredernes Forbund, og norske fiskere for utrolig mye strid i tiårene som kommer.