Leder nr. 11/12 - 2006  
 

 

Nostalgi ved et årskifte

«Gjennom en strengt hemmelig metode kan reker i fremtiden også bli et legemiddel mot slitasjegikt. Den norske oppfinneren regner med at markedet for slike legemidler utgjør omkring 10 milliarder kroner årlig på verdensbasis.»
Denne lille notisen sto på forsiden til «Fiskaren» 15. desember. For 30 år siden hadde vi ledd rått. 10 milliarder for reker mot gikt! For noe vås. Men i dag trekker vi ikke engang på smilebåndet av slike meldinger. Når Røkkes krilleventyr i Antark-tisk verdsettes til 4-5 milliarder og vi kan hente stoffer ut av fisk og skalldyr som  markedet vil betale millioner av kroner for pr. gram, får ingen oss lenger til å le av selv de mest vidløftige fremtidsutsikter.
Ifølge Oli Samro står fiskeri- og havbruksnæringen overfor en total omlegging de neste tiårene. Helt nye miljøer kommer til å overta makten i næringen. Bankfolk og profesjonelle investorer vil styre det som skjer, i allianse med bedriftledere hvis fremste suksessformel er stigende aksjekurser og fete opsjonsav-taler. Eierskap i fiskerinæringen vil ikke lenger være for van-lige mennesker, skriver Samro. Til det vil den bli alt for kapi-talintensiv. Små og lønnsomme familieselskap er de typiske oppkjøpskandidatene. Om noen tror strukturutviklingen vil flate ut, tar de feil. Den har bare såvidt begynt. Om ikke lenge vil store, globale matvarekonsern ta hånd om den blå åker.
Kanskje har færøyværingen Samro rett. Men vi tror han undervurd-erer forsvarsmekanismene i Norge mot en slik utvikling. Fiskeri-lovverket er ikke konstruert for å slippe globale storkapitalis-ter løs langs norskekysten. Ønsket om lokalt eierskap står også sterkt politisk. Derfor er det lov å håpe at utviklingen ikke vil gå så langt som Samro tror — iallefall ikke i Norge.

 

Men kikker vi oss over skulderen er det all grunn til å ta Oli Samro på alvor. Salget av Hydro Seafood til Nutreco spøker i bakhodet. Dessuten; hvem ville for 20-30 år siden en gang drømme om dagens utgave av fiskeri- og havbruksnæringen. Ting skjer alltid fortere enn vi tror.
For 30 år siden var det «jentene på filéten» som holdt kysten igang. På det meste hadde vi 120 filétbedrifter mellom Bergen og Vadsø. 50-60 prosent av all hvitfisk endte som blokkfrosset filét, og fiskeindustriens mektigste mann var Arne Asper i Frion-or. I dag er det bare en liten håndfull filétbedrifter igjen. 5-6 eiere med Kjell Inge Røkke i spissen styrer hele denne industri-en.
Utviklingen har vært den samme for reker og sildemel. På 80-tallet lå rekebedriftene tett i tett fra Tromsø til russergren-sen. Pillemaskinene jobbet på spreng for å ta unna eventyrlige rekefangster i Barentshavet. I dag er hele denne industrikulturen iferd med å forvitre. Vi har kun 4-5 seriøse aktører igjen, hvorav ynkelige to i Nord-Norge. Sildemelindustrien har lidd samme skjebne. På det meste hadde vi nærmere 100 aktive sildemel-fabrikker i Norge. I dag kan fabrikkene snart telles på én hånd. 5 eierbedrifter styrer hele bransjen.
Pelagisk konsumindustri har vært i kraftig vekst de siste 20 årene. Naturlig nok, i og med at leveransene av sild og makrell til konsum har økt. Men nå står også denne industrien ved et veiskille. Gjennom etableringen av Norway Pelagic Fish forsvinner halve bransjen inn i ett selskap. De som har sagt ja til sammen-slutningen står for 3 milliarder kroner i årlig omsetning. I 2005 utgjorde den samlede eksporten av sild og makrell 5,8 milliarder. Det forteller hvilken dominerende posisjon det nye selskapet vil få. Og flere kan henge seg på.
Det er nesten ikke til å tro at denne omleggingen har funnet sted i løpet av noen få tiår. Og faktum er at den fortsetter. Bare i løpet av det siste halvannet året har f.eks. Domstein og Lerøy gjort 10 store bedriftoppkjøp i Norge som har strøket en rekke velrenommerte familiebedrifter av fiskerikartet. Strukturendrin-gene i oppdrettssektoren har vi ikke engang nevnt. Alle vet hvor omfattende de har vært.

 

En ting er iallefall sikkert; fiskerinæringen er ikke lenger hva den var.
Likevel ble det i året som ligger bak oss satt en suveren rekord i eksportverdi. Selv om antall aktører og bedrifter både på sjø og land går ned, øker verdien av det som skapes i næringen. Nye produksjonsformer har vokst frem. Bare i Møre og Romsdal produ-seres i dag omega-3 oljer for nesten dobbelt så stor verdi som hele tørrfiskproduksjonen i Lofoten.  Hvem ville trodd det i 1980? Marine ingredienser er for lengst blitt milliardindustri. «Only sky is the limit».
Dagens moderne bioindustri henter ut stoffer av fisk og skalldyr som knapt noen klarer å uttale navnet på, langt mindre ane bruken av. For 30 år siden sto filétjentene med slagstøvler og hvite oljeforklær i trekkfulle filéthaller. I dag jobber stadig flere av næringens folk med hvite frakker i laboratorier.
Det er ikke uten grunn at «Fiskaren» nylig kåret to professorer i Tromsø til «Årets Navn» i fiskerinæringen i 2006. Edel Elvevoll og Bjarne Østerud, sistnevnte forresten fra Eidsvoll, fikk prisen for sin banebrytende forskning på marine oljer gjennom 15 år og for kommersialiseringen av omega-3 baserte kostholdstilskudd. Det er med andre ord på tide vi begynner å assosiere fiskerinæringen med andre produkter enn tørrfisk, saltfisk, klippfisk og frosset filet!
Hvem andre var forresten nominert som årets navn?
Jo, Kjell Inge Røkke og John Fredriksen. Også det forteller en historie. Fiskerinæringens helter er ikke lenger trauste fiskar-lagsformenn, djerve skippere og tredjegenerasjons industriledere i familiebedrifter med fisk og kystkultur smørt utover stamtav-len. Nå er det storkapitalens dyktigste aktører som løftes frem som rollemodeller. Oslo er blitt verdens ledende fiskeribørs, og næringens nye guruer er dresskledde analytikere på Aker Brygge. Ingen spør lenger hva faren og bestefaren din gjorde for hjembyg-da. Det eneste som teller er hvor mange bedrifter du skal kjøpe til neste år og hvilke planer du har for å erobre verden.

 

Høres vi skeptiske ut?
Ja, vi gjør kanskje det. «Norsk Fiskerinæring» er en liten fami-liebedrift med fisk på stamtavlen. Vi synes det er trist når gode venner og forretningsforbindelser forsvinner ut av næringen. Vi liker ikke en utvikling som hugger hodet av små, veldrevne og lokalt eide fiskeribedrifter.  Vi finner oss heller ikke helt til rette i den verden Oli Samro spår det blir mye mer av — resul-tatpresentasjoner i Shippingklubben i Oslo foran en horde av 35 år gamle finansanalytikere og aksjemeglere som knapt har sett en levende fisk. Da synes vi det er mye artigere å bli vist rundt på en bedrift et sted langs kysten av en eier og daglig leder i oljehyre som ikke klarer å skjule hvor stolt han er av det han har vært med på å skape. Eller se øynene til en aktiv reder og skipper når champagneflasken knuses mot det nye skroget. Slik opplevelser gjør hverdagen lysere for oss. 
For all del. Vi har ingen tro på lover og regler for å stanse en utvikling næringens aktører selv tror er riktig. Norsk fiskeripo-litikk fra 1950 til 1990, både i oppdrettssektoren og den tradis-jonelle delen av næringen, viser hvor feil det er.  Men vi liker f.eks. ikke at søknadene til Fiskerikandidatstudiet i Tromsø har gått jevnt nedover siden 2001. Interessen for studiet i dag har ikke vært mindre siden 1990, da hele næringen lå på sotteseng. Årsaken? Tja, sier rektor Knut Heen ved Norges fiskerihøgskole; kanskje at det blir stadig færre selskaper i næringen med mindre behov for folk.
Nostalgi bringer ikke verden videre. «Norsk Fiskerinæring» skal klare å tilpasse seg en ny hverdag, dersom det blir nødvendig. Men vi håper at det fortsatt vil være plass for «vanlige folk» i næringen og bedriftsledere som er mer opptatt av å styrke livs-grunnlaget på hjemplassen enn av børsnotering. Vi skal ikke påstå at det må være et motsetningsforhold mellom disse to målsettingene. Men om vi tillater oss å tenke litt på egen lomme-bok, og det bør man av og til, har fusjoner og børsnoteringer en lei tendens til å redusere vårt abonnementstall. Som redaktør og fiskeriskribent tror vi dessuten verden vil bli svært kjedelig med 40 børsnoterte fiskeriselskaper som styrer det aller meste.

Godt Nytt År!