Leder nr. 1 - 2011  
 

 

Norsk Fiskerinæring 50 år!

HAR VI UTGJORT en forskjell?
Ja, det liker vi i alle fall å tro selv. Men svaret henger selvfølgelig i luften. Ingen kan vite hva som ville skjedd dersom seniorredaktøren hadde funnet på noe annet å gjøre høsten 1961, da den første utgaven av «Norsk Fiskerinæring» så dagens lys. Kontrafaktisk historie, altså «hva om» eller «dersom hvis» er lek med ord.
La oss likevel leke.
I 1961 var redaktøren 36 år gammel. Politisk befant han seg et sted mellom Høyre og Senterpartiet, som den gangen lå mye tet­tere sammen enn i dag. Oppvokst i et fiskevær, og som sønn av «væreieren», lå han godt til høyre for det politiske sentrum. «Norsk Fiskerinæring» skulle sloss for næringsfrihet og konkur­ranse, ikke minst i eksportleddet. Samtidig var han — noe som forklarer dragningen mot Senterpartiet — en varm forsvarer av Råfiskloven.
Gjennom 1960- og 1970-tallet var det særlig to tema som preget lederartiklene. Alle forsøk på å sentralisere fiskevareeksporten måtte slås tilbake, og flukten fra kystdistriktene var den største trusselen mot rekrutteringen til fiskeryrket. Etterhvert som fiskeriene ble kvotebelagt fremsto «Norsk Fiskerinæring» som en iherdig kritiker av de metodene og resultatene havforskerne kom frem til. Vi mente at myndighetene ikke burde følge kvoterådene slavisk, men lytte mer til fiskerne. Innerst inne var nok seniorredaktøren av den mening at fisket fortsatt burde foregå fritt. Som en konsekvens av kritikken argumenterte vi gjennom flere ti-år for at havforskningen måtte tilføres mer ressurser. Det mener vi fortsatt at den bør.
De siste 20 årene har vi vært en varm forsvarer av strukturord­ninger i flåteleddet. Ikke fordi vi primært har ønsket færre båter og fiskere — hvorfor underminere egen virksomhet, men fordi trygge og varige arbeidsplasser både på sjø og land forut­setter bedrifter som er lønnsomme nok til å fornye sine driftsmi­dler. På 1980-tallet ble norsk fiskerinæring tilført milliardbeløp hvert år for å opprettholde en politisk ønsket struktur. Da fiskeristøtten forsvant, ble også grunnlaget revet vekk for den eksisterende strukturen i flåte og fiskeindustri.
På 1980- og 1990-tallet vokste havbruksnæringen frem som en viktig pilar. I «Norsk Fiskerinæring» var vi svært skeptiske til konsesjonsloven. Gjennom hele 80-tallet var vi også veldig klar på at «bo- og driveplikt» kombinert med strenge eierbegrensninger ikke var veien å gå dersom man ønsket å utvikle en lønnsom og konkurransedyktig oppdrettssektor. Om staten skulle bestemme hvor mye laks markedene tålte, hvor anleggene skulle ligge, hvor store de skulle være og hvem som skulle eie og drive dem, måtte det gå galt.
Det gjorde det også!

 

«NORSK FISKERINÆRING» HAR sloss iherdig mot offentlige reguler­inger av næringslivet. Innen en ramme av enkle, forutsigbare og ikke minst stabile rammebetingelser, bør staten legge seg minst mulig opp i selve driften av næringen. Svein Ludvigsen er den av fiskeristatsrådene som etter vår mening har formulert dette best. Fiskeri- og kystdepartementet skal drive politikk, ikke butikk!
Enkelte har forstått «Norsk Fiskerinæring» slik at vi kun ønsker stordrift; at vi etterstreber en utvikling i retning av noen få store og slagkraftige aktører med styrke til å hevde seg i den knallharde internasjonale konkurransen.
Det er ikke riktig.
Vår holdning gjennom 50 år har vært at man i lengden ikke kan føre en næringspolitikk i strid med markedskreftene. Rett nok var vi i 1964 aktivt med på å få på plass Hovedavtalen mellom staten og fiskerinæring, men da primært ment som en effektiviseringsav­tale, og ikke som en permanent pengeoverføring. Vår filosofi har vært at markedet selv bør få bestemme hvilken struktur som er best, dog innen den konkurranselovgivningen som gjelder. Dersom politikerne gir seg til å bestemme hvor i landet fiskeribedrif­tene skal ligge, hva de skal produsere og hvordan salget skal organiseres, tar det ikke lang tid før det er skapt en støttenær­ing.
Vi har alltid følt oss trygge på at store selskaper ikke er en trussel mot små og mellomstore nisjebedrifter. Tvert om; norsk fiskeri- og havbruksnæring vil utvikle seg best nettopp med en differensiert struktur — ikke skapt av politiske vedtak og lovparagrafer, men ved å lytte til kundenes krav og behov. Verden er ikke slik at de store dagligvaregigantene bare vil kjøpe fisk og sjømat fra de største fiskeribedriftene.

I DET STORE OG HELE er det ingen tvil om at næringspolitikken i Norge de siste 50 årene har utviklet seg i den retningen vi har ønsket og sloss for. Det gjelder ikke minst i fiskeri- og hav­bruksnæringen.
På slutten av 1970-tallet ønsket sterke krefter i Arbeiderpar­tiet, herunder fiskeriminister Eivind Bolle, at fem statlige eksportsentraler skulle overta styringen av all norsk sjømateks­port. Redaktøren er ubeskjeden nok til å hevde at vår utrettelige kamp mot en slik sentralisering ble avgjørende for at denne i dag bisarre og utenkelige ide ble gravlagt en gang for alle. Vi våger også å si at vårt arbeid og våre skriverier var medvirkende årsak­er til at viktige fiskerilover — særlig Råfiskloven, Tilvirker­loven og Fiskeeksportloven — ble fjernet eller liberalisert.
På endel områder har utviklingen slett ikke gått slik vi hadde håpet. Noe av det beklager vi, noe må vi i ettertid innrømme tross alt var bra. Prinsipper er lett å etterstrebe i flammende lederartikler. I praktisk politikk og næringsutvikling er det som regel bedre å være pragmatiker.
At «Norsk Fiskerinæring» i det store og hele har vært «på parti» med den fiskeri- og havbrukspolitiske utviklingen i Norge de siste 50 årene, skal vi selvsagt ikke ta æren for. Men ja, vi tror faktisk at vi har utgjort en forskjell!
Og det har vi tenkt å fortsette med!