Leder nr. 1 - 2013  
 

 

Valgåret 2013

2013 ER ET VALGÅR. Til høsten kan vi forhåpentligvis si farvel til åtte års rødgrønt styre. Om dagens meningsmålinger slår til kan vi endog få en helblå regjering. Da vil jo Høyre og FrP sikre seg rent flertall på Stortinget. Noe annet er om Høyre tar sjansen på et slikt ensidig samarbeid. Enn så lenge er Erna Solberg veldig nøye med å understreke at Høyre også vil regjere med KrF og Venstre. I det lange løp er det ofte best å satse på flere hester.
Norge er gjentatte ganger kåret til verdens beste land å bo i. Vi må med andre ord gjøre det meste riktig. Takket være svimlende inntekter fra olje og gass har vi et velferdsnivå skyhøyt over nesten alle andre. Mens resten av Europa sliter med arbeidsledighet og økonomiske kriser, surfer vi ubekymret videre på toppen av oljebølgen. Særlig politikerne, men også media, liker å gi inntrykk av at valg betyr mye; at de stemmesedlene vi putter i valgurnene er helt avgjørende for den fremtidige utviklingen i Norge. Personlig økonomi, helse, skole, samferdsel, sosiale ytelser, kulturliv, forskning og forsvar er bare noe av alt det som styres av partinavnet på stemmesedlene.
På en måte er det rett. På en måte er det veldig feil.
Det er rett at partiene har noe ulike løsninger på hvordan man skal oppnå de målsettingene et samlet Storting i store trekk stiller seg bak. Men forskjellene er ikke i nærheten av å være så store som partiene selv vil ha det til, og som salgskåte tabloidaviser liker å fremstille det. I 2013 utgjør statens samlede utgifter ca. 1.650 milliarder kroner. Om partiene krangler om bruken av 5 prosent av dette beløpet, må det være toppen. Det aller, aller meste blir fordelt i stor fordragelighet. Av 850 milliarder i skatter og avgifter i 2013 utgjør formueskatten ynkelige 15 milliarder og arveavgiften såvidt 2 milliarder. Disse voldsomt omdiskuterte postene står altså for 1 prosent av statens samlede utgifter og under 2 prosent av alle skatter og avgifter. Da er det vanskelig å skjønne at hele velferds-Norge står på spill om formueskatten blir borte. For slik er det jo hver gang politikerne krangler om de siste kronene. De går alltid til å finansiere barnehager og sykehjem, særlig når det er de rødgrønne som argumenterer. De går aldri til å finansiere Norges militære innsats i utlandet eller kontingent til EØS.

STORTINGSVALG ER VIKTIG for utviklingen i sjømatnæringen. Men også her blir små fjær til fargerike høns i valgkampen. I 2013 har Fiskeri- og kystdepartementet et utgiftsbudsjett på ca. 5 milliarder kroner. Hele 85 prosent går til kystforvaltning og forskning, to poster det er bred politisk enighet om å prioritere. Resten er stort sett øremerket administrasjon og fiskeriforvaltning, penger det heller ikke er mulig å gjøre så mye med. Selvfølgelig vil en Høyre-dominert regjering foreta enkelte justeringer; flytte noen millioner hit og noen millioner dit. Men i det store bildet snakker vi om smårusk.
La det derfor være klart helt fra start av årets valgkamp: fiskeri-Norge blir ikke snudd på hodet om Erna Solberg tar plass øverst ved Kongens bord, uansett hvilket mannskap hun har med seg. I valgkampen vil partienes fiskeripolitiske talsmenn og -kvinner gjøre sitt beste for å skape Ragnarokk av motstandernes politikk og Edens have av egen. I realiteten er forskjellene relativt små.
Hvorfor er da «Norsk Fiskerinæring» så opptatt av at det skjer et skifte? Jo, kort og godt fordi en Høyre-dominert regjering vil føre en litt bedre næringspolitikk. Vi forventer ingen revolusjon. Mye er bra og vil fortsette som før. Men med Erna Solberg i førersetet får vi tvungen mekling om minstepriser dersom partene ikke blir enige, større åpning for langsiktige avtaler mellom kjøpere og selgere, justering av Deltakerloven slik at også fiskeindustribedrifter kan eie fiskebåter samt generelt bedre og mer rettferdige strukturordninger i flåten, herunder strukturkvoter også for fartøygruppen under 11 meter. Vi får kort sagt en regjering som vil være litt mer opptatt av å la sjømatnæringen drive butikk, og litt mindre opptatt av å pålesse distriktspolitiske oppgaver.
Og så får vi en regjering som vil være noe mer giret på næringsutvikling og vekst enn de rødgrønne. Men heller ikke på dette området vil det skje noen revolusjon. Også arvtakeren til Lisbeth Berg-Hansen må forholde seg til råd og anbefalinger fra miljømyndigheter, Klif, Mattilsynet, HI og alle de andre offentlige etater og institusjoner som må rådføres om veksttakten i oppdrett. Miljøvernorganisasjonen vil fortsatt prege debatten og skape barrierer. Men i sum vil et regjeringsskifte være positivt for utviklingen av en lønnsom, konkurransedyktig og innovativ sjømatnæring. Over tid vil også det være den beste garantien for å opprettholde bosetting og sysselsetting langs kysten.
På ett viktig område vil et regjeringsskifte neppe bety bedre rammebetingelser for næringen; oljeutvinning i nord! Men vi hører blant dem som tror at olje og fisk kan leve sammen — også nord­på. Før eller siden tror vi dessuten at det blir leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen uansett fargevalør på regjeringen. I det lange løp spiller det ingen rolle for utvinningen av gass og olje i Nord-Norge om Arbeiderpartiet eller Høyre har fiskeri- og kystministeren.