Leder nr. 1 - 2014  
 

 

Look to Iceland

DE SISTE FEM ÅRENE har det vært torskefest i Nordøst-Atlanteren. Norge har festet mer enn noen andre. I 2008 ble det landet 296.000 tonn torsk i Norge, regnet i rund vekt. I fjor var kvan­tumet nesten fordoblet til 555.000 tonn. For en redaktør som har fulgt de norske torskefiskeriene gjennom den ene bølgedalen etter den andre, er det nesten ikke til å tro. Fra 2009 til 2013 ble det i gjennomsnitt landet 415.000 tonn torsk pr. år i Norge. Sammenlignet med 2008 snakker vi altså om et totalt «ekstrakvan­tum» i denne perioden på 600.000 tonn.
Hva har vi så brukt all denne fisken til? Har den bidratt til å skape mange nye arbeidsplasser, liv og røre i utsatte fiskeridis­trikter og bedre lønnsomhet i torskeindustrien? Vi er redd svaret er nei, nei og nei. Under Sjømatdagene på Hell i januar hevdet tidligere produksjonsdirektør Johannes Palsson i Norway Seafoods, i dag sjef for den store danske fiskemelfabrikken FF Skagen, at hele det enorme ekstrakvantumet av torsk er sendt ubearbeidet ut av landet. Palsson er fra Island og vant til å se stort på det. Fullt så ille som han vil ha det til, er det altså ikke. Men et godt stykke på vei har han dessverre rett.
I 2008 gikk 37 prosent av torskekvantumet i Norge til produksjon av klippfisk, 25 prosent til saltfisk, 18 prosent til fersk og fryst filet og 8 prosent til tørrfisk. Resten, altså ca. 12 prosent, ble sendt ubearbeidet ut av landet, i første rekke som fersk og fryst hodekappet og sløyd torsk. Med forbehold om at de offisielle omregningsfaktorene stemmer, hvilket slett ikke er sikkert, har «ekstrakvantumet» på 600.000 tonn siden 2008 vært anvendt omtrent slik: 36 prosent har gått til produksjon av klippfisk, 8 prosent til tørrfisk og 8 prosent til fersk og fryst filet. Andelen til filet har altså blitt halvert. Hele 55 prosent har blitt sendt ubearbeidet ut av landet — 33 prosent som fryst og 22 prosent som fersk vare. Når summen blir over 100 prosent, skyldes det at produksjonen av saltfisk og saltfilet av torsk faktisk har gått ned siden 2008, på tross av den sterke økningen i landet kvantum. Den rene saltfiskindustrien er faktisk i ferd med å forvitre. Det produseres nesten ikke saltfilet, og i fjor ble bare vel 12 prosent av torsken eksportert som saltet. På fem år er denne andelen mer enn halvert.

Figur 1: Landingsmønsteret for torsk på Island og i Norge, 2007-2012.



KONKLUSJONEN ER ENKEL, og kommer vel heller ikke som noen stor overraskelse. Norge har bare i beskjeden grad klart å utnytte den økte råstofftilgangen til å styrke produksjonen av bearbeidede torskeprodukter. I laksenæringen blir det gjerne sagt at det er i perioder med økt produksjon og fallende priser at bearbeidingsin­dustrien må gripe sjansen. Det har ikke torskeindustrien klart. De siste fem årene er råstoffprisen nesten halvert — fra kr. 15,55 i snitt pr. kilo i 2008 til kr. 8,18 i fjor. Like fullt fremstår Norge i dag som en mer utpreget råvareleverandør av torsk enn noen gang.
Hva skyldes det?
Kunne vi gitt svaret i en kort lederartikkel, ville problemet vært løst for lengst. Høyt kostnadsnivå, fiskesalslagslova, deltakerloven, knallhard konkurranse fra lavkostland og en generelt utarmet industri uten økonomiske muskler verken til å drive produkt- eller markedsutvikling, er noen av forklaringene. På Hell trakk Johannes Pallson frem et forhold som vi tror forklarer mye; det ekstremt sesongpregede landingsmønsteret av torsk i Norge. Pallson la frem statistikk som viser at hvitfiskindustrien på Island faktisk tjener penger. I 2012 hadde den en resul­tatgrad før skatt på imponerende 11,8 prosent, mot minus 0,6 prosent i Norge. Han la også frem en meget interessant figur som viser forskjellene i landingsmønsteret av torsk i de to landene. Se figur 1. Mens dette er ganske jevnt gjennom året på Island, kommer nesten halvparten av all torsken fra norske fiskere på land i månedene februar, mars og april — altså i løpet av tre hektiske måneder.
Dette har to åpenbare konsekvenser — som begge bidrar til å slå beina vekk under bearbeidingsindustrien: For det første at man ikke er i stand til å betjene kundene jevnt over hele året, for det andre at enorme landinger på kort tid gjør det utrolig krevende å opprettholde topp kvalitet. Fortsatt er det slik at fiskeriavisene har rosende oppslag om båter som leverer rekordfangster på en kjøl. Det bør de slutte med!
Mye må gjøres annerledes i den måten hvitfisknæringen drives på. Det viktigste myndighetene kan gjøre er å legge forholdene bedre til rette for et landingsmønster som ligner på det islandske. Vi har lenge ment at dette først og fremst er en oppgave som fiskerne og industrien må løse. Etter hvert er vi kommet til at dette neppe lar seg gjøre. En fugl i hånden er og blir bedre enn to på taket. Fiskerne velger den sikreste løsningen. De fisker når fisken er der, og tar ikke sjansen på forvaltningsmessige krumspring som kan gjøre at det blir for sent å vente til høsten.
Hvordan landingsmønsteret kan endres, vet vi ikke. Men noe må vi prøve, og da er det nærliggende å flyttet fiskeråret, slik at det starter 1. september. Til nå har svaret fra myndighetene vært at dette ikke lar seg gjøre på grunn av russerne. Men vi har ikke prøvd, og før vi gjør det får vi aldri noe svar. Et annet mulig forvaltningsgrep er å tillate overføring av torskekvoter mellom årene. Da vet i alle fall fiskerne at de får en ny sjanse om høstfisket svikter. Et tredje grep er å la industrien få styringsrett over kvoter. Det siste selvfølgelig kontroversielt, men på sikt kanskje det som må til for å oppnå samme økonomiske resultater i hvitfiskindustrien som på Island.
Der har de i det minste bevist at det går an!