Leder nr. 1 - 2015  
 

 

TRO KAN FLYTTE FJELL!

VED INNGANGEN TIL DET SOM blir det beste året i sjømatnæ­ringens historie siden de første neandertalerne kom vandrende inn i landet for noen hundre tusen år siden, passer det å minne om den fantastiske utviklingen næringen har opplevd i de 35 årene redaktøren har jobbet i «Norsk Fiskerinæring».
For et par år siden ble det laget et nytt ord i Norge, nemlig «fremsnakke». Aldri har det vært bedre grunn til å «fremsnakke» sjømatnæringen enn i dag. Vi setter tingene litt på spissen, men det gjør ikke budskapet mindre rett — eller viktig!
Redaktøren vokste opp i Oslo, rett nedenfor Holmenkoll-bak­ken. Da han i 1980 bestemte seg for å satse på en fremtid som journalist i et fiskeritidsskrift, trodde vennene han var spenna gæærn. Den gangen var fiskerinæringen et mareritt av et subsidiesluk — en nitrist og gjennomregulert bransje som knapt noen i omgangskretsen hadde den minste peiling på. Det var en næring preget av svartmaling, syting og klaging — en bransje investormiljøene i Norge skydde, og som de store advokatkonto­rene i hovedstaden ikke en gang ville ta i med ildtang.
I 1980 sa byråsjef Bjørn Brochman i Fiskeridepartementet det akkurat som det var: Det ville være mer lønnsomt for Norge om de fleste fiskerne satt hjemme på trammen, enn om de dro ut for å fiske. Men slike sannheter var selvfølgelig ikke næringen moden for, særlig ikke Norges Fiskarlag. Sosialøkonomen Brochman måtte raskt finne seg noe annet å gjøre.
Noen eventyrere på Vestlandet og langs Helgeland hadde riktignok begynt med oppdrett av laks og ørret, men det var ikke så mange som trodde at denne virksomheten hadde noen lysende fremtid. På tampen av 1970-tallet skrev seniorredaktøren i «Norsk Fiskerinæring», at den dagen produksjonen av oppdrettslaks passerte 10.000 tonn, ville prisen i beste fall være på torskenivå. Akkurat den lederen måtte han svelge i seg mange ganger i årene som fulgte.
For våre unge lesere, er dette sikkert rart å høre. Men i urbane strøk, og særlig jo nærmere hovedstaden man kom, ble fiskerinæringen oppfattet både som sidrumpa og utdatert. Det var en bransje for folk uten utdanning og ambisjoner, viss viktigste oppgave var å skaffe arbeidsplasser i Nord-Norge, slik at ikke nordlendingene kom flyttende sørover. Landbruket skulle sørge for at det bodde folk på landet — fiskeriene at det bodde folk på kysten. Og fisk var ikke mat — det var noe man spiste for å variere kostholdet.
I 1980 passerte eksportverdien av sjømat såvidt 17 mil­liarder kroner i dagens kroneverdi. Denne skulle deles på over 25.000 ene- og hovedyrkefiskere og mer enn 15.000 ansatte i fiskeindustrien — i nesten 100 filetanlegg for hvitfisk, rundt 70 fiskemelfabrikker, hermetikkfabrikker tett i tett langs store deler av kysten og hundrevis av små og mellomstore fiskemottak på hvert eneste nes fra Rogaland i sør til Grense Jakobs elv i nord. Ikke rart fiskeristøtten utgjorde over 20 prosent av den totale eksportverdien.


DETTE VAR ALTSÅ FOR 35 år siden!
Vi skal ikke si at alt er blitt bedre siden den gangen. Kanskje had­de vi mer tid til de gode samtalene, til å utveksle erfaringer og til å hjelpe hverandre i 1980 enn i dag. Men som næring å betrakte, har det skjedd en revolusjon som har snudd opp ned på nesten alt — lønnsomheten, strukturen, kunnskapsnivået, den valutaskapende evnen, investorinteressen og ikke minst omdømmet. Vi må gjerne beklage oss over at media helst vil skrive om ulovlig fiske, lus og lakserømming. Men det som for 35 år siden nærmest ble betraktet som en museumsgjenstand, fremstår i dag som en høyteknologisk bransje med masse spennende og utfordrende arbeidsplasser, ikke minst for ungdom med ambisjoner. Det er en næring som følges med argusøyne både av norske og utenland­ske investormiljøer, som alle de store advokatkontorene gjerne vil ha en bit av og som fremheves av landets dyktigste økonomer som en av bare tre norske bransjer med internasjonal konkurransekraft og vekstevne. Det er en bransje hvor Norge har noen av verdens fremste og største selskaper — en næring som løftes frem av politikere i alle partier som det vi skal leve av når oljen en gang tar slutt. Ikke minst det siste har fått økt aktualitet i takt med fallet i oljeprisen det siste halve året.
I 2014 hadde de fem største sjømatselskapene på Oslo Børs et overskudd før finanskostnader og skatt på nærmere 7 milliarder kroner. I dag spår analytikerne at dette tallet vil øke til 13 milliarder i 2015 og nesten 14 milliarder i 2016.
I fjor produserte og solgte vi sjømat for 75 milliarder kroner. At vårt største enkeltmarked kollapset i august ble tatt med et stort gjesp. Verden ligger langflat for sjømat fra Norge. I dag er ikke fisk bare det aller beste man kan få av mat — det er rene medisinen. Forbrukerne er opptatt av helse som aldri før.
For noen år siden kom det amerikanske rocke-bandet Timbuk3 med en sang som het «The future’s so bright, I gotta wear shades». I dag kan vi spre det samme budskapet om norsk sjømatnæring til familie, naboer, venner, bekjente, lokalpolitikere; ja til alle vi møter. Om sjømatnæringen får lov til å utvikle sitt potensial er fremtiden så lys at vi må bruke solbriller!
Om ikke det er å fremsnakke, da vet ikke vi!
Redaktøren har aldri vært så stor optimist på sjømatnæringens vegne som i dag. Vekstpotensialet er nesten uten grenser om vi tar de riktige grepene. Det viktigste er å overbevise verden om at det er mulig. Tro kan flytte fjell!