Leder nr. 1 - 2016  
 

Kritiske flokkdyr

 

JOURNALISTER ER SOM folk flest. De vil gjerne ha skryt for den jobben de gjør. Helst oppmerksomhet også. For journalister i lokalpressen er det alltid artig når riksavisene siterer eller spinner videre på saker de har tatt opp. For de som jobber i tabloidene og de store regionsavisene gjelder det å sette dagsorden i NRK og TV2. Ikke noe er bedre enn det. Men kampen om oppmerksomheten er stor. Derfor er det avgjørende å spisse budskapet — bruke harde ord og kontroversielle intervjuobjekter. De siste er aldri vanskelig å få tak i. Det kryr av folk som ønsker seg en plass i rampelyset, som sier nesten hva det skal være for å komme dit og som vet at det gjelder å rope høyt. Ikke minst politikere, organisasjonsledere og forskere. Særlig i den siste yrkesgruppen finnes det alltid dem som er uenige med flertallet.
Journalister jakter i flokk. Har først en fått ferten av blod kommer hele kobbelet stormende etter. Media har også klokketro på ordtaket «ingen røyk uten ild». Det skal ikke mye røyklukt til før avisspaltene står i fulle flammer.
I sjømatnæringen er mange oppgitt over den behandlingen bransjen får. Det som irriterer mest er at journalistene kun er på jakt etter negative oppslag og vinklinger. Når VG og Dagbladet skriver om næringen er det alltid kritisk. Og mens miljøaktivister og kontroversielle forskere og byråkrater får boltre seg nærmest fritt i spaltene, må næringens talsmenn nøye seg med noen korte linjer, gjerne helt sist i artiklene. Det må være frustrerende å jobbe med kommunikasjon i Sjømat Norge og Norges Fiskarlag..

 

HVORFOR ER DET SLIK?
Media kalles ofte for den fjerde statsmakt. Selv om de aller fleste aviser og TV-kanaler er kommersielle aktører og akkurat like opptatt av økonomisk avkastning som en hvilken som helst bedrift i sjømatnæringen, liker de fleste redaktører — og journalister — å oppfatte seg som «samfunnets vaktbikkjer». «Den fjerde statsmakt» skal verne om den personlige friheten, og overvåke og påtale overgrep mot enkeltmennesker begått av de tre andre statsmaktene. I «Vær varsom»-plakaten står det i punkt 1.4: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfun­net og avdekke kritikkverdige forhold.»
Det ligger med andre ord i medias vesen å være kritisk. Rollen er rett nok selvpåtatt, men like viktig og nødvendig for det. Samfunnet trenger en kritisk presse som stiller spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og som ikke uten videre aksepterer det som kommer av svar og forklaringer fra de tre øvrige statsmaktene. Alle bør være glade for at vi har en fri og uavhengig presse.
Så er det selvfølgelig plagsomt når kobbelet av kritiske og ofte ikke spesielt kunnskapsrike journalister kommer på døra, vrir og vrenger på det man selv oppfatter som sannheter og gir romslig spalteplass til alle som måtte være uenige med oss. Det er ikke bare ubehagelig, men kan lett oppfattes som ondsinnet sjikane og kynisk sensasjonsjakt. Det mest fortvilede er at man nesten aldri oppnår noe med å protestere. Den beste strategien er ofte å sitte muse stille til det dukker opp noe annet som «vaktbikkjene» kan kaste seg over. Det er ikke mye som har kortere levetid enn det som står med størst bokstaver i avisene.
Gjennom mer enn 30 år som journalist og redaktør i «Norsk Fisker­inæring» har vi lest og hørt mye rart om norsk sjømatnæring i media. Generelt er kunnskapene dårlige og presisjonsnivået skremmende lavt. Det finnes hederlige unntak, men i det store og hele vet norske journalister alt for lite om hva som skjer i sjømat­næringen — og ikke minst hvorfor. Det er mange grunner til dette. Den viktigste er helt enkelt at næringen ikke oppfattes som spesielt betydningsfull. Jovisst, vi eksporterer stadig mer fisk og en gang skal kanskje sjømaten overta den rollen oljen har i dag. Men det er ikke nok. Medieinteressen for næringen er neppe større enn for 20-30 år siden, og det er svært få journalister i riksmedia — om noen — som sloss om å få dekke denne delen av norsk næringsliv. Den er alt for komplisert å sette seg inn i, og preger i liten grad samfunnsdebatten. Sjømat er kort sagt ikke sexy nok.

ET GODT STYKKE PÅ VEI har næringen skylden selv. Det sitter i ryggmargen å holde kjeft når det går bra, og hyle i kor hver gang verden ikke oppfører seg akkurat slik man selv ønsker. Dette er dels historisk betinget fra en tid da næringen hvert år forhandlet om statsstøtte. Da var det taktisk uklokt å innrømme at man faktisk tjente penger. Dels henger det også sammen med struktur­politikken siden 1990. Det er skapt så mange milliardærer og millionærer langs kysten at enkelte kanskje vil mene at det enten er på tide å øke skattesatsene eller å la flere få glede av fiskeressursene og de mange gode lokalitetene for lakseoppdrett langs kysten. Igjen er det best å sitte helt stille og håpe at man ikke blir oppfanget av radaren.
Når VG — landets største avis — bruker noen helsider på å skrive om all lakselusa, føles det sikkert både urettferdig og unyansert. Likeledes kan man lure på hvorfor media til stadighet må trekke i tvil det entydige rådet fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet om at det lønner seg for folk flest å spise mer laks. Men i det store og hele bør aktørene i norsk sjømatnæring heller være opptatt av å få media til å skrive mer om den fatastiske næringen de jobber i. Det er jo så mye flott å ta fatt i. At riksmedia en sjelden gang kommer med kritiske oppslag og snur ting på hodet, bør ikke bekymre det minste. Det VG og Dagbladet «avslører» eller «avdekker» er jo aldri nytt, og har heller ingen betydning for den måten næringen forvaltes på.