Leder nr. 1 - 2017  
 

Ikke hogget i stein?

 

MANDAG 11 SEPTEMBER GÅR folket til urnene. Det er fortsatt over syv måneder til. Men det er med valgkamper som med julestria. De starter tidligere og tidligere. Årets første fiskeripolitiske valgslag sto under Sjømatdagene på Hell i midten av januar. Partienes fiskeripolitiske talspersoner var samlet på podiet for å forklare hvorfor velgere som er opptatt av fiskeri- og havbruksnæringen bør stemme på akkurat dem. Det vil si; KrF og Miljøpartiet de Grønne ønsket ikke å delta. Om det betyr at de to partiene ikke prioriterer sjømatnæringen, eller om det skyldtes uheldige omstendigheter, vet vi ikke. FrP, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stilte alle med sine «fiskeritopper». Om tilhørerne ble så mye klokere er usikkert. For egen del noterte vi flere interessante forhold.
Politikerne var svært enige om hva som blir de viktigste fiskeri­politiske sakene i årets valgkamp. Særlig fire tema vil dominere. 1. Rammebetingelsene og mulighetene for videre vekst i norsk oppdrettsnæring. 2. Eidesen-utvalgets mange forslag om fremtidig kvotesystem og skatt på ressursrenten. 3. Tilbuds- og aktivitetspliktene for torsketrålerne, og 4. Hvordan sørge for at sjømatnæringen sikrer bosetting og sysselsetting i fiskerisamfunnene langs kysten, altså å bevare den lokale verdiskapingen.
Det er ikke vanskelig å nevne andre saker, f.eks. forholdet mellom olje og fisk og hvordan man kan styrke markedsadgangen for sjømat. Men vi tror panelet på Hell har mye rett. Mer enn noen gang vil valgkampen dreie seg om retten til å utnytte felles naturressurser — både av fisk og sjøarealer, samt om hvordan de verdiene som skapes kan bidra til å styrke lokalsamfunnene langs kysten. Dette dreier seg i realiteten om den klassiske konfliken mellom storsamfunnets ønske om å utnytte naturressursene så effektivt og lønnsomt som mulig for å fylle statskassa, og sjømatnæringens ønske om at det meste av verdiskapingen kan bli liggende igjen langs kysten.


POLITIKERE UTTALER SEG om så mye, særlig foran et valg. Det lønner seg derfor ikke å ta bokstavelig alt de sier og lover. Til syvende og sist er det jo det de gjør som teller, ikke det de sier. På Hell bet vi oss særlig merke i to forhold. For det første svarte samtlige av de fiskeripolitiske talspersonene at de ikke ønsker struktur under 11 meter. Den eneste som ikke svarte var fiskeriminister Per Sandberg, og med følgende plausible begrunnelse: denne saken skal nå behandles i Stortinget. For de som måtte tro — eller håpe — at stortingsflertallet vil følge rådet fra Eidesen-utvalget, venter altså en skuffelse i løpet av året. I øyeblikket synes en strukturordning for flåten under 11 meter å ligge et godt stykke inn i fremtiden.
Det som forundret oss mest, og som virkelig bør få Norges Fiskarlag på alerten, et at fiskeriminister Per Sandberg på direkte spørsmål fra ordstyrer svarte at ressursfordelingen mellom kyst og hav ikke bør ligge fast i den neste stortingsperioden. Da skvatt også styreleder i Fiskebåt, Jonny Berfjord, i stolen. Det er ikke godt å vite hva fiskeriministeren har i tankene. Mest sannsynlig har han planer om å trekke inn deler av torskekvotene til Havfisk AS, og overføre dem til kystflåten. Bare det vil skape bruduljer. Resten av havflåten vil kreve å få sin del av denne fisken. En annen mulighet kan være at han vurderer å løfte stor kyst, f.eks. båter over 28 meter over i havflåten, og at disse tar med seg sin kvoter. Etter vår mening er det langt mindre sannsynlig. At Sandberg har tenkt å gjøre grunnleggende endringer på de fordelingsnøklene Fiskarlaget møysommelig og smertefullt har forhandlet frem gjennom to tiår, anser vi som nesten utenkelig. Den fiskeriministeren som gjør det, vil få så hatten passer og mer til. Men svaret forteller oss at ressursfordelingen mellom kyst og hav kanskje ikke er hogget så dypt inn i stein som mange ønsker å tro.
Så noterer vi at fiskeriministeren og samtlige fiskeripolitiske talspersoner roser oppdrettsnæringen for innsatsen med å løse næringens miljømessige utfordringer. På Løvebakken er de som har greie på fisk og havbruk godt fornøyd med den jobben som gjøres. Det forklarer at samtlige også tror at luseproblemet vil være løst i løpet av de neste fem årene. Til slutt må vi nesten nevne at bare to av partienes fiskeripolitiske talspersoner svarte ja på spørsmålet om de vil være fiskeriminister om ett år — nemlig Per Sandberg og SVs Torgeir Knag Fylkenes. Det tolker vi dit hen at Sandberg gjerne vil fortsette om Erna og Siv får fornyet tillit, og at SV godt kan tenke seg fiskeriministerposten i en ny rødgrønn regjering.
Men så kan det jo også hende at de bare ville ha det litt moro!