Leder nr. 1 - 2018  
 

Lite nytt fra Jeløya

 

SALG AV SEX ER visstnok verdens eldste yrke. Politikk sies å være det nest eldste. Onde tunger mener dessuten at det ligner mye på det eldste. Akkurat den debatten lar vi ligge her.
Men at også politikk dreier seg om «kjøp og salg», er uomtviste­lig. Politikere ønsker å få det som de vil. I mange saker er hestehandel den eneste måten å lykkes på. Noen politikere har en ideologisk innfallsvinkel til yrket; sterke meninger om rett og galt og klare prinsipper om hvordan man skaper et bedre samfunn. Andre er pragmatiske, og mer opptatt av å være blant dem som bestemmer, enn av det som bestemmes. Begge kategorier består av folk som er opptatt av makt. Ingen når til topps i politikken uten et ønske om å få det som man selv vil.
Det er mange grunner til ikke å satset på en politisk karriære. Den første at det som regel tar lang tid å nå til topps. Den andre at politikk ofte er kjedelig; meterhøye bunker med dokumenter, lange og kjedelige møter og svært lite progresjon i mange saker. Og så er det en viktig grunn til, som sannsynligvis henger mye sammen med ønsket om makt. Redaktøren har aldri forstått de mekanismene som trer i kraft etter dårlige valg. Det som nå skjer i Arbeiderpartiet er et typisk eksempel. Etter det elendige valgre­sultatet i fjor høst nedsatte partiet tre utvalg for å utvikle ny politikk — et om distrikt, et om arbeid og et om innvandring. For oss høres dette ut som en vareprodusent som ikke har lykkes med sine produkter. Da må det utvikles nye. Om velgerne ikke vil stemme Arbeiderpartiet, må det altså være noe galt med partiets poli­tikk. La oss finne på en ny! Denne svært pragmatiske — ja dir­ekte kommersielle innfallsvinkelen til politisk virke, har vi overhode ingen sans for. Vi ønsker politikere som står for det de mener, selv om flertallet går dem i mot. Ikke værhaner som hopper dit det er flest stemmer å hente. Og Arbeiderpartiet er slett ikke alene. Det skjer hver gang etter dårlige valg. Hvordan kan politikken endres for igjen å oppnå velgernes gunst?
Nåvel; nok om det.

SIDEN 1961 HAR NORGE enten hatt mindretallsregjeringer eller regjeringer bestående av flere partier. Ved de siste 15 stor­tingsvalgene har ingen partier fått rent flertall. Sist gang vi hadde en regjering fra ett enkelt parti, var i 2000 og 2001, da Arbeiderpartiet og regjeringen Jens Stoltenberg styrte på de øvrige partienes nåde. Siden 2001 har vi bare hatt koalisjonsreg­jeringer. Fra 2001 til 2005 var Høyre, KrF og Venstre avhengige av FrPs støtte. Fra 2005 til 2013 hadde AP, Sp og SV Stortings-flertallet i ryggen. De fire siste årene har regjeringen Solberg regjert på Venstre og KrFs nåde. Nå sitter også Venstre ved Kongens bord. KrF bestemmer hvor lenge.
En koalisjonsregjering innebærer at ingen kan få det akkurat som de vil. Det har gitt grunnlaget for såkalte «regjeringsplattform­er», altså skriftlige avtaler om hva partiene skal være enige og uenige om i regjeringen. Soria Moria I- og Soria Moria II-plattformene fra 2005 og 2009 la grunnlaget for Jens Stoltenbergs to rød-grønne regjeringer. Sundvolden-plattformen i 2013 ga rammene for den historisk blåblå regjeringen mellom Høyre og FrP, og nå definerer Jeløya-plattfor­men hva vi kan forvente av politikk fra den blågrønne regjeringen de neste fire årene. Regjeringsplattformene er sikkert svært nyttige for de partiene som styrer, men egentlig ganske kjede­lige, både for statsrådene og alle politisk interesserte. Det politiske handlingsrommet blir jo ofte svært innskrenket. De fleste store og viktige sakene blir avgjort i forhandlingene om regjeringsplattformen.


JELØYA-PLATTFORMEN BLE underskrevet 14. januar. Kapitlene om handel, hav, fiskeri og havbruk er stort sett oppramsing av selvfølgeligheter. Regjeringen skal f.eks. jobbe for frihandel, utvikle det handelspolitiske samarbeidet med våre handelspartnere og legge til rette for en konkurransekraftig maritim næring i Norge, hva nå dette måtte innebære i praksis. Videre vil regjer­ingen videreføre arbeidet med stabile og gode rammevilkår som bidrar til bærekraftig vekst innen fiskeri og havbruk. Bla, bla, bla! Mer konkret skal regjeringen:
Styrke Norge som sjømatnasjon, legge til rette for en lønnsom, innovativ og bærekraftig fiskerinæring, vurdere tiltak som kan bidra til rekruttering, sikre en optimal og bærekraftig utnyt­telse av fiskebestandene, fastsette årlige totalkvoter, trappe opp kampen mot ulovlig fiske, øke satsingen på forskning og stille strenge miljøkrav til havbruksnæringen. Er det noen som har hørt det før?
Så noterer vi oss med en viss interesse at regjeringen vil vur­dere strukturering under 11 meter, legge frem en ny stortings­melding om pliktsystemet og en stortingsmelding om kvotesystemet basert på Eidesen-utvalgets utredning, samt sikre bærekraftig vekst i oppdrett ved å praktisere «trafikklysordningen».
Det aller meste vil følgelig fortsette som før. Hvorvidt det kommer en strukturordning for flåten under 11 meter er ennå ikke avklart. Vårt tips er at det ikke vil skje i inneværende stortings­periode. Om holdningene på Stortinget har endret seg siden sist man behandlet pliktsystemet er usikkert. Vi håper det, slik at denne ordningen kan avvikles. Men vi tror det ikke. Stortingets behandling av Eidesen-utvalgets utredning blir uhyre spennende. Per Sandberg har allerede varslet at skatt på ressursrenten blir et meget sentralt tema. Så får vi se om det er flertall for så dramatiske endringer av kvotesystemet som Eidesen-utvalget gikk inn for. Det tror vi er svært tvilsomt.