Leder nr. 2 - 2005  
 

 

Mye rart om strukturpolitikk

Man skal lese mye rart før øynene faller ut, og i vinter har det vært like før. Så mye tåpelig som har vært sagt og skrevet om struktur- og fordelingspolitikken i fiskeflåten, skal man jammen lete lenge etter. Vi har slitt oss gjennom det ene tåredryppende oppslaget etter det andre om en fiskeriminister som ønsker å legge kystdistriktene øde, kaste ungdommen ute av næringen og samle all makt og kvoter på hendene til styrtrike fiskebåtredere i Ålesund og Oslo. Godt oppbacket av amanuensiser og annet akademisk fintfolk fra universitets- og forskningsmiljøet i Tromsø, har vi kunnet lese at Høyre og regjeringen vil ta fra de små og gi til de store. Kapitalkreftene er sluppet fri, og taperne er sjark- og kystfiskerne som presses ut av næringen, på tross av at de driver det mest lønnsomme fiskeriet av dem alle.
Regjeringens beslutning om å innføre strukturkvoter i havflåten, ga ny olje til bålet. Enhetskvoter uten tidsavgrensning er blitt fremstilt som et ran fra de små, og kobles behendig sammen med ungjenter på 19 i Berlevåg som beklager seg over hvor dyrt det er å kjøpe sjark med kvote. Vi er klar over at det stunder mot valg, men hvor useriøs går det egentlig an å bli?

La oss ta det i fred og ro.         
I tusen år var fisken i havet allemannseie. Hvem som helst kunne søke lykken på den blå åker. Havforskere og TAC-er var ukjente begrep. Naturens svingninger styrte utviklingen, og folk flyttet ut og inn av fjordarmene i takt med rike og svake årsklasser. På det meste var det nærmere 100.000 fiskere i Norge. Så kom motoren, nye redskaper, avansert fiskeletingsutstyr, havforskere og kvoter. Sildebestandens sammenbrudd på tampen av 60-tallet ble en skikkelig oppvekker. Det ble etterhvert klart for de fleste at det var for mange fiskere og for lite fisk.
I to tiår prøvde myndighetene å spille på to hester. Fiskerinæringen var jo en bærebjelke for distriktspolitikken, og politikerne var villige til å grave dypt i lommeboka for å opprettholde flest mulige arbeidsplasser i flåteleddet. Mens havflåten ble regulert av konsesjonslover som satte en stopper for nyrekruttering, sørget milliarder i offentlig statsstøtte for å opprettholde kystflåten og bevare et størst mulig aktivitetsnivå i den havflåten man hadde. Høyre var nok det partiet som var mest skeptisk til denne politikken, men også Høyres folk på Løvebakken og rundt Kongens bord var med på å bevilge store summer i fiskeristøtte.

Torskekrisen på tampen av 80-tallet, kombinert med internasjonale avtaler om å avvikle konkurransevridende næringsstøtte — som også Norge skrev under på, tvang frem nye løsninger. Kraftig teknologisk fremgang på 70- og 80-tallet hadde gjorde gapet mellom fangstbehov og fangstevne stadig større, ikke minst i kystflåten. Den generelle pris- og velstandsutviklingen i Norge førte også til at hver fisker måtte ha stadig mer fisk for å holde tritt med lønnsutviklingen.
Rundt 1990 var man kommet til et punkt hvor det ikke lenger nyttet å subsidiere seg bort fra gapet mellom antall fiskere og antall fisk. Enkelte, blant annet vår seniorredaktør, mente at havforskerne tok feil og at løsningen bare var å slippe fisket mer fritt, ja aller helst helt fritt. Men det var en uaktuell politikk, uansett hvilket parti fiskeriministeren kom fra.
Svaret ga seg på mange måter selv. Almenningen måtte lukkes; det var ikke lenger plass til alle som ville drive fiske. Det var en vanskelig beslutning, men i realiteten ikke til å unngå. Alternativet — å nøye seg med totalkvoter og la den sterkestes rett råde, var uaktuell politikk både for Høyre og SV. Fri konkurranse ville høyst sannsynlig føre til en utradering av store deler av kystflåten, og særlig av de minste fartøyene uten mobilitet og muligheter til å fiske i dårlig vær. Ingen ansvarlig politiker ønsket en slik utvikling.
Nettopp for å beskytte de små mot de store, og for å opprettholde en differensiert flåte også med de aller minste enhetene, valgte man en annen løsning. Først fordelte man kvotene mellom de ulike flåtegruppene. Fabrikktrålere skulle ikke konkurrere mot linebåter, og 35 fots sjarker skulle beskyttes mot supereffektive 90-fotinger. Det var en utfordrende og smertefull prosess, ikke minst for Norges Fiskarlag, som deltok aktivt hele veien. Basert på historikk og grundige analyser klarte man i løpet av 90-tallet og tidlig i det nye årtusenet å bli enige om en fordeling av de viktigste kommersielle fiskeartene mellom kyst og hav, og mellom de ulike fartøystørrelsene i hver av gruppene. Misnøyen var stor, og tidvis vaklet Norges Fiskarlag på kanten av stupet, men til slutt ble man enige. I dag er så godt som alle viktige bestander fordelt mellom de ulike fartøygruppene ut fra historiske rettigheter, og politikerne har gjentatte ganger forsikret at de ønsker stabilitet i denne fordelingen. Det eneste partiet som har sagt klart fra at kyst bør få mer, er SV.

Men å fordele kvoter bidro i utgangspunktet bare til å fordele armod, ikke til å fjerne overkapasiteten. Igjen kunne myndighetene ha sluppet konkurransen fri innen hver gruppe, slik at den dyktigste og sterkeste fikk armslag til slå seg frem — enten han drev sjark eller fabrikkskip. Men heller ikke denne løsningen var ønsket — verken av Norges Fiskarlag eller politikerne. I stedet valgte man en ordning med fartøykvoter — gjennom det meste av 90-tallet med betydelig overregulering for å opprettholde et visst konkurransemotiv, etterhvert med faste og garanterte kvoter til hvert fartøy.
I løpet av 30 år har man altså beveget seg fra en situasjon med tilnærmet fri etableringsrett og fritt fiske, til en situasjon med streng adgangsregulering og faste kvoter for hvert enkelt fartøy. Det er vår påstand at denne utviklingen måtte skje.
Egentlig kunne man ha nøyd seg med dette. De som ikke klarte å oppnå lønnsomhet i fiske ville etterhvert falle fra, og kvoten kunne fordeles likt på de gjenværende fartøyene i gruppen. Over tid ville et slikt system gradvis gi lønnsomhet i alle ledd, og kanskje muligheter for en viss nyrekruttering også, både i hav- og kystflåten.
Ankepunktet mot denne løsningen, iallefall sett fra finansministerens side, var imidlertid at man ikke ville få en maksimal lønnsom struktur i flåten. Mye av ressursrenten ville fortsatt bli igjen i næringen i form av overkapasitet. Sett i et nasjonaløkonomisk perspektiv, og med fiskeriene løsrevet fra distriktspolitikken, er det selvsagt ønskelig å høste havets ressurser så effektivt og rasjonelt som overhode mulig. Vi snakker tross alt om felles naturressurser, selv om retten til å høste dem er privatisert. Høyre ønsket derfor en raskere strukturering — les nedbygging av overkapasiteten, og det gjorde også mange av de andre partiene, med Arbeiderpartiet i spissen. Resultatet ble dagens system med salgbare fartøykvoter. Det vil stimulere fiskere til å trekke seg ut av næringen når det ikke går så bra, samle mer fisk på hver enkelt båt og gi økt lønnsomhet over tid.
Men omsetningen av kvoter kan kun skje innen hver fartøygruppe for å hindre at de store spiser de små. Dessuten gjelder den ikke for fartøy under 15 meter. Enda en gang la altså Svein Ludvigsen ekstra vekt på målsettingen om å beholde en tallrik flåte av mindre fartøyer.

 

Strukturpolitikken de siste tiårene har ført til færre båter og færre fiskere — nettopp det som har vært Stortingets og Norges Fiskarlags intensjon og ønskemål. Lønnsomheten i flåten er økt og vi har klart å beholde en variert flåtestruktur med et betydelig antall små fartøyer.
Langs kysten er det mange som er skuffet og forbannet over det som skjer. Det er selvsagt trist når fiskere mister jobben og kanskje må flytte fra sårbare fiskeridistrikter. Problemet er bare at kritikerne ikke har andre løsninger enn å flytte fisk mellom gruppene. Historiske rettigheter og nesten enstemmige vedtak i Norges Fiskarlag teller ikke. Kystfiskere i Nord-Norge er mer verdt enn havfiskere på Vestlandet.
Å påstå at Svein Ludvigsen ønsker å skvise sjark- og kystflåten ut av næringen, er direkte meningsløs. Han representerer et parti som de siste 10-15 årene har jobbet bevisst for å bevare den differensierte flåtestrukturen og opprettholde en ressurfordeling mellom flåtegruppene som Norges Fiskarlag har satt navnet sitt under. Salgbare kvoter gjør det mulig å trekke seg ut av næringen frivillig og uten konkurs. Vi understreker ordet frivillig. Alternativet for mange er å gi seg uten noen form for kompensasjon. Uansett hvordan vi snur og vender på det; det er jo ikke plass til alle. Det vil det heller ikke være i overskuelig fremtid sålenge det skjer teknologiske fremskritt.
Å rase mot strukturkvoter uten tidsavgrensing i havflåten er etter vår mening perspektivløst. Den fisken vi her snakker om er for lengst tildelt denne flåtegruppen. Den er heller ikke mer evig enn at fiskeriministeren når som helst kan endre på den ressursfordelingen som gjelder.
Det er selvsagt legitimt å være imot dagens fiskeripolitikk. Man kan ønske milliarder i offentlig fiskeristøtte, slik at det ikke lenger er behov for å strukturere. Da kan man endog åpne allmenningen igjen. Man kan etterlyse et system med fri konkurranse i flåten, der de største og sterkeste tar alt, eller et reguleringssystem som fordeler fisken mellom de ulike fartøygrupper og -størrelser etter faste kriterier. Man kan ønske salgbare kvoter som gir overflødig kapasitet et økonomisk incitament til å trekke seg ut, eller overlate til markedskreftene å fjerne dem som ikke hevder seg i konkurransen.
For egen del tror vi politikerne stort sett har gjort fornuftige valg. Så har de heller ikke hatt mange realistiske alternativer, om noen. Rent egoistisk, som utgiver av et fiskeritidsskrift, ønsker vi heller 2.000 fiskebåter som tjener passe med penger, enn 500 superlønnsomme båter som kan skattlegges knallhardt. Vi lever av abonnenter. Derfor har vi stor sans for Sigurd Teiges hjertesukk til representantskapet i Fiskebåtredernes Forbund i januar:
«Er vi i ferd med å nærme oss et nivå der det ikke lenger er fornuftig å presse frem mer strukturering dersom vi ønsker en levende og pulserende kyst? Skal vi la markedskreftene råde og utvikle en flåtestruktur i Norge med superprofitt, der ressursavgift til Finansdepartementet er det eneste bidraget?»
Vi tror ikke det vil være en god utvikling, iallefall ikke for «Norsk Fiskerinæring». Øyensynlig heller ikke for Sigurd Teige!