Leder nr. 2 - 2006  
 

 

Markedsadgang til besvær

NAVNET BURDE GI seg selv. Pan Marine blir verdens desidert største oppdrettsselskap. Kanskje vil fusjonen mellom Marine Harvest og Pan Fish også bedre markedsadgangen for norsk laks i EU. John Fredriksens milliarder sørger jo for at enda mer av oppdrettsnæringen i Skottland havner på norske hender. Ifølge Atle Eide er det den absolutt billigste måten å knekke den skotske motstanden på. If you can’t beat them, buy them!
Siden 1990 har norsk oppdrettsnæring ligget i kontinuerlig krig med lakseoppdretterne i USA og EU. Hva kampen om markedsadgang har kostet bransjen vet ingen. Alt i alt snakker vi om flere hundre millioner kroner. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) og Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) har alene brukt minst 120 millioner kroner. Parolen fra første dag har vært å holde mest mulig kjeft. Forhandlingsstrategi og møtevirksomhet har vært en sak for toppledelsen i FHL Havbruk og NSL, ofte i tett samrøre med Fiskeridepartementet, der lysten til å informere også har vært tilnærmet null.
Hvorvidt innsatsen og strategien har vært god nok, skal vi derfor være varsomme med å uttale oss om. Vi vet jo svært lite om hvordan man har jobbet. Men målt i det Norge har oppnådd gjennom disse 15 årene, gir svaret seg selv. Fersk norsk laks er fortsatt bannlyst i USA, og EU har nylig innført en markedsordning for norsk oppdrettslaks som mange vil karakterisere som en skandale. Resultatet står med andre ord til slakt.

HVORFOR HAR DET gått galt, og hva kunne man gjort bedre?
Det er de to sentrale spørsmålene norsk oppdrettsnæring i dag må finne svarene på. Dersom laksen fra Norge noen gang skal slippe av kroken bør de som har hovedansvaret for å sikre markedsadgangen gå i seg selv. Det har vi bedt Atle Eide og Odd Steinsbø gjøre i dette nummeret. Som styreledere i FHL Havbruk og NSL har Eide og Steinsbø vært medlemmer i det forhandlingsutvalget næringen selv har oppnevnt for å finne en løsning med EU, og om noen i dag skal stilles til ansvar står de to i første rekke.
Resultatet er ikke spesielt oppløftende.
På det første spørsmålet er Eide og Steinsbø helt enige. Da Tony Blair våren 2004 bestemte seg for å støtte kravet fra skotsk oppdrettsnæring om beskyttelsestiltak, var løpet kjørt. EU be-stemte seg for å straffe norsk laks, og siden har norske argumenter prellet av som vann på gåsa. Ikke bare det; DG Trade har bevisst manipulert alle tall for å få det resultatet politikerne ønsket. Det gikk altså galt fordi EU ville det, og fordi 400 millioner mennesker teller mer enn 4 millioner.
Begge avviser konspirasjonsteorien om at dårlig markedsadgang skal «tvinge» Norge inn i EU. De tror heller ikke bøndene står bak, slik vi flere ganger har tatt til ordet for på lederplass. Men Eide innrømmer at man i Norge egentlig vet fint lite om hvem som har trukket i trådene i EU. Det politiske spillet har foregått bak stengte dører og godt utenfor norsk hørevidde. Vi holder følgelig fast på vår påstand om at landbruksinteressene i EU må ha spilt en viktig rolle.

SELVRANSAKELSEN BRINGER heller ikke så mye nytt på bordet. Odd Steinsbø kan ikke komme på én eneste ting forhandlingsutvalget burde eller kunne ha gjort anderledes. Atle Eide er ikke like kategorisk, og mener man burde ha brukt enda mer ressurser på å få EU og Tony Blair til å forstå at straffetoll og minsteimport-priser først og fremst rammer EU selv, ikke norsk oppdrettsnæring. Men heller ikke Eide tror næringen eller forhandlingsutvalget kunne gjort noe som helst anderledes for å slippe helt av kroken.
Begge har kritiske kommentarer til myndighetenes rolle. Opphevel-sen av fôrkvoteordningen i 2005 og tildelingen av nye konsesjoner i 2003 var ikke noe stort sjakktrekk. Det understreker særlig Odd Steinsbø. Eide tror dessuten ikke at myndighetenes hardkjør mot Safeguard-ordningen var så gjennomtenkt. Regjeringen burde i det minste ha evaluert alternativene bedre. Steinsbø mener myndighetene burde ha koplet laks og olje tettere sammen. For egen del er vi mer på linje med Eide, som tviler på at slike pressmidler fungerer. Derimot er det ingen tvil om at norsk EU-medlemsskap eller nedbygging av norske tollmurer på landbruksprodukter hadde skapt vei i vellinga. Men da beveger vi oss langt utover det som har vært mulig politikk i Norge de siste 15 årene.

ATLE EIDE OG Odd Steinsbø må selvsagt forsvare den forhandlingsstrategien næringen har fulgt. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. At resultatet ble en katastrofe, for å formulere oss tabloid, betyr nødvendigvis ikke at man har feilet. Vi etterlyser likevel en noe større evne til selvransakelse. Kanskje er det nettopp evnen til å være mer ydmyk overfor resten av verden det skorter på. I løpet av få år har Norge endret status fra å være en høyst middelmådig økonomi i vestlig målestokk til å bli et av verdens rikeste land. Hvordan dette har påvirket vårt selvbilde og oppførsel utad er ikke godt å si. I fiskerisektoren er vi alltid raske med å forherlige egne synspunkter og krav overfor de andre fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren. Det er alltid de andre som har feil — som jukser og krever mer enn rett er. Mon tro vi har opparbeidet oss et rykte for å være «besserwissere» og arrogante. Dessuten har Odd Steinsbø ganske sikkert et poeng: «EUs holdning til norsk oppdrettsnæring har ikke endret seg til det bedre. Kanskje er de irritert over at vi to ganger har sagt nei til medlemsskap, men likevel høylydt forlanger å bli behandlet som medlem hver gang vi skal selge dem laks.»