Leder nr. 2 - 2011  
 

 

For mye fjøs

PETER GULLESTAD ER EN klok mann.
Det er som regel et godt utgangspunkt om man får i oppgave å utrede viktige spørsmål for norsk oppdrettsnæring. I snart hal­vannet år har Gullestad ledet det såkalte «arealutvalget», som ble opprettet av Helga Pedersen 10. september 2009. Mandatet var blant annet å komme med forslag til hvordan næringen kan sikres nok areal, og hvordan man kan utnytte disse effektivt og med minst mulig miljøpåvirkning. Nylig leverte utvalget sin innstilling.
La oss først konstatere at intensjonene er de beste. Men det lukter fjøs. Med det mener vi for mye offentlig styring og de­taljregulering. Skal man følge Gullestad-utvalgets forslag til punkt og prikke blir det svært mye å holde styr på for myndighetene. Det skal vi komme tilbake til. Innstillingen bærer med andre ord tydelig preg av at utvalget kun har bestått av byråk­rater. Ingen fra næringen har deltatt.
Nå behøver ikke det være så farlig. Innstillingen skal jo ut på bred høring, og alle skal få si sitt før Lisbeth Berg-Hansen trekker konklusjonene. Men i slike høringsrunder vil utgangspunktet langt på vei definerer hva næringen skal uttale seg om. Vi tror derfor det hadde vært en fordel om også næringsutøvere hadde bidratt til å forme Gullestad-utvalgets innstilling. Jo bedre utgangspunkt, jo bedre sluttresultat.
Men det er snøen som falt i fjor.

 

SOM SAGT; INTENSJONENE er det ingen ting å utsette på.
Grunnideen er at næringen skal få konkrete måltall å styre etter. Dette er en god tanke. Utvalget definerer rømming, lakselus og produksjonstap, herunder sykdom, som næringens tre hovedutfor­dringer. Disse bestemmer også langt på vei den miljøbelastningen næringen representerer. Utvalget vil innføre indikatorer på hvert område, dvs. øvre grenseverdier for hva myndighetene kan akseptere av rømming, lus og tap i produksjonen. Dersom grensene brytes, iverksettes konkrete tiltak for å komme på rett spor. Dermed vet næringsaktørene eksakt hva som forventes av dem, og hvilke konsekvenser det får om de ikke leverer.
Enkelte vil kanskje hevde at produksjonstap kun rammer den enkelte oppdretter, og at dette derfor ikke angår myndighetene. Gullestad-utvalget avviser innvendingen, og vi er enig. Det er i samfunnets interesse at felles kystarealer som er stilt til disposisjon for fiskeoppdrett blir utnyttet så effektivt som mulig. Oppdrettere som ikke er i stand til å imøtekomme kravet om effektiv produksjon, må vekk.
Videre er Gullestad-utvalget opptatt av ikke å skjære alle over en kam. Det liker vi også. Det kan ikke være slik at lakseoppdrettere i f.eks. Troms og Finnmark skal pålegges restriksjoner fordi det er for mye lus på Vestlandet. Tiltak mot lus, rømming og produksjonstap må med andre ord være så målrettet som mulig.
For å få til dette, foreslår Gullestad-utvalget å innføre et 20-talls avgrensede produksjonsområder langs kysten med effektive branngater i mellom. Vi tolker utvalget slik at hvert område helst bør være selvforsynt med smolt og slaktekapasitet, men det blir — i første omgang? — ikke foreslått forbud mot å frakte smolt og slaktefisk inn og ut av områder. Til «Norsk Fiskerinær­ing» sier imidlertid Peter Gullestad at etablering av nye, store lakseslakterier basert på langreist fisk må være feil.
Så vil utvalget gjøre det fritt å etablere lakseoppdrett i lukkede anlegg. Det er også en god ide. Dersom det er miljøutfordringene knyttet til drift av åpne anlegg som hindrer videre produksjonsvekst, er det ingen grunn til å begrense produksjonen i lukkede. Kravet må selvsagt være at de som satser på slik teknologi kan dokumentere at miljøutfordringene er løst.
Gullestad-utvalget går ganske langt i å antyde at man minst bør ha 5 konsesjoner i samdrift for å produsere laksen effektivt nok. Her utfordrer med andre ord utvalget dagens rødgrønne oppdrettspolitikere, som jo snakker varmt om små og mellomstore anlegg. På den annen side er det fortsatt fritt frem å samle inntil 25 prosent av norsk oppdrettsnæring på en eierhånd. Vi kjøper derfor ikke uten videre påstandene om at utvalgets innstilling vil fremprovosere mer strukturering. Men den kan selvfølgelig bidra til dette, særlig hvis kravet om mer effektiv drift fordrer færre og større lokaliteter i mer utsatte områder.

SÅ TIL DET VI IKKE ER LIKE begeistret for.
Skjønt begeistret er kanskje ikke rett ord; heller usikker på. Det gjelder for det første fastsettelsen av indikatorer. Hvor stort produksjonstap skal man akseptere, hvor mange laks på rømmen og hvor mye lus? Skal rømming også regnes som tap? Skal grenseverdiene være de samme for hele landet, skal de gjelde for evig tid og hvem skal fastsette dem? Og hva skal skje om grenseverdier overstiges?
Gullestad-utvalget har ingen klare svar. Vi tror det blir litt av et politisk og næringsmessig bikkjeslagsmål før alt er på plass. Om man vil akseptere ulike grenseverdier for produksjonstap og lakselus etter hvor i landet anleggene ligger — hvilket slett ikke er en urimelig tanke, snakker vi fort om fastsettelse av over 100 ulike grenseverdier. I hvillken grad noen i det hele tatt er i stand til å fastsette fornuftige grenser for rømming og lakselus, er også et åpent spørsmål. Kurt Oddekalv vil selvfølgelig ha helt andre og lavere grenser enn ledelsen i FHL.
Gullestad-utvalget foreslår at den maksimalt tillatte biomassen (MTB) i et produksjonsområde skal avhenge av hvor stort produksjonstapet er. Blir tapet for stort, skal MTB-en reduseres fra 1. januar året etter. Såvidt vi har forstått skal denne reduksjonen gjelde alle, også de anleggene i området som driver uten tap. Det samme gjelder for rømming. For å konkretisere; alle i Sør-Trøndelag vil bli «straffet» om det rømmer 175.000 laks fra SalMar på Hitra — «straffet» i den forstand at alle må være med på å finansiere de tiltakene som kreves iverksatt for å rense lakseelvene i området for rømt fisk.
«En for alle, alle for en» lyder fint på talerstolen. I praksis fungerer det sjelden så greit. Gullestad-utvalget vil gi aktørene i de enkelte produksjonsområdene et sterkere og mer direkte samfunnsansvar for å løse felles utfordringer. Utvalget etterlyser et tettere og bedre samarbeid mellom oppdretterne for å løse de problemene som måtte oppstå. Men hvis de som holder stien ren også må lide for de som forsøpler, kan samarbeidsklimaet fort bli anstrengt.
Nå skal som nevnt Gullestad-utvalgets innstilling ut på seks måneders høring. Vi skal komme langt mer grundig tilbake til forslagene i et senere nummer av bladet.
Helt til slutt en bønn vi skal gjenta ofte: Vi håper du kan klikke deg inn på vår hjemmeside www.norskfisk.no og besvare den spørreundersøkelsen vi har laget om «Norsk Fiskerinæring». Da hjelper du oss med å lage et bedre blad. Det tar toppen 10 minut­ter.
På forhånd takk!