Leder nr. 2 - 2012  
 

 

Et kunnskapsbasert Norge

ER DET NOEN SOM husker Fideco?
I kortversjon er det historien om FAFO som overkjørte Finnmark, lurte Norske Shell trill rundt og kastet millioner av kroner ut av vinduet. Vel og merke; ikke egne millioner! I bokform fikk eventyret navnet «Rosa japper i fiskefarse». Det startet i 1983 og havarerte noen år senere. Tanken var å produsere surimi i Finnmark. I følge FAFO-direktør Terje Rød Larsen og AP-guru Gudmund Hernes, sentrale aktører i eventyret, manglet norsk fiskerinæring absolutt alt; lønnsomhet, kompetanse, markedskunnskap og innovasjonsevne. Bransjen var håpløst akterutseilt — et subsidiesluk som skrek etter nytenking og kreative hoder. Kritikken var nådeløs.
Midt på 80-tallet var FAFO-leder Terje Rød Larsen og hans forskningssjef Gudmund Hernes tungvektere i samfunnsdebatten. Sammen med LO hadde de i 1982 etablert «Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon» (FAFO), og begge var svært aktive i den næringspolitiske debatten i Norge. Synet på norsk fiskerinæring delte de med mange, i alle fall blant næringslivstopper og i finanskretser. Fisk ble likestilt med landbruk, og fiskeripolitikk var en sær og spesiell øvelse som de færreste gadd å sette seg inn i. At Fideco gikk grundig på trynet, var det få som brydde seg om. For Rød Larsen og Hernes bekreftet det heller karakteristikken av fiskerinæringen.
For 25 år siden var det få — om noen — som ville trekke frem fiskeriene som en av Norges viktigste suksess-bransjer. Oppdrettseventyret var riktignok på gang, men fortsatt forbeholdt kystens folk. «Bo- og driveplikten» ble håndhevet strengt, og storkapitalen var uglesett i oppdretts-Norge.
Innad i næringen var man selvfølgelig av en helt annen oppfatning enn Rød Larsen og Hernes. Men å snakke seg bort fra et årlig støttebehov på flere milliarder kroner var ikke så lett. Heller ikke at man manglet store lokomotiver og selskaper med internasjonal tyngde. På Oslo Børs og i finanskretser var fiskerinæringen totalt uten interesse.

NÅ SKRIVER VI 2012 og situasjonen er snudd opp ned.
Nylig fastslo det store nasjonale forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» at nettopp sjømatnæringen er en av de tre største suksessbransjene i Norge. Målsettingen med prosjektet har vært å meisle ut en strategi for Norge som kunnskapsbasert nær­ingslivsnasjon. Utrolig nok — om vi går 25 år tilbake i tid — fremheves fiskeri- og havbruksnæringen, eller sjømatnæringen som vi nå må lære oss å si, som en av de aller viktigste næringene for fremtiden. Det er her Norge skal legge grunnlaget for videre vekst og velstand. Det er nesten så vi må knipe oss i armen for å tro det. Hva har skjedd?
Om det kunne vi skrive en bok. Her har vi bare plass til noen ytterst få stikkord. De tre første er EØS-avtalen, liberaliseringen av eierskapet i oppdrettsnæringen og Oslo Børs.
EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, og innebar i praksis at fiskeristøtten i Norge måtte avvikles. Næringen ble nødt til å stå på egne bein, noe som tvang frem en kraftig strukturering både på sjø og land. Denne utviklingen hadde sannsynligvis kommet uansett, men EØS-avtalen sparket den skikkelig i gang. Struktur­prosessen har gitt et meget lønnsomt flåteledd, og bidratt til en kraftig sanering av antall bedrifter også på land. Lønnsomheten i produksjonsleddet er fortsatt for lav, men vi har fått industribedrifter med en helt annen størrelse og slagkraft i markedet enn vi hadde for 25 år siden. Fortsatt er det et fiskeripolitisk hovedmål at sjømatnæringen skal sikre bosetting og sysselsetting langs kysten, men første bud er at næringen skal tjene penger.

I 1991 OPPHEVET ODDRUNN Pettersen eierskapsbegrensningen i oppdrettsnæringen. Men det kunne man eie så mange konsesjoner man ville. Over natta ble næringen interessant også for storkapitalen. I løpet av 15 år ble strukturen i norsk fiskeoppdrett snudd på hodet. Vi fikk Marine Harvest, verdens største havbruksselskap, og en rekke andre store og mellomstore selskaper med attraktive arbeidsplasser for dyktige og velutdannede ungdommer. Denne utviklingen hadde ikke kommet med det lovverket som gjaldt frem til 1991.
Kjell Inge Røkkes retur til Norge, etableringen av Norway Seafoods i desember 1994 og fremveksten av Pan Fish og Fjord Seafoods mot slutten av 1990-tallet, gjorde for alvor sjømatnæringen interessant for finansmiljøet i Norge. Med børsnoteringen av disse selskapene fremsto næringen med en helt annen pondus og betydning i næringslivet. Senere har børsetableringene kommet på rekke og rad, ikke bare av norske selskaper, og i dag er Oslo Børs et udiskutabelt finanssentrum for fisk og havbruk. Næringens inntog på Børsen har gitt tilgang på mye kapital, og har gjort det mulig å ekspandere, ikke bare i Norge, men globalt. De siste ti årene har verdiskapingen i fiskeri og fiskeoppdrett økt med 5,5 prosent pr. år, mot en årlig vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) på bare 1,9 prosent og i norsk industri på 1,5 prosent. Veksten i fiskerisektoren har altså vært nesten 4 ganger større enn i industrien generelt.
Lenge var det muligens slik at folk i fiskerinæringen ikke snakket høyt om hvor de jobbet. Prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» har en gang for alle fastslått at den tiden definitivt bør være forbi!