Leder nr. 2 - 2013  
 

 

Det står på politisk vilje

LA OSS STIKKE FINGEREN i havet! Makrellen er ikke lenger der den var. Om det skyldes global oppvarming eller bare et ønske om å se seg mer om i verden, skal være usagt. Poenget er uansett at det for tiden befinner seg en god del mer makrell rundt Island og Færøyene enn den gangen makrellkvotene ble fordelt. Det erkjenner alle.
La oss også innrømme at norske fiskere hadde gjort akkurat det samme som sine kolleger i vest. Norske myndigheter hadde derimot vært litt mer tilbakeholdne; tross alt prøver Norge å fremstå som den store fredsmekleren i verden, og da tar det seg dårlig ut å ture frem akkurat som man vil, selv om det skulle gjelde noe så lite prosaisk som å fiske mer makrell. Om det var Norge som plutselig hadde fått dramatisk mye mer av en kommersielt viktig fiskebestand i sin sone enn det som var utgangspunktet for fordelingen av TAC-en, hadde ledelsene i Fiskarlaget og Fiskebåt reist i skytteltrafikk til Oslo for å kreve sin rett. Og nåde den utenriksminister som hadde vært mer opptatt av å pleie et godt forhold til nære naboer eller å ta vare på vårt internasjonale rennome. At verdens rikeste land tar seg til rette overfor små «fattige» naboer, tar seg jo svært dårlig ut.
I 2009 brøt makrellavtalen sammen. Siden har Island og Færøyene forsynt seg grovt, og alle forsøk på å finne en løsning har strandet. Fra norsk side er forklaringen at «piratene» i vest er umulige å forhandle med, og at de har helt urealistiske krav. Islendinger og færøyværinger blåser av kritikken, og sier at Norge og EU prøver å tviholde på en fordelingsnøkkel som bygger på makrellens sonetilhørighet på 1980-tallet. Posisjonene synes helt fastlåste. Og som om ikke makrell-krigen er nok. Nå har Færøyene også brutt ut av samarbeidet om nvg-silda. Kanskje gjør Island det samme, og da er det anarki som råder også i det store sildefisket i nordøst-Atlanteren.
I forhandlinger er det svært ofte slik at ingen er fornøyde med sluttresultatet. Da vil makrellstriden ende med følgende fordel­ing: EU 48 prosent, Norge 22 prosent, Island og Færøyene 12 prosent hver og Russland 6 prosent. I så fall vil norske fiskere stå knallhardt på at vi klarer oss best uten avtale!

I GAMLE DAGER, DA de «økonomiske sonene» bare strakte seg noen få sjømil fra land, var det ikke så nøye med avtaler om fordeling av vandrende bestander. Ikke hadde havforskningen kommet så langt at det var grunnlag for å fastsette totalkvoter heller. Dette tok slutt på 1970-tallet. Med etableringen av 200-mils soner og fastsettelse av totalkvoter ble det tvingende nødvendig for nabostater å fordele bestandene seg imellom. I nordøst-Atlanteren gikk det egentlig forbløffende greit for seg. Allerede i 1977 ble Norge og Russland enige om fordelingen av torsk og hyse i Barentshavet. Historisk fiske og et politisk ønske om å bli enige, endte ganske raskt i en avtale om å dele likt. I 1980 ble Norge og EU enige om fordelingen av sine felles bestander i Nordsjøen. Også her var det så som så med kunnskapene. Like fullt har fordelingen av hvitfiskbestandene holdt seg så godt som uforandret i over 30 år. Det som har skapt problemer er sild, makrell og kolmule.
Det var først under arbeidet i den tredje havrettskonferansen, som ble åpnet i New York i 1973, at man fikk på plass en del kriterier for hvordan stater skal fordele vandrende bestander seg imellom. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10. desember 1982 og trådte i kraft 14. november 1994, da Gyuana signerte som det sekstiende landet. Året etter kom FN-avtalen om fiske på åpent hav, som også bidro til å klargjøre den internasjonale rettsstatusen på dette området. Og for å si det rett ut; den er ikke alltid så enkel. Fire hovedprinsipper er etablert ved forde­lingen av TAC-er:
1. Sonetilhørighet
2. Historisk fangst
3. Forskningsinnsats
4. Økonomisk avhengighet
I tillegg gis det gjerne ekstrapoeng for å ha etablert relevante forvaltningstiltak, herunder kontrollordninger. Verken Havrettskonvensjonen eller FN-avtalen om fiske på åpent hav gjør noe forsøk på å prioritere disse prinsippene. De utelukker heller ikke andre innfallsvinkler. Russland hevdet f.eks. i sin tid å ha «funnet» uer-bestanden i Irmingerhavet, og at dette burde gi plusspoeng. Noen land argumenterer med at gytefelter skal telle ekstra, andre har vært opptatt av hvor fisken legger mest på seg. Det gjelder senest Island og Færøyene i makrellstriden. Norge har ment at gode forvaltningstiltak, f.eks. strenge verneplaner, bør telle ekstra når bestander blir bygget opp og skal fordeles. At U-land står i en spesiell stilling, er de fleste enige om. Men dette forholdet spiller ingen rolle for fordelingen av bestander i nordøst-Atlanteren. I alle fall mener Norge det.

 

SOM VI SKJØNNER ER DET mange hester å spille på når land setter seg rundt forhandlingsbordet. At man velger egne favoritter er ikke rart. Norge har alltid stått veldig sterkt på sonetilhørighets-prinsippet, og mener at dette bør telle mer enn alle de andre. Ikke så merkelig, siden dette prinsippet passer oss veldig godt. Vi mener at Island, som også tradisjonelt har vært opptatt av sonetilhørighet, i makrell-forhandlingene nå har begynt å satse mer på andre hester.
For alle land gjelder det selvfølgelig å holde tunga rett i munnen. Man kan ikke i forhandlinger om ett fiskeslag legge stor vekt på f.eks. sonetilhørighet, for ved neste korsvei og fiskeslag å argumentere heftig for historisk fangst. Det er ikke uten grunn av Fiskeri- og kystdepartementets Ann-Kristin Westberg, som leder de norske forhandlingene om makrell, holder tett kontakt med Sigrun Holst, som tar seg av sild og kolmule.
Mye av poenget med denne lederen er å fastslå at det ikke finnes fasitsvar på hvordan vandrende bestander skal fordeles. I Norge er vi som nevnt svært opptatt av sonetilhørigheten, noe som stort sett er utgangspunktet for våre rasende reaksjoner på makrellkravene fra Island og Færøyene. Kanskje bør vi innse at makrellforhandlingene er nettopp det — altså forhandlinger der en rekke momenter teller og der det til syvende og sist er politisk vilje som må til. Det betyr — som vi alt har vært inne på: Ingen kommer til å bli fornøyd med resultatet!