Leder nr. 2 - 2014  
 

 

Null blank!

DET GÅR BARE NED OG NED. I fjor falt antall fiskere med 3 prosent. På det meste var det over 140.000 aktive fiskere i Norge. I dag er det bare 11.000, hvorav 9.500 har fiske som hovedyrke. Fiskerinæringens politiske «kjøttvekt» er mindre enn noen gang, og raser nedover i Grete Rodhe-tempo. Antall fiskebåter er også i fritt fall. Ifølge merkeregisteret er flåten redusert fra 40.000 til under 6.000 fatøyer de siste 50 årene. Og strukturprosessen dundrer videre med uforminsket fart. For 30 år siden var det mange som spøkte med at de norske kvotene lett kunne tas på land av et 50-talls store, havgående fartøyer. I dag er det overhode ingen spøk.
Om vi holder oss til utviklingen i havflåten siden årtusenskiftet, er antall fartøyer redusert fra 350 til 175. Det er ganske nøyaktig en halvering. Og ingen må tro at det vil stoppe der. Om dagens kvotetak blir fullt utnyttet, trenger vi ikke mer enn 130 båter, og om de nye kvotetakene som i februar ble vedtatt på årsmøtet i Fiskebåt får politisk gjennomslag, vil full strukturering gi oss en havflåte på 102 fartøyer.
Vi sier ikke at det vil gå så langt. Det vil alltid være redere som ikke ønsker eller evner å strukturere fullt ut. Men alle vet at strukturering er en evigvarende prosess i takt med den teknologiske utviklingen, og at kvotetakene derfor vil øke i fremtiden.
Knut Kuppern Johannesen ble i sin tid spurt om hvor fort det er mulig å gå 500 meter på skøyter. «Det aner jeg ikke», svarte han. «Men ikke fortere enn null blank». Et bedre svar har heller ikke vi om noen spør oss hvor strukturprosessen vil ende.


DE FØRSTE STRUKTURORDNINGENE i havflåten kom på 1970-tallet, da myndighetene for første gang åpnet for sammenslåing av kvoter. Den første enhetskvoteordningen kom i 1990, og var en tidsbegrenset ordning for torsketrål (5 år). Utover på 90-tallet kom nye ordninger i tur og orden — først for grønlandsreketrål i 1994, så for ringnot i 1996 og for torsketrål i 1997. Alle hadde en tidsramme på 13 år. I 2000 kom den første enhetskvoteordningen for autolineflåten, året etter for seitrål og i 2002 for pelagisk trål. Samtlige ordninger hadde to viktige ting felles; de skulle være begrenset i tid, og ved utløpet skulle enhetskvotene falle tilbake til den gruppen de kom fra. Særlig det siste var et ufravikelig krav både fra Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund, nå Fiskebåt.
En kort periode i 2005 fikk vi en tidsubegrenset strukturkvo­teordning for havflåten, men denne ble reversert i 2007. Siden har havflåten hatt strukturordninger med 20/25 års tidsbegrensning. Det er også situasjonen i dag.

 

ALLE ER ENIGE OM AT DET er behov for strukturordninger i havflåten. Striden har først og fremst stått om hvor høyt kvotetakene skal settes, og delvis om hvilken tidsbegrensning ordningene skal ha. Det som imidlertid er et faktum, er at alle ordninger — med unntak av den som gjaldt noen måneder i 2005, har vært tidsbegrensede. Rederiene i havflåten har følgelig hatt to valg; enten å styrke driftsgrunnlag for en gitt periode fremover ved å kjøpe kvoter, eller å vente på tilbakefall og dermed få styrket driftsgrunnlaget «gratis». Avtalen med myndighetene har jo som nevnt vært at strukturkvotene ved utløp skal gå tilbake til og fordeles på den gruppen de kommer fra. En god del rederier har valgt den siste strategien. Man kan gjerne kalle dem passive eller «gratis­passasjerer». Poenget er at de har forholdt seg til de spillereglene næringen og myndighetene har blitt enige om.
Vi har følgelig ingen problemer med å akseptere at disse rederiene er sterkt imot at strukturkvotene skal gis evig liv, slik mange nå tar til ordet for. De fleste er enige om at Eivind Volstad ble lurt trill rundt av staten da han strukturerte sitt rederi i 2005 under den klare forutsetning av han kunne sitte med kvotene til evig tid. Alle bør følgelig også være enige om at de som bevisst har valgt ikke å strukturere for å utnytte tilbakefallet av strukturkvotene, vil bli lurt like mye dersom disse kvotene nå skal bli uten tidsbegrensning.
Dersom alle i en flåtegruppe strukturerer like mye, spiller ikke lengden på strukturordningene noen rolle. Ved utløp vil jo da alle få tilbake like mye som de har gitt fra seg. Men slik er det altså ikke, og vi er kommet til at det i dag vil være feil å gjøre eksisterende strukturkvoter tidsubegrensede, med mindre man kommer til en ordning med de rederiene som ikke har strukturert. Derimot er det jo ingen ting i veien for å innføre en ny ordning med evigvarende strukturkvoter, f.eks. med virkning fra 1. januar 2015. Da vil alle rederier stå likt.
Forøvrig gikk det akkurat som vi spådde. Fire måneder etter regjeringsskiftet kommer oppfordringen fra Fiskebåt om å heve strukturtaket i ringnot fra 650 til 850 tonn. Det skal forundre oss veldig mye om Pelagisk Forening vinner frem med sitt syn!