Leder nr. 2 - 2016  
 

Ingen superprofitt
– ubrukte lakksko

 

EN AV HOVEDMÅLENE I norsk fiskeripolitikk er å sikre lønnsomme arbeidplasser og stabil bosetting. Fiskerinæringen skal sørge for flest mulig «lys i husan», sa tidligere fiskeriminister Helga Pedersen riktig så treffsikkert. På Stortinget er det tverrpolitisk enighet om å opprettholde en differensiert fiskeflåte spredt langs hele kysten. Rett nok har de folkevalgte mer fokus på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i dag enn for noen tiår siden, men det har aldri vært aktuell politikk at fiskeressursene skal høstes så effektivt som overhode mulig.
Alle vet følgelig at det er langt flere fiskebåter og fiskere i Norge enn nødvendig for å høste fiskebestandene på en bærekraftig måte. I dag ligger f.eks. ringnotflåten halve året ved kai. Fiskeriforvaltningen har ikke som formål å maksimere fangsteffektiviteten, men å opprettholde en differensiert og geografisk spredt flåte med mange små og noen store fartøyer.
Høyre var det partiet som først begynte å snakke om hva denne politikken koster Norge. Forutsatt at vi kan bruke arbeidskraft og kapital knyttet til fiskeriene på en annen og lønnsom måte, er det «sløseri» å bruke flere fiskebåter og fiskere enn vi strengt tatt trenger. Da dette spørsmålet først ble stilt, var veien kort til det neste: Hvor effektivt er det mulig å drive fisket i Norge? Eller sagt på en annen måte: Hvor stort kan overskuddet bli om målsettingen utelukkende skal være å maksimere den økonomiske avkastningen?
I næringer basert på utnyttelse av naturressurser har man innført begrepet «ressursrente». Ressursrenten er definert som den fortjenesten det er mulig å oppnå «ut over normal lønnsomhet i andre næringen» ved å høste av gratis naturressurser. Fisken i havet er en slik ressurs. Mange liker å bruke ordet «superprofitt». Siden fisken er gratis bør avkastningen på arbeidskraft og kapital være høyere i fiskeflåten enn i andre næringer. Samme resonnement gjelder selvfølgelig for alle bransjer som utnytter naturressurser, f.eks. olje- og gassindustrien og vannkraftverkene.
Norske naturressurser tilhører fellesskapet. Om utnyttelsen av disse gir grunnlag for «superprofitt» bør deler av denne tilfalle staten. Det er ikke riktig at utøverne i naturbaserte næringer kan stikke ressursrenten i egne lommer. Det er grunnen til at oljeselskapene må betale hele 78 prosent i skatt på sine overskudd.
I fjor høst nedsatte Elisabeth Aspaker det såkalte Eidesenutvalget. En av oppgavene var å vurdere om tiden nå er moden for å skattlegge ressursrenten i fiskeriene. Utvalget skal avgi sin innstilling i slutten av september og dette spørsmålet kommer til å bli et hett tema frem til neste Stortingsvalg.

 

 

 

AT DET KAN SKAPES superprofitt i flåteleddet, er uomtvistelig. Ved å fjerne alle regler som begrenser fangsteffektiviteten, vil overskuddet bli formidabelt. Tidligere beregninger tyder på at ressursrenten, eller «superprofitten», kan beløpe seg til nærmere 10 milliarder kroner pr. år om man kjører løpet fullt ut. Det kan f.eks bety å slippe stortrålerne til midt i Lofotsesongen. Nøyaktig hvordan fiskeflåten da vil se ut, er det ingen som vet. Men den vil helt sikkert bestå av færre fartøyer, gi arbeid til langt færre fiskere og ha en helt annen geografisk lokalisering enn i dag.
I øyeblikket er det ingen på Stortinget som ønsker å maksimere «superprofitten» i flåteleddet. Fortsatt er nemlig politikerne enige om at fiskeriene skal spille en viktig rolle i norsk dis­triktspolitikk. Men tanken har nok begynt å surre i bakhodet om at staten bør få mer igjen av fiskerne. De har jo tross alt fått «enerett» på å utnytte fiskeressursene, og tilgang på gunstige strukturordninger som bidrar til å øke lønnsomheten betraktelig. Dersom det er utviklet en «superprofitt» i fiskeflåten, bør denne etter hvert beskattes.
I fjor høst beregnet Statistisk Sentralbyrå (SSB) den maksimale ressursrenten i flåteleddet i 2011 til 9,3 milliarder kroner. Dette beløpet stemmer ganske godt med tidligere anslag. Samtidig beregnet man den faktiske ressursrenten i fiskeriene for hvert år fra 1984 til 2014. Resultatet er vist i figur 1. Søylene lyser knallrøde mot oss, og forteller at ressursrenten har vært negativ, og til dels kraftig negativ i 28 av de siste 30 årene. Slik fiskeriene drives i Norge skapes det aldeles ingen «superprofitt». Tvert om — i sum har superprofitten vært negativ med ca. 140 milliarder kroner siden 1984. Det betyr, kort for­talt, at avkastningen i fiskeriene har vært 140 milliarder kroner lavere enn det man ville ha oppnådd med samme bruk av arbeidskraft og kapital i andre næringer. Altså; i stedet for å drive fiskeriene så effektivt som overhode mulig, og hvert år skape en ressursrente («superprofitt») på 8-10 milliarder kroner, har man i stedet hatt et «supertap» på ca. 3,5 milliarder. Svært forenklet har vi altså valgt en måte å høste fiskeressursene på de siste 30 årene som har gitt samfunnet en redusert fortjeneste på minst 400 milliarder kroner. Det forutsetter for det første at vi kunne ha brukt den overflødige arbeidskraften og kapitalen i fiskeflåten lønnsomt i andre næringer, og for det andre at bosetting og sysselsetting i fiskeridistriktene ikke har noen verdi i seg selv. Det er jo all grunn til å anta at mange av dem som hadde vært overflødige i fiskeflåten måtte flytte for skaffe seg arbeid.

 

DETTE ER IKKE LETT. Hvordan beregner man f.eks. oppnådd eller faktisk ressursrente hvert år?
Ressursrenten er som alt nevnt definert som den avkastningen man kan oppnå i fiskeriene «ut over det som er normalt i andre næringer». Da må man altså først finne ut hva arbeidskraften og kapitalen i fiskeflåten hadde gitt av avkastning om den ble brukt til noe annet. Her tar forskerne utgangspunkt i en «normal» timelønn i andre næringer på ca. 400 kroner og en «normal» årlig avkastning på investert kapital på 4 prosent.
Etter å ha beregnet den normale avkastningen til arbeidskraften og kapitalen, er det lett å finne ut om det er noen «superprofitt» i fiskeflåten. Utgangspunktet er den totale fangstverdien. Først trekker man fra alle variable kostnader som drivstoff, proviant, agn osv.. Så trekker man fra kapitalslitet, altså avskrivningene. Da sitter man igjen med det som skal lønne arbeidskraften og kapitalen. Deretter trekker man fra den «normale» avkastningen man allerede har beregnet for arbeidskraften og kapitalen. Det man da sitter igjen med er den faktiske ressursrenten, eller «superprofitten».
Som vi ser av figur 1 har den faktiske ressursrenten bare vært positiv i to år — 2010 og 2011. I 2011 ble den beregnet til ca. 2,3 milliarder kroner. Som formann i Norges Fiskarlag hadde vi stilt spørsmålstegn ved dette anslaget. Det forutsetter som nevnt samme timelønn til fiskerne som gjennomsnittet i annet landbasert næringsliv, og gir ingen kompensasjon for ubekvem arbeidstid, høy risiko osv.. Avkastningen på kapitalen er bare 4 prosent. Vi skulle likt å vite hvem som vil investere i en så risikofylt bransje som fiskeriene med bare 4 prosent avkastning. Etter vår oppfatning gir følgelig beregningene til SSB for høye tall. Hovedkonklusjonen pr. dato er altså enkel. Fortsatt er det ingen superprofitt å beskatte i fiskeflåten. Lakkskoene står ubrukte.
Men! Vi ser ikke bort i fra at det kan være superprofitt i enkelte flåtegrupper — mest nærliggende i ringnot og torsketrål. Dette har ikke SSB prøvd å beregne. Vi går uten videre ut fra at Eidesenutvalget vil komme med tall. I teorien er det absolutt tenkelig at enkelte flåtegrupper kan bli pålagt skatt på sin ressursrente.
Og helt til slutt i en rekordlang leder. I 2011 beregnet SSB den faktiske ressursrenten i olje- og gassindustrien til hele 382 milliarder kroner og i vannkraft til 23 milliarder. I fiskeflåten var den som nevnt 2,3 milliarder. Skogbruket hadde en faktisk ressursrente på ca. 800 millioner og bergverksnæringen 278 millioner. Landbruket hadde — ikke overraskende — en negativ ressursrente på 23 milliarder.
Hva så med fiskeoppdrett? I 2011 ble den faktiske ressursrenten beregnet til 3,4 milliarder kroner. I 2013 var den hele 10,7 milliarder, og den var neppe lavere i 2014 og 2015. I den grad noen bør frykte skatt på ressursrenten er det altså oppdretterne!