Leder nr. 2 - 2017  
 

Skatt på superprofitten?

 

«HAR FISKEFLÅTEN TILFREDSSTILLENDE lønnsomhet? Klarer vi å fornye flåten i tilstrekkelig grad? Hvordan er inntjeningen i fiskeflåten kontra i andre næringer, og hva ville inntjeningen være med normale bunkerskostnader, valutakurser og renter? Vi skal huske at det er næringen selv som har tatt kostnaden med å kjøpe ut overflødig kapasitet. Vi skal fortsatt ha et spredt eierskap og vi skal fortsatt ha kvotetak. Da tror jeg ikke det er rimelig å pålegge fiskeflåten ytterligere kostnader med en ressursrente.»
Slik formulerte Jonny Berfjord seg under sin åpningstale på årsmøtet i Fiskebåt i Oslo i midten av februar. Uttalelsen sier alt om hvordan styrelederen i Fiskebåt ser på forslaget om å innføre skatt på ressursrenten, slik flertallet i Eidesen-utvalget foreslår. Det er ingen grunn til å tro at han står alene. Ingen ønsker å betale mer skatt, heller ikke fiskebåtredere.
Denne debatten er ikke ny. Spørsmålet om fiskerne bør betale for retten til å høste av felles naturressurser kom opp allerede på 1990-tallet, og har siden ligget og ulmet. At det ikke har tatt fyr, skyldes helt enkelt at det ikke har vært noen superprofitt å høste. Forskere ved Statistisk Sentralbyrå regnet nylig ut at det har vært en negativ superprofitt i de norske fiskeriene siden 1984 på 140 milliarder kroner. Sagt på en annen måte; avkastnin­gen i fiskeriene har vært 140 millioner kroner lavere enn det man ville ha oppnådd med samme bruk av arbeidskraft og kapital i andre næringer. Da raser selvfølgelig tanken om skatt på ressursrenten sammen som et korthus. Det er jo ingen superprofitt å beskatte. Men forskernes beregninger viser samtidig at «supertapet» gradvis er blitt redusert, og at flåten i dag sannsynligvis har en høyere avkastning enn det som er normalt i andre næringer. Den er selvfølgelig ikke så høy som den kunne ha vært om myn­dighetene fjernet alle kvotetak og lot flåten drive så effektivt som overhode mulig. I så fall mener forskerne at superprofitten hvert år hadde ligget på rundt 10 milliarder kroner, om ikke mer, og ikke et par-tre milliarder, som sannsynligvis har vært tilfel­let de siste to-tre årene.
Mens spørsmålet om skatt på ressursrenten altså var av mer teore­tisk karakter helt fram til 2010, har problemstillingen i dag fast substans. Derfor nytter det ikke å sitte musestille i båten og vente på at det skal forsvinne. Eidesen-utvalget er klokkeklart. Åtte av ni medlemmer mener at det nå bør innføres en særskatt på retten til å drive fiske — alle ni at myndighetene i det minste må øke beskatningen av gevinster på kvotesalg.



SKATT PÅ RESSURSRENTEN sitter langt inne for SV, SP og deler av Arbeiderpartiet, som alltid har ment at ressursrenten bør ligge igjen langs kysten i form av arbeidsplasser, bosetting og «lys i husan». Enn så lenge kan kanskje Jonny Berfjord finne nok poli­tisk støtte til at Eidesen-utvalgets forslag havner i en skuff. Men sålenge den ene meldingen etter den andre tikker inn til Stortinget om fiskere som kan sette hundrevis av millioner kroner på konto etter salg av kvoterettigheter de i sin tid fikk gratis av staten, er det bare et tidsspørsmål før skuffen blir åpnet. Skatt på ressursrenten er med andre ord en «tikkende bombe», som garantert vil gå av før eller senere. Det første som vil skje — om Stortingsflertallet vegrer seg for å innføre en generell skatt på ressursrenten, er at man etablerer en ekstra skatt på salg av kvoterettigheter. Denne kan fort bli mange titalls prosent på toppen av de vanlige skattesatsene.
Å argumentere for skatt på ressursrenten vil neppe gi mange ekstra stemmer langs kysten ved høstens stortingsvalg. Vi tviler derfor på at dette spørsmålet får noen sentral plass i valgkampen. Det er jo heller ikke lett å argumentere imot en slik skatt når det hele tiden settes nye rekorder ved salg av kvoter. Jonny Berfjord må gjerne snakke om lave renter, gunstig kronekurs og billig olje — underforstått at dette kan endre seg. Prisen på kvoter forteller alt om hvordan fiskebåtrederne selv vurderer fremtidsutsiktene. Når man betaler 90 millioner for 100 basistonn i ringnot og opp mot, ja endog over 200 millioner for en torske­trålkonsesjon, sier det alt. Også i kystflåten har prisen på kvoterettigheter rast i været. Som fiskebåtreder hadde vi i dag tatt høyde for at det kommer skatt på ressursrenten i løpet av de neste fem til ti årene. Heller det enn å håpe på at de rødgrønne vinner valget, at SVs Torgeir Knag Fylkesnes blir fiskeriminister og at «museumsvokterne» tar kommandoen i fiskeripolitikken.
Men først må en rekke praktiske spørsmål avklares. Hvem skal betale, hvordan skal skattes utformes, hvor stor skal den være og skal den også omfatte inntekter fra dyrkjøpte strukturkvoter? Her må både Norges Fiskarlag og Fiskebåt høyt på banen. Hovedbudskapet bør etter vår mening være at skatten må legges på overskuddet, og ikke som en fast avgift på førstehånd. Bedrifter som taper penger bør ikke betale ekstra skatt.
Skulle de blåblå vinne valget, blir det nedsatt et «ressursrenteutvalg» i løpet av et par år. Vinner de rødgrønne kan man få noen års utsettelse. Men før eller siden vil staten ha sitt!