Leder nr. 3 - 2006  
 

 

Den siste olje?

PROBLEMET ER AT ingen vet.
Bortsett fra at medaljen har en bakside!
De siste 40 årene har Norge blitt et av verdens rikeste land. I historisk perspektiv har dette skjedd nærmest over natta. Men i motsetning til mange andre små stater som har tjent seg søkkrike på «svart gull» — diktaturer, emirater og sheikdømmer, har vi stort sett klart å takle den enorme rikdommen på en fornuftig måte. De siste par årene er faktisk Norge kåret til verdens beste land å bo i. Det kan vi være stolte av. Oljen skal ha det meste av æren.
Men medaljen har altså en bakside.
For det første har neppe den norske folkesjela blitt mer sympatisk av 2000 milliarder kroner på bok. Når vi leser om trygdemisbruk og slett arbeidsmoral blant dagens unge kan det være fristende å omskrive et berømt sitat: Spør ikke hva du kan gjøre for Norge, men hva Norge kan gjøre for deg! Vi bruker mer penger på lotto, tipping og spilleautomater enn vi gir i bistand til fattige land. Og vi har et privat forbruk og en «bruk og kast» -mentalitet som må fortone seg direkte motbydelig for den store majoriteten av verdens befolkning som har mer enn nok med å overleve fra den ene dagen til den neste.
Olje- og gassproduksjonen har gjort Norge til en miljøversting. Målt i CO²-utslipp pr. innbygger er det nesten rart at vi tør å se oss i speilet. Javel; det er kanskje mer miljøvennlig å fyre med gass fra Nordsjøen enn med kull fra gruver i Øst-Europa, men våre utslipp blir ikke mindre av den grunn. Heller ikke at vi kjøper oss avlat gjennom CO²-kvoter.
Oljeindustrien er et stort miljøproblem, og det kan selv ikke de mest fantasirike reklameguruer gjøre noe med. Gudene skal vite at de forsøker. Oljen er et miljøproblem ikke bare i global målestokk, men i aller høyeste grad også i Norge.
I snart 40 år har olje og fisk levd side om side i Nordsjøen. De første 10-15 årene var naboskapet preget av mistro og motsetninger. Norges Fiskarlag måtte bruke mye tid og ressurser på å få på plass en samboerpakt og et regelverk som tok rimelig hensyn også til den svake parten, nemlig fisken. Det var ingen enkel oppgave stilt overfor de voldsomme kapitalkreftene oljeindustrien representerer.
I dag vil mange si det har gått bra i Nordsjøen. Og det har det kanskje gjort. Olje og fisk har tilsynelatende lært seg å leve sammen i harmoni. Med unntak av Bravo-utblåsingen i april 1977 og Alexander Kielland-ulykken i mars 1980, som krevde 123 menneskeliv, har vi vært forskånet for de store katastrofene. Men hva har 30 års intens bombardement av seismiske undersøkelser og utslippene av milliarder av tonn slam og borrevann betydd for fiskebestandene i dette viktige havområdet? Det er det ingen som vet. Heller ikke hvordan petroleumsaktivitetene på norsk sokkel vil påvirke det marine miljøet på lang sikt.
Og det er nettopp problemet!

LENGE VAR BARETSHAVET og nordområdene forskånet for oljeboring. Det kunne ikke vare evig. I dag er man i full gang med utvinning av gass og prøveboring etter olje over store deler av Barentshavet. Russerne har også kastet seg på karusellen. Uansett hva fiskerinæringen måtte mene er toget gått. Diskusjonen i dag dreier seg om hvor fort det skal gå.
I «Norsk Fiskerinæring» har vi skrevet lite om denne problematikken. Det er et tema vi rett og slett ikke føler oss kompetente til å ha sterke meninger om. Det omfatter økonomi, arbeidsplasser, distriktspolitikk, global energiforsyning og ikke minst miljø. Argumentene er mange og tungtveiende både for og imot.
Vi registrerer at Inge Hastensen vil legge seg i lenker inntil «føre var»-prinsippet blir gjort gjeldende for oljevirksomheten i nord. Samtidig sender han egne ringnotsnurpere på kolmulefeltene — et fiskeri så fjernt fra «føre var»-prinsippet som det er mulig å komme. Vi hører kystfiskere i Nordland og Troms kreve det strengeste vern mot oljeindustrien, samtidig som de raser over vernetiltak for kysttorsken. Vi opplever Reidar Nilsen lovprise havforskere og miljøvernorganisasjoner når de uttaler seg om risikoen ved oljeboring utenfor Lofoten, aktører han i de fleste andre sammenhenger bare har mistro og forakt til overs for. Og vi lar oss forbløffe av oljeindustriens nesten fanatiske evne til å produsere forskningsrapporter og modellberegninger som bagatelliserer risikoen for at noe skal gå galt.
Alt dette bekrefter at ingen vet.

MAKRELLEN I NORDSJØEN har visstnok ikke gytt siden midt på 70-tallet. Ingen vet om det skyldes oljen. Forskere mener at inntil 90 liter borrevann pr. 1 million liter sjøvann ikke vil skade yngel og gyteresultat. Men det er bare en antagelse. Kunnskapsmangelen skriker imot oss.
Vårt enkle spørsmål er dermed hvorfor det haster?
Vi har som nevnt noen tusen milliarder kroner på bok — så mange penger at regjeringen ikke engang kan bruke renteinntektene uten å skape inflasjon og økonomiske problemer. Uansett hva vi gjør i Barentshavet og Norskehavet vil pengene fortsette å strømme inn i oljefondet i årevis. Vi er klar over at mange kystdistrikter i nord sliter og at oljeindustrien vil skape optimisme og økonomisk vekst. Men vi snakker om et relativt begrenset antall nye arbeidsplasser som etter vår oppfatning ikke rettferdiggjør noen form for gambling med sårbare gyte- og oppvekstområder utenfor Troms og Nordland. Vi bør ha tid til å vente på mer kunnskap om oljevirksomhetens langsiktige virkninger, og utvikling av ny teknologi som kan begrense eller i beste fall eliminere skadelige utslipp. En plutselig katastrofe kan ingen gardere seg imot. Men det er ikke her hunden ligger begravet. Fisken i havet blir ikke borte om det skjer en stor utblåsing. Den vil i verste fall ta knekken på én årsklasse torsk eller sild, og det kan vi leve med.
Det er de langsiktige virkningene vi frykter, og som myndighetene bør bruke mye mer ressurser på å finne ut av. Oljen blir ikke borte. Derfor har vi tid til å vente. Regjeringens beslutning om ikke å starte oljeaktiviteter utenfor Nordland og Troms var den eneste rette. Vi må ha blitt mye klokere for at resultatet skal bli et annet i 2010, da saken igjen skal vurderes. Før oljeselskapene slipper til i disse områdene må vi vite helt sikkert at det ikke blir den siste olje — for fisken!