Leder nr. 3 - 2010  
 

 

Best på bortebane!

VI SELGER FISK TIL OVER 150 land i alle verdensdeler. I mange av dem er sjømat av topp kvalitet det eneste folk forbinder med Norge. Ingen har hørt om Liv Ullmann og Petter Northug, langt mindre om Farmen-deltakere og andre reality-kjendiser som preger nyhetsbildet her hjemme. Man skal ikke ha kjørt mange meter over Svinesundsbrua før man oppdager at Norge er et knøttlite land i verden.
Men at laksen, klippfisken, silda og makrellen kommer fra det lille landet helt oppe ved Nordpolen, er det faktisk ganske mange som vet. Vi våger den påstanden at fisken fra Norge er vår desid­ert beste ambassadør rundt om på kloden, iallefall i påvente av at Magnus Carlsen etablerer seg for godt som verdens beste sjak­kspiller. Som fiskerinasjon og fiskeeksportør er Norge helt i verdenstoppen. Det vi selger blir jevnt over vurdert å være av strålende kvalitet. Spør bare Eksportutvalget for Fisk, som har foretatt en rekke markedsundersøkelser som viser at sjømat fra Norge får det aller beste skussmål — i Asia, Amerika og Europa. Ingen leverer bedre produkter enn oss.
Også den måten vi forvalter fisken i havet på, blir beundret og forsøkt kopiert i alle verdenshav. Likeledes norsk fiskeriteknol­ogi, som også ligger helt i verdenstoppen. På bortebane er norsk sjømat og norsk fiskeri- og havbruksnæring med andre ord en heidundrende suksess. De produktene vi selger er sterkt etters­purt og oppnår jevnt over de beste prisene. Sier vi Norge, svarer folk fisk, gliser bredt og løfter tommelen opp.
Hva er så situasjonen på hjemmebane?
Skal vi tro media og opinion står det heller dårlig til. Vi fisker ofte mer enn bestandene tåler, bruker energikrevende redskaper som skader havbunnen og ødelegger koralrev, jukser og trikser så mye at det er behov for egen tipstelefon, sliter med renhold og hygiene i industrien, driver sosial dumping, produser­er alt for mye oppdrettsfisk og tar livet av villaksen. Mye av den fisken som selges i butikkene har slett kvalitet, og er alt for gammel. Å jobbe i fiskeri- og havbruksnæringen er noe vi i stadig større grad overlater til polakker og svensker. Det er ikke lenger fint nok for Ola og Kari.
Spør noen oss er det overhode ikke tvil om at norsk fiskeri- og havbruksnæring er best på bortbane. Nord for Svinesund har nærin­gen et omdømme som overhode ikke står i stil med de resultatene vi oppnår ute i den store verden. Egentlig er dette et paradoks. Ingen er jo flinkere enn oss nordmenn til å dyrke fremgang og seiere på utebane.

 

DET ER SIKKERT FLERE ÅRSAKER til at det er blitt slik. For det første har vi som jobber i næringen vært alt for lite flinke til å fortelle om hva fiskeri og havbruk faktisk står for og betyr for Norge; til å spre de gode historiene og skryte av det faktum at vi hver eneste dag året rundt produserer og eksporterer fisk og sjømat tilsvarende 35 millioner måltider. Og her snakker vi ikke bare om vomfyll, men om smakfull og næringsrik føde med høyt innhold av livsnødvendige fettsyrer som verken finnes i planter eller husdyr. I et miljøperspektiv produserer næringen mat som nesten ikke skaper Co2 utslipp. Produksjon av rødt kjøtt gir f.eks. ti ganger så mye utslipp av klimagasser som produksjon av fisk!
Hvor mange er det som vet det?
Fiskeri- og havbruksnæringen skaper arbeidsplasser langs hele kysten og på plasser der «ingen skulle tru at nokon kunne bu» — i alle fall ikke folk i storbyer og mer urbane strøk av landet, som ikke aner at milliardinntektene fra sjømateksporten bidrar til å opprettholde det velferdssamfunnet de alle har så stor glede av. At fisken sannsynligvis vil overta som Norges viktigste inntektskilde når oljebrønnene går tomme, er det heller ikke så mange som vet. I alle fall ikke mange nok.
Så har vi ikke vært flinke nok til å fortelle oss selv om hvilken fantastisk næring vi jobber i. Og her kan vi gjerne starte i egne rekker. Fiskerimedia beskyldes gjerne for å være navlebeskuende. Men jammen er vi flinke til å slippe frem alle som klager eller har noe negativt å fortelle også. I mange år bevilget staten store offentlige tilskudd til næringen. Da var det om å gjøre, særlig for Norges Fiskarlag, å male Fanden størst mulig på veggen. Jo dårligere det gikk, jo mer penger kom fra staten. Denne mentalitets-holdningen har dessverre satt sitt preg på næringen, og har fortsatt godt fotfeste snart 20 år etter at fiskeristøtten forsvant.

 

HVA KAN VI SÅ GJØRE for å bedre fiskeri- og havbruksnæringens omdømme i samfunnet, og skape mer samsvar mellom den flotte imagen næringen har i utlandet og den negative og ofte nedlatende måten næringen omtales og vurderes på her hjemme?
Det er ingen enkel jobb. Dessuten må vi gjøre den selv. Først og fremst dreier det seg om å dyrke frem en positiv holdning til det å jobbe med fisk og havbruk. Vi må bli mye flinkere til å skryte av oss selv og av det vi gjør. Kort sagt; det kreves en mentali­tets-endring internt i næringen. Dernest må vi jobbe mer målret­tet med å spre det budskapet vi i stikkords form allerede har nevnt. Norge er en av verdens ledende fiskerinasjoner, om ikke den aller beste. Resten av fiskeriverden sier «Look to Norway». Fisk skaper arbeidsplasser, milliardinntekter og sunn mat. Fisk og havbruk er langsiktig og bærekraftig utnyttelse av fornybare naturressurser. Oljen tar slutt, fisken har vi herfra til evighe­ten.
Til slutt må vi bruke mye mer tid og ressurser på å slå tilbake ondsindig og kunnskapsløs kritikk. I forhold til omfang og ver­diskaping tviler vi på om det er noen andre næringer i Norge som satser så lite på informasjonsarbeid som fiskeri- og havbruksnær­ingen. Vi kan nesten telle antall informasjonsmedarbeidere på en hånd. Under årsmøtet i FHL i Trondheim bevilget forsamlingen 8 millioner kroner ekstra til økt satsing på informasjon. Den ballen bør også de øvrige organisasjonene i næringen ta.
For egen del vil vi foreslå at det etableres en egen Omdømme-Kommisjon med deltakelse fra alle deler av næringen. Det er sikkert ingen original tanke. Men skal vi lykkes med dette for­midable prosjektet er det en forutsetning at alle er med på lasset. Drar vi sammen er vi også overbevist om at effekten av hver innsatskrone blir størst.
Hvem tar opp hansken?