Leder nr. 3 - 2013  
 

 

MAKE PEOPLE BELIEVE!

JUSTIN BIEBER HAR BESØKT Norge. 66.000 elleville jenter fylte Telenor Arena tre kvelder på rad. På tusenvis av ungpike-bryst kunne vi lese «I’m a Belieber». Knapt noen av dem har sannsynligvis hørt «I’m a believer» med The Monkees, den store hiten i 1966 som gjorde David Jones minst like populær som Paul McCartney og John Lennon — og som skapte et tenårings-hysteri helt på høyde med det vi nylig opplevde i Telenor Arena.
Beliebers er sterke i troen. De står til Dovre faller og viker ikke en tomme. De tror ikke — de vet! Og det er denne grenseløse overbevisningen sjømatnæringens talsmenn må ta lærdom av, og overføre til politikere og opinion. Under North Atlantic Seafood Forum i Bergen i begynnelsen av mars spurte Jostein Refsnes forsamlingen hva som er det aller viktigste sjømatnæringen kan gjøre i dag dersom man skal klare å utløse det enorme vekstpotensialet. Ingen hadde gode svar på direkten. Mange begynte å snakke om hvor viktig det er å sette forbrukerne i sentrum. Og det er selvfølgelig et poeng. Næringer med vekstambisjoner må lytte nøye til kundene. Å neglisjere markedskreftene er aldri lurt. Enkelte nevnte økt satsing på forskning, produktutvikling og markedsføring. Også det naturligvis viktig.
Vi har grunnet endel på spørsmålet til Refsnes, og har etter hvert kommet til at svaret må være «make people belive». Klarer vi ikke å få næringen selv, myndighetene og ikke minst politikerne til virkelig å tro at det er mulig å mangedoble omsetningen i marin sektor i løpet av de neste tiårene, kommer det i alle fall ikke til å skje.
Jostein Refsnes er av samme oppfatning. Vekst må tuftes på vilje, og uten tro ingen vilje. Norsk sjømatnæring trenger sine «believers» — politikere og næringsutøvere med den overbevisningen, innsikten og handlekraften som må til for å ta av.

KAN MAN SPØRRE OM de ikke er her for lengst.
Svaret på det spørsmålet er dessverre nei. Spør samtlige politikere på Løvebakken om norsk sjømatnærings fremtid, og alle vil si at den har et stort vekstpotensiale. Men ingen vil se deg rett i øynene og hevde med overbevisning at sjømatnæringen om noen tiår vil overta den verdiskapende rollen oljeindustrien har i dag.
Joda. Vi har også lest de mange flotte rapportene som viser at marin sektor kan omsette for både 400 og 500 milliarder kroner pr. år innen 2050. Men vi har ikke sett nok av den entusiasmen og pågangsviljen som må til på Løvebakken og i de politiske partiene dersom dette ikke bare skal bli fine ord på et papir.
I slutten av mars var Jens Stoltenberg på årsmøtet til FHL i Ålesund for å promotere den nye stortingsmeldingen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Han gjorde en strålende figur og snakket varmt og med innlevelse om sjømatnæringens lyse fremtidsutsikter. Men tror Jens egentlig på det han sier, og — hvilket er minst like viktig — er han villig til å ta de grepene som må til for å løfte sjømatnæringen frem som vårt neste «oljeeventyr»?
Vi er i beste fall i tvil. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Stoltenberg var på NTNU i Trondheim for å åpne Norwegian Brain Centre. Der ble han spurt om hva Norge skal leve av den dagen oljen og gassen tar slutt. Da svarte han slik, ifølge avisreferatene:
«Det har jeg overhode ingen peiling på. Og de menneskene som sier noe om dette i dag, bør man egentlig ikke stole på. De får godt betalt for mye sludder.»
Nå skal man alltid være forsiktig med å stole på aviser. Men om dette fortsatt er holdningen til landets fremste folkevalgte, har sjømatnæringens folk en stor jobb foran seg. Den som ikke tror det er mulig, vil også nøle med å ta de grepene som må til.

 

STORTINGSMELDINGEN «VERDENS fremste sjømatnasjon» er alt nevnt. Det er et optimistisk dokument som også signaliserer vilje til å sette handling bak ord. Det er nesten ikke grenser for alt det positive regjeringen nå skal jobbe for. Men i et valgår sitter alltid honnørordene løst. Pengene også. Gjennom Nasjonal Transportplan har f.eks. de rød-grønne lovet å bruke over 500 milliarder kroner de neste 10 årene, blant annet på ferjefri E39 og skipstunnel ved Stad — to tiltak som vil bety mye for sjømatnæringen.
Kanskje er vi for negative. Lisbeth Berg-Hansen vil klaske den nye stortingsmeldingen i bordet og påstå at det aldeles ikke skorter på de som tror. Vi vil si som Jostein Refsnes at det aller viktigste i dag er å få samtlige representanter på Stortinget hellig overbevist om at sjømatnæringen kan overta den dagen oljen og gassen tar slutt. Vi vil ha 169 «sjømat-believers». Først når den jobben er gjort, kan vi håpe på de rammebetingelsene som trengs og den offentlige drahjelpen som også må til for å skape et virkelig «sjømateventyr» de neste 40 årene.
Make people believe!