Leder nr. 3 - 2014  
 

 

Tanker etter et årsmøte!

VI GÅR I SAMME FELLE hver gang; pynter stua med 17. mai-flagg, inviterer gode venner og benker oss forventningsfulle foran TV-skjermen med iskalde øl og noe godt å bite i. 90 minutter senere freser vi «aldri mer!». På skjermen står det 0-2 mot Kypros, Malta eller gud forby Island, og en alvorstynget landslagssjef prøver å forklare så godt han kan. Blikket virrer til alle kanter. For egen del sverger vi dyrt og hellig at det aldri skal skje igjen. Nå har vi omsider lært! Så går det noen uker, VG og Dagbladet har pisket opp fotball-stemningen på nytt, og flaggene er igjen på plass i stua.
Selvfølgelig har vi ikke lært en dritt!
I åtte lange år så redaktøren frem til et rødgrønt sammenbrudd; skrev og argumenterte etter beste evne om hvorfor Helga Pedersen og deretter Lisbeth Berg-Hansen burde få avløsning. Vi kritiserte den rødgrønne strukturpolitikken, mente fiskeindustrien fortjente bedre rammebetingelser og at regjeringen måtte legge mer til rette for stabil vekst i havbruksnæringen. I alle disse sakene fikk vi massiv støtte fra Høyre og FrPs fiskeripolitiske talsmenn- og kvinner. Alle uttrykte like stor frustrasjon og skuffelse som oss over regjeringens tafatthet og manglende vilje til å modernisere et forhistorisk lov- og regelverk i sjømatsektoren. De grønne matfiskkonsesjonene var en vits og fiskesalgslagenes monopol noe som hørte mellomkrigstiden til.
Hva gjaldt videre vekst i oppdrettsnæringen, var det ingen ting å diskutere. Høyre og FrP mente alvor med sine løfter om å utvikle næringens enorme potensial, og det var ingen tid å miste. Her måtte det legges til rette for jevn og forutsigbar vekst fra dag 1 når regjeringsmakten var sikret.
Mandag 9. september 2013 fikk vi det endelig som vi ville. Folket ga Høyre og FrP i oppdrag å danne regjering. Men vi hadde fortsatt ikke lært. Hva politikere sier i opposisjon og valgkamper, er en sak. Hva de faktisk gjør når de kommer til makten, er som regel noe ganske annet. Det burde vi ha lært etter å ha fulgt relativt godt med på norsk politikk de siste 40 årene — og i særdeleshet norsk fiskeripolitikk. La det være sagt med en gang: Vi fryder oss fortsatt over at de rødgrønne tapte valget. I næringspolitikken er det ingen tvil om at de blåblå fører en bedre og mer fremtidsrettet politikk enn de rødgrønne. Men nå er vi i ferd med å miste tålmodigheten. Vi skriver midten av april. Det er ganske nøyaktig et halvt år siden de blåblå overtok, og i fiskeripolitikken har det ikke skjedd en dritt, for å si det rett ut. Og slik vil det fortsette i minst et år til. Tveterås-utvalget har riktignok fått utvidet sitt mandat, men kommer ikke med noen sluttrapport før tidligst i desember. Ingen vet dessuten hva den vil inneholde av forslag til ny politikk for å styrke lønnsomheten og øke konkurransekraften i fiskeindustrien. Medlemmene kommer fra alle deler av næringen, og da blir ofte resultatet preget av kompromisser.
«Utvalget har fått beskjed om å snu alle steiner», sier Elisabeth Aspakar. Alvorlig talt! Dette dreier seg ikke om å snu steiner. De har Høyre snudd mange ganger før. Her handler det utelukkende om politisk vilje og handlekraft til å gjennomføre de endringene Høyre og FrP har etterlyst gjennom de to siste stortingsperiodene. Etter åtte år i opposisjon trodde vi faktisk at de blåblå ville stupe løs på oppgaven med å modernisere lovverket og bidra til forutsigbar vekst. I stedet må vi vente på et utvalg som i beste fall vil konkludere med det vi visste fra før, og på en Stortingsmelding om vekst i havbruksnæringen som ikke vil gi vekst før tidligst i 2016. Det er frustrerende, for å si det mildt.
Nå vil selvfølgelig Elisabeth Aspaker og Amund Drønen Ringdal protestere. De vil påpeke at Høyre og FrP ikke har flertall alene, og at det er behov for grundige analyser om man skal skaffe seg ryggdekning på Stortinget for viktige endringer. Kanskje har de rett. Kanskje er dette bare sure oppstøt fra en utålmodig redaktør. Men det første halve året med de blåblå rundt Kongens bord minner mistenkelig mye om det vi har opplevd mange ganger før etter regjeringsskifter; det nedsettes utvalg og skrives rapporter og meldinger. Månedene og årene går, og til slutt skjer det nesten ingen ting.
Og dessuten; dersom det er nødvendig å lage en Stortingsmelding om vekst og konkurransekraft i norsk havbruk, hvorfor i all verden ble ikke dette arbeidet igangsatt umiddelbart etter regjeringsskiftet? Hvorfor kaste bort seks måneder?
Høyre og FrP hadde åtte lange år på å forberede seg. Underveis manglet det aldri på klare meldinger om alt det partiene ville gjøre anderledes i sjømatpolitikken. Men det var i opposisjon. I posisjon har Elisabeth Aspaker valgt å rykke tilbake til start. Nå har fiskeriministeren begynt helt på nytt med å finne ut hva hun vil i sjømatpolitikken.


EGENTLIG SKULLE DENNE lederen — eller nærmest kronikken — handle om FoU og den viktige jobben Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond utfører. I 2013 og 2014 bruker fondet nesten en halv milliard kroner på ulike FoU-prosjekter. Arbeidet er sterkt brukerstyrt, og har all fokus på nytteverdien for de som betaler. FHF er et unikt spleiselag som vi ikke finner maken til i noen andre næringer, og som sjømatnæringens konkurrenter ute misunner oss. Ordningen er ikke perfekt, og kan gjøres bedre på flere områder. Men det vil være en stor tabbe å svekke den. Dette skal vi komme tilbake til ved en senere anledning.
I begynnelsen av april avholdt FHL årsmøte i Trondheim med nesten 350 deltakere. Norges Fiskarlag liker det ikke, men FHL er i dag den viktigste interesseorganisasjonen i sjømatnæringen. FHL har 480 medlemsbedrifter med over 10.000 årsverk. Enkelte mener at administrasjonen og ledelsen er for mye opptatt av laks og havbruk. Det er i så fall ikke merkelig. I dag står oppdrettsfisken for 70 prosent av norsk sjømateksport regnet i verdi, hvilket også reflekteres i medlemskontingenten til FHL. Under årsmøtet i Trondheim ble det enstemmig vedtatt et nytt stemmeregelverk som gir bedre sammenheng mellom hvor mye hver bedrift betaler i kontingent og hvor stor innflytelse den har i organisasjonen. Den nye vedtekten gir for det første havbruksbedriftene all makt. Av i alt 4.080 stemmer på årsmøtet, tilhører nå 2.980 stemmer bedrifter innen havbruk. Tidligere var denne andelen 65,3 prosent, nå er den 72,8 prosent. En viktig endring, som gjør at havbrukssektoren heretter kan gjennomføre vedtektsendringer som den vil. Videre er det slik at de 10 største oppdrettsselskapene i FHL, sammen med EWOS og Skretting, har fått rent flertall i organisasjonen. Vi har sans for et prinsipp som innebærer at de som betaler mye også skal ha stor innflytelse. Men vi tviler på om de 468 andre medlemmene i FHL er komfortable med at bare 12 bedrifter har flertall hver gang det skal stemmes. Etter de nye stemmereglene vil de fem største — Marine Harvest ASA, Lerøy Seafood Group ASA, SalMar ASA, Cermaq ASA og Grieg Seafood ASA også ha negativt flertall i FHL. De kan altså stoppe alle forsøk på vedtektsendringer.
Vi ønsker ikke å male fanden på veggen. Maktkonsentrasjonen i FHL reflekterer den strukturutviklingen som har skjedd i sjømatnæringen de siste 15-20 årene. De store blir stadig større. FHL er dessuten en frivillig organisasjon, og om de store misbruker sin makt, vil den raskt miste oppslutning. Det samme vil skje om havbruksbedriftene ignorerer tradisjonell industri og eksport. Dette er selvfølgelig alle klar over. Likevel tror vi at organisasjonen gjør lurt i å se nærmere på kontingentsystemet, og finne en modell som gir de små bedriftene noe mer innflytelse. Det kan ikke være så veldig inspirerende å delta på årsmøter der din stemmeseddel i realiteten ikke betyr noen ting. Dette blir særlig viktig dersom årsmøtene i FHL heretter skal bidra mer til å utforme organisasjonens politikk, noe adm. direktør Geir Ove Ystmark varslet i Trondheim.

 

DET TEMAET SOM OPPTOK årsmøtedeltakerne mest, var utvilsomt spørsmålet om videre vekst i havbruksnæringen. Forslaget om rullerende MTB har blitt en skikkelig hodepine for ledelsen i FHL. Det er sterkt motstridende interesser og synspunkter blant de toneangivende medlemsbedriftene.
Rullerende MTB vil åpne for produksjonsvekst. Det ønsker ikke Marine Harvest, til stor irritasjon for mange av de øvrige oppdrettsselskapene. Marine Harvestsjef Alf-Helge Aarskog krever å bli trodd på at de biologiske utfordringene i næringen er så store i dag, særlig knyttet til lakselus, at det ikke er forsvarlig å øke produksjonen. De andre mener at dette bare er et vikarierende motiv for å slippe rullerende MTB, og at Marine Harvest med sitt «miljøutspill» bare støtter opp om useriøse miljøaktivister som vil oppdrettsnæringen til livs. At Marine Harvest dertil bruker to helsider i landets største avis på å fortelle at selskapet nå skal rense sitt fiskefôr for giftstoffer, og at slik rensing vil gjøre laksen mer sunn, har også skapt kraftig irritasjon. Dette utspillet sier jo indirekte at dagens oppdrettslaks ikke er så sunn som næringens aktører liker å hevde, og lyder som vakker musikk i ørene til Kurt Oddekalv og hans meningsfeller.
Det er med andre ord stor intern spenning i FHL — en spenning ledelsen i organisasjonen gjør mye for å tildekke. Under årsmøtet i Trondheim var det flere, med Gerhard Alsaker i spissen, som mislikte pålegget om ikke å stille for kritiske spørsmål. — Hva skal vi med et årsmøte om vi ikke kan si det vi mener? freste en forbannet Alsaker.
At det er motsetninger mellom små og store aktører i sjømatnæringen, og følgelig også internt i FHL, er ikke nytt. Slik har det vært bestandig. Men nå er det også sprekker mellom de store. Kanskje er Marine Harvest i ferd med å bli så stor at selskapet ikke lenger har behov for FHL, noe også Oli Samro er inne på i sin kommentarartikkel på side 63. Så lenge de store er enige, har de uansett full kontroll over FHL. Når de er uenige, kjører Marine Harvest bare solo. Å ha søsteren til statsministeren med på laget skader heller ikke.

 

PRODUKSJONSVEKST HAR VÆRT et evig tema i norsk oppdrettsnæring, og er like aktuelt i dag med en produksjon på godt over 1 million tonn, som da næringen produserte 10.000 tonn. De senere årene har vi ofte stusset litt over denne voldsomme vekstambisjonen, særlig når økonomer kan vise til at næringen ville ha tjent mer penger med en flatere produksjonskurve. Kort sagt; hvorfor produsere 1 million tonn og tjene 3 kroner pr. kilo, når man kan produsere 800.000 tonn og tjene 4 kroner pr. kilo?
Samfunnsøkonomisk og ut fra det faktum at verden trenger mat, mener vi at Norge må utnytte sine naturgitte forhold for produksjon av oppdrettslaks. Vi er selvfølgelig enig i at dette må foregå på en miljømessig bærekraftig måte, noe vi faktisk mener skjer i dag. Det er mye snakk om lus og rømming. Etter vår oppfatning har næringen rimelig god kontroll over begge deler, det jobbes målrettet og systematisk for å bli enda bedre og det er rom for vekst. Derfor mener vi at en ny Stortingsmelding som i realiteten utsetter videre vekst til 2016, er alt for tafatt og stikk i strid med det Høyre og FrPs fiskeripolitiske talspersoner gjentatte ganger har lovet. Men sett fra næringens ståsted tror vi altså ikke at det blir noen økonomisk nedtur av å holde igjen, slik Marine Harvest nå ønsker. Inntjeningen vil bli skyhøy, uansett hvordan produksjonen utvikler seg de neste 2-3 årene.
For ordens skyld; ifølge ledelsen i Fiskeridepartementet betyr ikke arbeidet med den nye stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen, at økt MTB eller tildeling av nye konsesjoner er lagt på is til meldingen kommer. Men det er altså i følge Aspaker og Drønen Ringdal. I praksis vil det ikke skje noe som helst før lenge etter at meldingen er behandlet av Stortinget. Og da snakker vi med virkning fra tidligst 2016.
Vi håper selvfølgelig at de blåblå ville gjøre denne påstanden til skamme!