Leder nr. 3 - 2015  
 

 

Ren Bingo

MARS 2015 BLE EN SVÆRT begivenhetsrik måned for alle som er opptatt av norsk sjømatnæring. Det startet med 10-års jubileet til North Atlantic Seafood Forum i Bergen med vel 600 deltakere i salen. Siden 2006 har NASF utviklet seg til å bli sjømatnæringens største møteplass. Det fortsatte med resultatene fra gytetoktet på nvg-sild i februar, som fikk forskerne til å innse at de høyst sannsynlig har nedskrevet bestanden alt for mye. Som vi konstaterer på forsiden av dette bladet, er silde­forskerne i øyeblikket skikkelig ute å kjøre. Så kom først meldingen om at regjeringen vil åpne for fri etablering av landbasert oppdrett, og deretter den nye stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen. Samtidig fikk vi vite at Marine Harvest ASA melder seg ut av FHL. Etter vår mening en uheldig beslutning, både for selskapet selv og for norsk sjømatnæring. Helt på tampen av mars vedtok årsmøtet i FHL å skifte navn til Sjømat Norge, og samtidig åpne for at også leverandørindustrien til næringen kan bli medlemmer. Om denne industrien, som i dag er organisert i Norsk Industri, hopper over til Sjømat Norge, vil det gi nyvalgt styreleder, Inger Marie Sperre, og administrasjonen med Geir Ove Ystmark i spissen enda større innflytelse og sjømatpolitisk makt. Samtidig vil det plassere Marine Harvest ensom igjen på utsiden av det store fellesskapet.
Mye av dette kan du lese mer om i denne utgaven av bladet. Her skal vi se nærmere på den nye stortingsmeldingen om vekst i oppdrettsnæringen. At den politikken regjeringen foreslår vil skape mye frustrasjon langs kysten, har vi kommentert i nf’s blå. At den heller ikke vil gi den forutsigbarheten næringen etterspør og trenger, skal vi begrunne her.

 

LA OSS I UTGANGSPUNKTET fastslå at norsk lakseoppdrett har hatt eventyrlig vekst de siste 35 årene. Produksjonen har økt fra ca. 4.000 tonn i 1980 til nesten 1,2 millioner tonn i dag. Ingen kan altså klage over veksttakten. Men mye vil alltid ha mer, og når sentrale forskningsmiljøer mener at det er mulig å firedoble lakseproduksjonen frem mot 2050, er selvsagt ikke næringens aktører vonde å be.
Politikerne ønsker også vekst. Men det må skje på en bærekraftig og forutsigbar måte. I stortingsmeldingen foreslår regjeringen å inndele kysten i produksjonsområder, og at fremtidig vekst skal styres av en miljøindikator for lakselus. På papiret virker opplegget både enkelt og forutsigbart. I hvert produksjonsområde beregner man lusepåslaget på villfisk. Dersom dette tilsier at minst 30 prosent av villfisken vil dø, lyser rød lampe. Da må produksjonen reduseres. Dersom lusepåslaget tilsier at mellom 10 og 30 prosent av villfisken dør, lyser gul lampe. Da vil det verken bli solgt nye konsesjoner eller mer MTB, altså frys av produksjonskapasiteten. Vekst, dvs. grønt lys, vil bare bli tillatt i produksjonsområder der mindre enn 10 prosent av villaksen antas å dø som følge av luseinfeksjoner.
Vi skal ikke male fanden på veggen. Men som oppdrettere hadde vi vært svært skeptiske til dette opplegget. Usikkerheten er nemlig stor. Om 10-15 år har kanskje havforskerne gode metoder for å beregne hvordan biomassen av oppdrettslaks og utslipp av lakselus fra anleggene påvirker antall lus pr. villfisk. I dag er de ikke en gang i nærheten. Omregningsmodellen fra antall lus pr. gram vill­fisk til hvor mange prosent av villfiskbestanden som dør, er også svært usikker. Vi er følgelig fristet til å bruke karakteristikken «kvalifisert gjettverk» om luseindikatorene. Spør vi Hav­forskningsinstituttet om usikkerhetsmarginer, blir det helt stille. Likevel planlegger altså regjeringen fra 2017 å styre veksten i oppdrettsnæringen basert på slike indikatorer.
Resultatet kan fort bli ren bingo om man får øke produksjonen eller ikke. En luseindikator på 11 prosent dødelighet i et produksjonsområde, kan i realiteten like gjerne være 9 som 13. Rene tilfeldigheter vil altså avgjøre om det blir tillatt for vekst eller ikke. Det kaller vi ikke forutsigbart.
Luseindikatorene skal utregnes hvert år. Beslutningene om vekst eller ikke skal tas hvert annet år. Også det bidrar til å gjøre opplegget mindre forutsigbart. Dersom det lyser grønt, gult eller rødt to år på rad, er saken klar. Da blir det henholdsvis vekst, frys eller reduksjon. Ved alle andre fargekombinasjoner, blir det opp til myndighetene å vurdere hva som skal skje. Da kan faktorer som unormal utvikling i temperatur og salinitet få betydning for utfallet. I en helhetsvurdering kan det også bli naturlig å se hen til samfunnsøkonomiske konsekvenser av ulike valg. Forutsigbarheten er altså bare til stede når samme lampe lyser to år på rad.


DET ER ALLTID LETT Å KRITISERE. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker leter etter et opplegg som både er fleksibelt, forutsigbart og miljømessig forsvarlig. Å inndele oppdretts-Norge i produksjonsområder åpner i alle fall for mer fleksibilitet i forvaltningen. Da kan man tillate vekst i de delene av landet der næringen har kontroll over miljøutfordringene. I prinsippet tror vi også at bruk av miljøindikatorer er veien å gå. Men det forutsetter at indikatorene er til å stole på, og at de ikke skaper tilfeldige og konkurransevridende utslag mellom produksjonsområdene.
Det enkleste og mest forutsigbare hadde selvsagt vært å bestemme at norsk oppdrettsnæring kan vokse med f.eks. 3 eller 5 prosent pr. år. Ferdig med det! Men oppdretterne må akseptere at en slik «endelig» løsning neppe er forenelig med kravet om miljømessig bærekraft. For all fremtid vil lakselus, rømming, medikamenter og resistensutvikling, forurensning og utslipp være med på bestemme veksttakten i næringen.
Selv om tanken er god, tror vi det er for tidlig å introdusere en luseindikator som avgjørende for produksjonsveksten. Den er alt for usikker, og kan slå svært tilfeldig ut. Vi har en mistanke om at enkelte forskningsmiljøer har solgt seg litt for tidlig inn. Det blir jo gode inntekter for den som skal regne ut minst 10 luseindikatorer pr. år. Arbeidet med å utvikle en slik indikator må selvsagt fortsette med full styrke. Men de første prototypene må bare fungere som en del av den kunnskapsbasen som skal avgjøre veksttakten i norsk oppdrettsnæring.
Og hvem vet; innen man har utviklet troverdige og operasjonelle luseindikatorer har forhåpentligvis oppdretterne løst problemet en gang for alle. I øyeblikket jobbes det intenst og over en bred og fantasifull skala for å bli kvitt lusa i anleggene. Vi er ikke et sekund i tvil om at noen snart finner «the final solution».