Leder nr. 3 - 2017  
 

Ingen «quick fix»

 

HELT SIDEN KAIN SLO ihjel Abel har krig preget historien. Ifølge Platon er det endog en nødvendighet for å utvikle sivilisasjoner; vi må ta ressurser fra andre. I historiebøkene leser vi at krig ofte skyldes bagateller eller misforståelser. Like ofte er det uenighet om eierskap til verdifulle naturressurser som ligger bak. Hvor ofte kamp om fiskeressursene har utløst konflikter, vet vi ikke. Men holder vi oss til Europa og moderne tid er «torskekrigen» mellom Island og Storbritannia et godt eksempel. Denne foregikk med varierende styrke mellom 1958 og 1976, og tok først slutt da Island truet med å stenge den viktige NATO-basen på Keflavik. Året etter ble det etablert 200-mils økonomiske soner, og dermed ble det meste av Nordøst-Atlanteren regulert.
Men kampen om fiskeressursene var på ingen måte over. «Man kan ikke se den grense under vann», gliste Harald Heide Steen jr. som uforglemmelig russisk ubåt-kaptein i fjæresteinene utenfor Drøbak. Han hadde et poeng. På et kart er det lett å se hvor strekene går. Under overflaten er det bare vann. Fisken ser ingen sonegrenser. Etter hvert som havforskerne kunne begynne å gi råd om hvor mye bestandene tålte av årlig uttak, ble det nødvendig å fordele totalkvotene mellom de ulike kyststatene. For Norge, som har en økonomisk sone på nesten 1 million kvadratkilometer, og fiskevernsoner rundt Svalbard og Jan Mayen på enda litt mer, ble dette arbeidet uhyre viktig. Rettigheter til noen av verdens største og mest verdifulle fiskebestander og milliarder av kroner sto på spill.
Lengst i nord må det være lov å hevde at vi har løst dette på en forbilledlig måte. Fiskerisamarbeidet med russerne har foregått mer eller mindre knirkefritt i mange ti-år. Også i Nordsjøen er det stort sett fred og fordragelighet i fiskeriforhandlingene med EU. Man har kranglet om tekniske reguleringer og soneadgang, men selve fordelingen av totalkvotene er sjelden noe problem.
Det er derimot kvotefordelingen av makrell, kolmule og nvg-sild. For disse tre svært viktige pelagiske bestandene står forhan­dlingsresultatene til stryk.


DET ER MANGE ÅRSAKER.
For det første foregår forhandlingene mellom mange parter. Ordtaket «jo flere kokker, jo mere søl» har sin åpenbare berettigelse. Tidvis kan det sitte 50-60 personer rundt forhandlingsbordene. For det andre er det snakk om enorme verdier. Selv promiller kan dreie seg om mange titalls millioner kroner per år. Dernest er det ingen fasit. Bestandenes vandringsmønster varierer mye. Eierskapet kan ikke fastslås en gang for alle. Slutligen er det stor uenighet om hvilke kriterier som skal legges til grunn for kvotefordelingen, samt om hvordan disse skal måles og vektes.
Fire hovedkriterier legges ofte til grunn: Sonetilhørighet, historisk fangst, forskningsinnsats og økonomisk avhengighet. Norge legger tradisjonelt mest vekt på det første. Island, Færøyene og Grønland liker å snakke om økonomisk avhengighet, mens EU ofte er opptatt av historisk fangst.
Dessverre er det mye mer komplisert enn som så. Sonetilhørighet kan være vanskelig å måle. Dessuten kan man vektlegge fiskens livsstadier ulikt. Noen vil hevde at sonetilhørigheten under gyteperioden må telle mest, andre at beiteområdene er de viktigste. Alle vil dertil ha meninger om hvilke tidsperioder som skal legges til grunn når sonetilhørigheten beregnes. Det samme gjelder for beregningene av historisk fangst. Forskningsinnsats er vanskelig å måle. Økonomisk avhengighet er heller ikke et enkelt begrep. I Norge vil vi hevde at mange fiskerikommuner langs kysten er minst like avhengige av fisken i havet som de er på Island og Færøyene.

 

PÅ MANGE MÅTER ER DET en bragd at man av og til klarer å bli enige. Hver gang har det imidlertid skåret seg etter noe tid. I øyeblikket er det nærmest fullt kaos. Norge, EU og Færøyene har rett nok klart å snekre sammen en trepartsavtale om makrellen, men likevel har totalkvoten blitt overfisket flere år på rad. Det samme er tilfellet for kolmule og nvg-sild. Partene klarer å bli enige om TAC-ene, men reiser så hjem og fastsetter egne kvoter som i sum klart overstiger totalkvotene.
Alle sitter på gjerdet. Ingen tør å hoppe ned i frykt for å ende med «svarteper». Det er et spill alle ønsker å vinne. Dessverre er det også et spill alle risikerer å tape om man ikke klarer å bli enige.
Selvsagt finnes ingen «quick fix». Til det har alt for mange kloke hoder prøvd i alt for mange år uten å lykkes. Noen håper at man kan bli enige om en modell for hvordan fordelingskriteriene skal beregnes og vektes. Andre foreslår å involvere en nøytral part i forhandlingene. Begge forslag ser fine ut på papiret, men funker neppe i praksis. En mulig løsning kan vært å skifte ut samtlige forhandlingsdelegasjoner, og starte med blanke ark. Heller ikke det synes for oss som noe genitrekk. På den annen side; noe må man jo gjøre.
Det aller beste — for Norge — ville selvsagt være å la Norge bestemme!