Leder nr. 3 - 2018  
 

Norsk sjømatnæring anno 2030

 

NORSK SJØMATNÆRING I 2030 var tema på årskonferansen til Sjømat Norge, som ble avholdt i Ålesund i slutten av mars. Ingen av foredragsholderne var særlig konkrete — klokelig nok. Å spå om fremtiden er riski business. Men samtidig er det morsomt, og som regel leseverdig. 2030 er tross alt ikke lenger inn i fremtiden enn 2006 er tilbake, og «Norsk Fiskerinæring» er ikke skyggeredd. Her kommer fasitten:
Vi starter med fiskeoppdrett, og det opplagte. I 2030 kommer laksen fortsatt til å dominere. I fjor sto denne arten for 95 prosent av produksjonen, og det vil den gjøre om tolv år også. Ørreten vil være nest størst, deretter torsk og kveite. Alge-produksjonen vil øke betydelig, men verdimessig vil ikke tang og tare være i nærheten av å konkurrere med de anadrome artene.
Produksjonskapasiteten vil øke. I dag er det tildelt 812.000 tonn i MTB for oppdrett av laks og ørret. Her er utviklingstillatel­sene holdt utenom. Det nye vekstsystemet vil øke den totale MTB-en med nesten 24.000 tonn i 2018 og 2019, dvs. med 1,5 prosent per år. Vi forutsetter samme vekst i 2020 og 2021, to prosent vekst per år i 2022 og 2023 og 2,5 prosent i 2024 og 2025. Hva som skjer deretter er ikke godt å si. Næringens miljøutfordringer blir altså ikke løst med det første, og «trafikklys-systemet» vil styre utviklingen frem til 2025. Deretter antar vi fire prosent årlig vekst.
Innen 2025 vil 150 nye utviklingstillatelser være i drift. Det kommer ingen ny runde med slike tillatelser. Utviklingstillatel­sene vil få økt sine MTB-er med samme prosentsatser som ordinære tillatelser. Vi forventer ingen, eller svært få landbaserte anlegg i Norge. Til slutt antar vi at produktivitetsveksten vil være ca. 0,5 prosent per år, blant annet som følge av større smolt og mer effektiv utnyttelse av MTB-en. Med disse forutset­ningene vil lakseproduksjonen i 2030 bli ca. 2,2 millioner tonn. Det er ca. 1 million tonn mer enn i 2018, og i våre øyne en optimistisk prognose. Vi kan altså forvente fortsatt sterk vekst i eksportverdien av sjømat fra Norge.
Strukturutviklingen i oppdrettsnæringen vil bremse opp. I dag har vi like i underkant av 100 matfiskprodusenter av laks og ørret, og dette antallet vil ikke være noe særlig mindre i 2030. Noen etablerte vil falle fra, noen nye komme til i forbindelse med tildelingen av utviklingstillatelser.
Det var oppdrett.


SÅ TIL FISKEFLÅTEN.
I 2006 var det ca. 14.700 fiskere i Norge og 7.300 fiskebåter. I dag er det 10.700 fiskere og 6.100 båter. Antall ringnotfartøyer har falt fra vel 80 til vel 70, antall torsketrålere fra nesten 40 til 32 og antall autolinefartøyer fra rundt 40 til 22. Både antall fiskere og antall båter vil fortsette å gå ned frem mot 2030. Ikke så mye i havflåten, der økonomien nå er god og kvote­takene relativt romslige. I 2030 vil vi fortsatt ha minst 60 ringnotfartøyer, i underkant av 30 torsketrålere og tett på 20 autolinefartøyer. Det er ikke mer å gå på om man skal oppret­tholde miljøene i disse fartøygruppene.
Den største usikkerheten knytter seg til sjarkflåten, altså fartøygruppen under 11 meter. Her er det desidert flest fartøyer, ca. 5.000, og her vil også nedgangen bli størst. Dersom vi får en strukturordning for de minste fartøyene, hvilket regjeringen synes svært opptatt av, vil vi få en rask reduksjon, kanskje så mye som 30 prosent. Det er et stort oppmagasinert behov for strukturering i denne flåtegruppen. Det er særlig antall fartøy under 10 meter som vil gå ned. Vi tipper fra 3.370 i dag til rundt 2.000 i 2030. Antall fartøy mellom 10 og 11 meter vil faktisk gå noe opp, i alle fall frem til 2025. I dag teller denne gruppen ca. 1.600 båter. Vi tror den vil øke til minst 1.800, kanskje så mye som til 2.000 innen 2030. Antall fiskere vil gå noe ned, men neppe falle under 9.000. I 2006 tok norske fiskere på land 2,2 millioner tonn, i 2017 2,4 millioner. Snittet de siste 12 årene har vært litt over 2,3 millioner tonn. Det vil holde seg på samme nivå de neste 12 årene.

IFØLGE STATISTISK SENTRALBYRÅ har antall fiskeindustribedrifter økt de senere årene, fra rundt 500 i 2006 til over 550 i dag. Hvor korrekt disse tallene er, skal vi ikke ha sterke oppfatning­er om. Antall sysselsatte har også økt, fra 9.000 til nærmere 12.000.
Denne utviklingen kommer neppe til å fortsette. Fiskeindustrien i Norge sliter med lav lønnsomhet, og uten mer råstoff og fortsatt strukturering i flåteleddet kan vi ikke helt se hvor veksten skal komme. Rett nok har Sjømat Norge store ambisjoner om å «hente hjem» 20.000 arbeidsplasser fra bedrifter i EU som videreforedler norsk råstoff, men det er i våre øyne ønsketenkning. Ikke ønsker Sjømat Norge flere bonusordninger for leveranser av fersk fisk til bearbeiding i Norge og ikke ønsker man avgifter på eksport av ubearbeidet fisk. Ikke synes man opptatt av å stramme inn på trålernes leveringsplikter, og ikke vil man at politikerne — eller fiskerne — skal gi seg til å bestemme hvordan fisken skal anvendes. Slik vi tolket styreleder Inger Marie Sperre under årsmøtet i Ålesund, koker det hele ned til at fisken må tilbys industrien. Sperre snakket om «strukturer» som holder fisken borte fra industrien, og må tenke på Havfisk, Nergård og fisker­eide mottaksanlegg, som det er blitt en del flere av de siste årene. Vi utelukker ikke at det kan bli noe mer bearbeiding i Norge de neste 12 årene — primært av oppdrettslaks, men tror de tre viktigste årsakene til at mye fisk eksporteres ubearbeidet eller som halvfabrikata er det høye lønnsnivået i Norge, toll­satser og andre fysiske handelshindre samt det enkle faktum at foredling av matvarer som regel skjer best så nær markedet som mulig.
Lønnsnivået i Norge vil fortsatt ligge godt over snittet i EU, og så lenge politikerne ønsker å beskytte norsk landbruk, er det ingen grunn til å regne med bedre handelsbetingelser for norsk sjømat. Akkurat i øyeblikket er det heller grunn til å frykte at vilkårene for eksport av norske foredlede sjømatprodukter vil svekkes i årene som kommer.
Så må vi forvente fortsatt vekst i den marine ingrediensindustri­en og at fiske på raudåte og mesopelagiske arter etter hvert kan gi nye inntektsmuligheter. Det er vel også grunn til å tro at den sjømatrelaterte leverandørindustrien kan markere seg enda sterkere internasjonalt. Men det fordrer at man blir bedre til å samarbeide enn i dag.
For å oppsummere: Vi regner ikke med de helt store endringene i norsk sjømatnæring frem mot 2030. 12 år er tross alt ikke så lenge. Rett nok spinner verden fort rundt, men når man leker seg med å kikke i spåkulen — slik vi gjør her — har man ofte lett for å tro at den vil spinne stadig fortere. Det tror vi ikke at den vil, i alle fall ikke i norsk sjømatnæring!