Leder nr. 4 - 2008  
 

 

Hva om jorden var flat?

VI TROR DET IKKE FØR VI SER DET, og vet ikke om vi tror det da heller. Ifølge folk som skal ha greie på det, kommer EUs ministerråd høyst sannsynlig til å fjerne antidumpingtiltakene mot norsk oppdrettslaks innen 21. juli. Handelskommisær Peter Mandelson i DG Trade har nemlig foreslått å avvikle dumpingtiltakene. Høringsfristen i EU løp ut 20. mai, og 27. mai ble saken behandlet i EU’s rådgivende antidumping-komite. I skrivende stund tyder alt på at det blir et klart flertall for å støtte forslaget. De medlemslandene som tradisjonelt har vært imot antidumping-tiltak mot norsk laksenæring og de landene som normalt har fulgt anbefalingene fra Kommisjonen, utgjør et overveldende flertall.
Norge har kranglet med EU i snart 20 år om hvilket handelsregime som skal gjelde for importen av norsk laks. Frem til 1996 var krangelen rent verbal, og truslene om tiltak bare trusler. Fra 1. juli 1997 til 31. mai 2003 hadde partene en avtale som regulerte eksporten. Fra juni 2003 til januar 2006 var eksporten igjen mer eller mindre fri. Forutsetning var at Norge videreførte fôrkvoteordningen og at vi bevilget betydelige summer til felles markedsføring av laks. I 2006 ble det igjen innført minstepriser. Skotske og irske oppdrettere klarte enda en gang å overbevise Kommisjonen om at Norge hadde dumpet laks og skadet EUs egen oppdrettsnæring. Norge svarte med å ta saken inn for WTO, og fikk ifjor høst medhold på de fleste vesentlige punkter. Men i forkant av dommen fra WTO hadde EU-kommisjonen åpent for en ny vurdering av antidumpingtiltakene. Torsdag 8. mai i år kom resultatet av denne vurderingen. Undersøkelsene viste, som ventet, at Norge ikke hadde dumpet laks i 2006, og Peter Mandelson anbefaler altså nå at minsteprisene blir fjernet.
Hvorvidt det var WTO-sporet som førte frem eller om det var EU på egen hånd som besluttet å fjerne dumpingtiltakene mot Norge, er av akademisk interesse. Det som derimot er interessant, er om minsteprisene og antidumpingtiltakene er borte for godt? Svaret avhenger utelukkende av hva vi gjør i Norge. Om noen tror det er fritt frem, må de tro om igjen. Mange advarte da Lakseavtalen med EU ble opphevet i 2003 og minsteprisene forsvant. Om produksjonen ikke ble holdt i stramme tøyler ville det ikke gå lenge før vi satt i saksa igjen. Det tok tre år, med en årlig vekst i eksporten av fersk laks til EU på 18,0 prosent i 2003, 5,2 prosent i 2004 og 11,9 prosent i 2005. Om vi får en uhemmet vekst i produksjonen og eksporten av laks fra Norge de nærmeste årene vil akkurat det samme skje igjen. Da får vi en eller annen form for handelshindring. Fiskeriminister Helga Pedersen har skjønt dette. Hun akter ikke å øke MTB-en med det første, og vil helt sikkert være svært forsiktig med å tildele nye konsesjoner i 2009. Skal vi tippe det blir 50.
Noen tror kanhende at dommen i WTO har reddet oss en gang for alle. Glem det! Fra det øyeblikket matvareprodusentene i EU bestemmer seg for å gjøre livet surt for norsk laks, spiller handelsavtaler og WTO-regelverk ingen rolle. Om politikerne i EU først vil begrense importen av laks, finner de alltid et smutthull og en metode.

 

KONTRAFAKTISK HISTORIE ER BLITT et stadig viktigere felt innen historiefaget. Det er på mange måter en artig intellektuell lek, men også noe som kan bidra til å øke forståelsen for de forhold som styrer den historiske utviklingen.
Hva om Napoleon hadde seiret i Russland, om Hitler ikke hadde kommet til makten eller Twin Towers fortsatt sto? Eller, for å holde oss til norsk oppdrettslaks; hva hadde skjedd om verken USA eller EU hadde innført handelsrestriksjoner?
Det er det selvfølgelig ingen som vet, hvilket nettopp er det fascinerende med kontrafaktisk historie. Man kan spekulere nesten som man vil. I 1991 innførte USA vel 25 prosent straffetoll på fersk norsk laks. Den står fortsatt. Over natten falt et av våre største markeder bort. I 1990 eksporterte vi nesten 9.000 tonn fersk laks til USA — i 1991 576 tonn og i 1992 294 tonn. Det var utrolig tøft der og da, men hadde uansett skjedd før eller senere. USA er «hjemmemarkedet» til Chile, og i dag hadde vi neppe eksportert mer oppdrettslaks til USA enn vi gjør, selv uten straffetoll.
Dumpingtollen i USA var et sviende slag da den kom, men i et litt lenger tidsperspektiv spilte den ikke så stor rolle. Tvert om kan man argumentere for at bortfallet av det amerikanske markedet tvang oss til å bruke enda mer krefter på å utvikle og stimulere etterspørselen i andre markeder, først og fremst EU. Dermed ble det mye lettere for norske oppdrettere å takle den sterke produksjonsveksten i Chile. Kanskje skal vi være glade for at USA innførte dumpingtoll?
Handelsrestriksjonene i EU, ja alene truslene om dem, har derimot preget utviklingen i norsk oppdrettsnæring de siste 20 årene. Det er overhode ingen tvil om at EUs handelspolitikk har ført til en lavere produksjonstakt enn vi ellers ville hatt. Det betyr imi­dlertid ikke at alt hadde vært fritt og at vi hadde produsert 2-3 ganger så mye som vi gjør i dag uten dumpingtiltak. Miljøorganisasjonene og laksefiskerne hadde sørget for det. Vi må heller ikke glemme at selv i de seks årene Lakseavtalen regulerte utviklingen, klarte vi ikke å nå de årlige takene for tillatt eksportvekst. Likevel gikk næringen på en skikkelig smell i 2001 og 2002, mye på grunn av for rask produksjonsvekst.
Uten strenge formaninger fra EU om å holde veksten under kon­troll, er det godt mulig at konsesjonsloven hadde falt i Svein Ludvigsens regjeringstid. Det hadde iallefall vært tildelt en god del flere konsesjoner om vi ser perioden 1990 til 2008 under ett. Ifjor produserte Norge vel 700.000 tonn laks. Skal vi tippe at vi hadde produsert 1 million tonn uten handelsrestriksjoner?

 

HVA HAR SÅ DISSE RESTRIKSJONENE kostet Norge? Det er også et meget vanskelig spørsmål å besvare. Bortsett fra utrolig mye ergrelse og millioner av kroner til byråkrati og advokater, avhenger det ikke bare av hvordan produksjonen hadde utviklet seg uten restriksjoner, men også av prisene. Det er neppe tvil om at antidumpingspøkelset og de tiltakene som faktisk har vært innført, har bidratt til å holde lakseprisene oppe. Atle Eide konkluderte nylig med at de store taperne har vært konsumentene i EU, som gjennom snart 20 år har betalt mer for laksen enn de ellers måtte ha gjort. Professor Frank Asche har gjort beregn­inger som viser det samme.
At Norge som nasjon har tapt på ikke å kunne utnytte fullt ut det fortrinn naturen har gitt oss til å produsere laks, er ganske sikkert. Men om det også gjelder de som i dag har konsesjon for å produsere laksen, er ikke like opplagt. Dersom myndighetene hadde valgt å styre det meste eller hele produksjonsveksten til nye aktører i næringen, er det ikke sikkert de har tapt noe som helst. Da har jo antidumpingtiltakene kun bidratt til å gi dem bedre priser.
Nåvel. Jorden er ikke flat, og norsk laks har slitt med dumping­toll og handelsrestriksjoner i snart 20 år. I øyeblikket kan vi ikke gjøre annet enn å glede oss over at EU omsider normaliserer handelen med oppdrettslaks. Så får vi håpe at Norge kjøper jagerfly fra USA, slik at også straffetollen der borte forsvinner. Hvorvidt hverdagen blir så veldig forandret for norsk oppdrettsnæring av å slippe minstepriser i EU og straffetoll i USA, gjenstår å se. Vi tror det ikke. Men vi slipper i det minste å ergre oss så mye!