Leder nr. 4 - 2010  
 

 

Flott reklame

HVERT ÅR SIDEN 1981 har «Norsk Fiskerinæring» presentert listen over Norges 100 største fiskeriselskaper rangert etter omsetning. Noen hevder at slike lister bare er tøv; at det er denne typen stoff tabloid-pressen elsker å presentere. For egen del har vi alltid ment at listen over fiskeri- og havbruksnæringens 100 største er flott reklame for en næring som ikke akkurat bobler over av evne til å reklamere for seg selv.


Utviklingen de siste 25 årene har vært formidabel. Det fremgår med all tydelighet av figur 1, der vi har summert omsetningen hvert år for de 10 og de 50 største selskapene, og inflasjonsjustert tallene til 2010-kroner. I 1984 omsatte de 10 største fiskeriselskapene for 5,8 milliarder i dagens kroneverdi. Ifjor omsatte de for 52 milliarder. Det har altså vært en 9-dobling av omsetningen regnet i faste kroner. Slå den! Holder vi oss til de 50 største har omsetningen de siste 25 årene økt fra 12 til 81 milliarder. Det er nesten en 7-dobling. Ikke uventet har de 10 øverst på listen hatt en klart større vekst enn de 40 neste. Bedriftene fra nr. 11 til nr. 50 har økt sin omsetning fra 6,4 til 28,8 milliarder 2010-kroner de siste 25 årene, dvs. 4,5 ganger.
Omfanget av selskapene målt i sum eiendeler, viser en tilsvarende utvikling. I 1984 hadde de 50 største selskapene totale aktiva for 6,5 milliarder 2010-kroner. Ifjor var dette økt til 86 milliarder.
I 1984 toppet Brødr. Aarsæther AS suverent listen, med en omsetning på 649 millioner kroner. Vi skrev at det ville gå mange år før noen kunne vippe Aarsæther ned fra tronen. Fire år senere gikk selskapet konkurs. Næringens første milliardbedrift kom i 1990, da Frionor ble omdannet til AS. Også Skaar-gruppen passerte milliarden for første gang dette året. Ifjor hadde vi 18 milliardbedrifter, med Marine Harvest ASA og Austevoll Seafood ASA på toppen.

 

HVA ER SÅ FORKLARINGEN på den formidable veksten?
Vi vil trekke frem tre forhold. For det første har oppdrettslaksen kommet for fullt. I 1984 eksporterte vi laks for vel 2 mil­liarder i dagens kroneverdi. Ifjor var denne eksporten økt til 24 milliarder. Grovt sagt har altså laksen stått for en tredjedel av den reelle omsetningsøkningen.
For det andre har det skjedd en voldsom strukturering, både i oppdrettsnæringen og i tradisjonell fiskeindustri. Den har skjedd på alle plan, i alle bransjer og langs hele kysten. Kortformen er at store bedrifter har «spist» små. Men vi har også mange eksempler på at store har spist store, senest Austevoll Seafoods oppkjøp av Lerøy Seafood Group. Og i år opplever vi kanhende at Kverva/Egersund Fisk sluker Nergård.
For det tredje har det foregått en voldsom internasjonalisering av de største fiskeriselskapene i Norge. Frem til 1995 og eta­bleringen av Norway Seafoods, var det som skjedde i utlandet nesten ikke verdt å nevne. Men da American Seafoods fulgte med inn i Norway Seafoods, fikk norskeide fiskeriselskaper utenfor landets grenser straks betydning. Siden har verdiskapingen i utlandet nærmest eksplodert. For et par år siden beregnet vi at nesten 70 prosent av alle ansatte i næringens 10 største fiskeriselskaper jobbet ute.

 

HAR SÅ UTVIKLINGEN I figur 1 vært ønsket?
På en måte er spørsmålet tåpelig. I våre øyne har den jo ikke vært til å unngå. Når det er sagt, tror vi svaret både er ja og nei.
Ja, fordi alle er enige om at fiskeri- og havbruksnæringen trenger endel store selskaper med tyngde og kompetanse til å matche de stadig mer dominerende og internasjonale aktørene i dagligvarehandelen. Den som ønsker å være leverandør til verdens største matvarekjeder og tilfredsstille de kravene som stilles, kan ikke drive i det små. Derfor har norske fiskeripolitikere gjort lite for å hindre den utviklingen som fremgår av figur 1, enten de kommer fra blå eller rød side.
Nei, fordi strukturutviklingen på mange måter bryter med de distriktspolitiske målsettingene i Norge. På den ene siden ønsker vi sterke, lønnsomme og levedyktige fiskeribedrifter; på den andre bedrifter spredt langs hele kysten og overalt hvor det måtte passe kystflåten å levere. Dertil har det i alle år vært et politisk ønskemål at verdiene fra fisk og havbruk skal legges igjen der de skapes. Den utviklingen som fremgår av figur 1 har i mange tilfeller brutt med dette ønsket.