Leder nr. 4 - 2011  
 

 

Sjef for de gode tider

SØNDAG 12. JUNI HAR Lisbeth Berg-Hansen vært fiskeri- og kystminister i 500 dager. Da er det 92 dager igjen til høstens kommune­valg. De to begivenhetene har i utgangspunktet lite med hverandre å gjøre, bortsett fra at resultatene av kommunevalg ofte blir preget av hvordan partiene gjør det i rikspolitikken. Mange lokalpolitikere har i alle fall unnskyldt svake resultater med det som skjer på riksplan.
Lisbeth fikk en usedvanlig trøblete start. Nå er ikke det spesielt oppsiktsvekkene for fiskeriministre, men ingen har vel fra start opplevd så hard medfart i media som henne. I dag må vi kunne si at stormen har lagt seg. Men fortsatt kan det blåse riktig så friskt rundt den 48 år gamle statsråden fra Bindal lengst sør i Nordland. I farten kan vi ikke komme på noen som oftere er politianmeldt. Men akkurat det skyldes vel mest Kurt Oddekalv.
Vår evaluering av Lisbeth Berg-Hansen er mye den samme som før. Hun vil ikke gå inn i historien som noen reformator eller nytenker. Å være Fiskeri- og kystminister er først og fremst å administrere det som er. Hverdagen består av reiser, representasjon, møter og samtaler. Av og til brannslukking, og helst så ofte som mulig av å være frontfigur for positiv omtale av fiskeri- og hav­bruksnæringen i riksmedia. Det siste har som kjent ikke fungert så godt. Lisbeth er nok mest forbundet med negative hendelser. Er det noe de snart 500 dagene har lært kommende statsministre, må det være at å hente aktive næringsutøvere fra fiskeri- og havbruksnæringen til Kongens bord fort kan bli en belastning.

 

LISBETH BERG-HANSEN HAR ikke gjort store tabber. Slik sett kan rødgrønne lokalpolitikere i kyst-Norge se kommunevalget relativt ubekymret i møte. De trenger ikke å frykte illsinte fiskere og oppdrettere, verken i brevspaltene i lokalavisen eller på valgmøter og utestands. Skal vi driste oss til en fiskeripolitisk oppsummering tre måneder før valglokalene åpner, må den bli omtrent som følger:
I flåteleddet er det usedvanlig rolig. Ressurssituasjonen er oppløftende, for å si det forsiktig. Rett nok er toppen passert i pelagisk sektor. Men hva gjør det når prisene fyker i været. Hittil i år har Norges Sildesalgslag utbetalt over 280 millioner kroner mer til fiskerne enn på samme tid i fjor. I torskesektoren går det også så det griner. Selv om prisene fortsatt er lave, utvikler de seg rett vei. Torskekvotene bare øker og øker, og pr. midten av mai hadde salgslagene i hvitfisksektoren utbetalt ca. 350 millioner kroner mer enn i 2010 — en økning på over 10 prosent. Fiskerne er flinke til å klage når det går dårlig, men enda flinkere til å holde kjeft når det går bra. Det eneste Lisbeth Berg-Hansen trenger å bekymre seg for, er et unisont og massivt krav om bedre strukturordninger. Foreløpig vil hun ikke åpne for strukturering i flåten under 11 meter, og hun holder også igjen for bedre strukturordninger i flåten mellom 11 og 28 meter. Foreløpig skaper ikke dette de helt store problemene, men de kan komme. I løpet av et par års tid må hun også ta stilling til om kvotetakene skal økes i havflåten. Men denne problemstillingen ødelegger ikke nattesøvnen i dag. Kort sagt; i flåteleddet er alt så rolig det kan være for en fiskeri-og kystminister.

NORSK FISKEINDUSTRI ER SOM alltid misfornøyd med tingens tilstand. Industrien tjener for lite penger, og skylder på en rekke forhold. De færreste av dem trenger å bekymre Lisbeth Berg-Hansen. Skatte- og avgiftspolitikken kan en fiskeri- og kystminister gjøre lite med. Elendige veier, utdelingen av Nobelsprisen, høye strømpriser og et generelt kvelende norsk kostnadsnivå er det heller ikke sjefen i Fiskeridepartementet som må ta hovedansvaret for. Råfiskloven og Deltakerloven har vært stridstema siden tidenes morgen. Alle vet at Stortingsflertallet ikke vil rokke ved disse lovene. Ritualpregede utfall fra FHL kan Lisbeth derfor ta med stoisk ro, hvilket hun også gjør. At Aker Seafoods ikke får lov til å frigjøre trålerne fra landanleggene skaper ingen politiske problemer. Det forsurer forholdet til Kjell Inge Røkke, ikke til noen andre. At Mattilsynet tidvis kan oppfattes som en plage og at Norge er «verdensmester» i å implementere EU-direktiver er heller ikke fiskeripolitikk. Om de rødgrønne taper stemmer ved høstens kommunevalg, skyldes det neppe at fiskeindustrien er misfornøyd med Lisbeth Berg-Hansen.
Oppdretterne tjener penger som aldri før. Grobunnen for misnøye er nærmest ikke-eksisterende. At fiskeri- og kystministeren holder igjen med salg av konsesjoner og MTB i påvente av at næringen får orden på lus og rømming, er uproblematisk. FHL må selvsagt ha noe å pirke på, og da kan det være greit å hevde at fiskeri- og kystministeren bør ha en mer offensiv holdning til videre vekst i næringen. Det trenger ikke bekymre Lisbeth i dag. Men frem mot Stortingsvalget i 2013 bør hun ha endel konkrete planer om hvordan vekstpotensialet skal utnyttes.
For å konkludere: Fiskeri- og havbruksnæringen går så det suser. I år ligger Norge an til å passere 60 milliarder kroner i eksportverdi. Som vanlig er det en takknemlig jobb å være sjef for de gode tider.