Leder nr. 4 - 2012  
 

 

Om elfenbenstårn og skipsdekk

TORBJØRN TRONDSEN OG PETER Ørebech har skrevet bok. Resultatet har skapt mye forundring. Ambisjonene til de to professorene ved Norges fiskerihøgskole har vært skyhøye. I boken forsøker de nemlig å gi svar på om de fiskeripolitiske målsettingene i Norge er realisert siden 1980.
Svaret er et rungende nei.
Umiddelbart er det ikke vanskelig å si seg enig. I 1980 var det over 25.000 fiskere og 16.000 ansatte i fiskeindustrien. I dag er det knapt 10.000 fiskere og 9.000 i industrien. Antall syssel­satte i fiske og foredling er altså mer enn halvert fra 1980 til i dag. Et av hovedmålene i fiskeripolitikken er å bidra til å opprettholde sysselsetting og bosetting langs kysten, eller for å si det som Helga Pedersen — å ha «lys i husan». Alle må følgelig erkjenne at dette ikke har lykkes så bra som politikerne skulle ønske. Hvordan det ville ha gått om myndighetene ikke hadde prøvd å hindre fraflytting fra utkantstrøkene, er på den annen side vanskelig å si. Sannsynligvis enda verre.
Så har man også hatt en del andre viktige hovedmål i fiskeripolitikken, nemlig å bevare ressursene, utvikle en bærekraftig forvaltning samt å skape reell lønnsomhet i næringen. På disse områdene er det ingen tvil om at myndighetene har lykkes mye bedre.
Man må ikke være Einstein for å innse at en målsetting om lønnsomhet og en målsetting om flest mulige arbeidsplasser står i et visst motsetningsforhold. Sagt på en annen måte; man kan ikke få både i pose og sekk. Det er vår klare oppfatning, i alle fall de siste 15-20 årene, at målsettingen om lønnsomhet har hatt politisk preferanse fremfor målet om å bevare flest mulige arbeidsplasser og opprettholde bosettingsmønsteret. Litt spissformulert har tanken vært at bare lønnsomme arbeidsplasser gir trygge arbeidsplasser.
Derfor er det ingen grunn til å være så bombastisk som Trondsen og Ørebech. Fiskeripolitikken siden 1980 har vært en suksess på tre av fire områder. Mange av våre viktigste bestander er i bedre forfatning enn noen gang, vi høster bærekraftig og har utviklet en fiskerinæring som klarer seg uten offentlig støtte. Fiskeflåten tjener riktig godt og kan tilby svært konkurransedyktige arbeidsplasser, ikke minst lønnsmessig, mens fiskeindustrien fortsatt sliter med lav lønnsomhet. Men den klarer seg i det minste uten offentlig hjelp.

 

DE FLESTE VIL MENE AT strukturpolitikken i flåten har vært en suksess — i alle fall de «med skoene på», altså fiskebåteierne. Å strukturere er som kjent frivillig, og når rederier velger denne løsningen — og bankene finansierer den — må vi anta at det ligger fornuftige økonomiske kalkyler i bunn.
Det som har skapt mest forundring med boken «Rettsøkonomi for fornybare ressurser», er forfatternes påstand om at strukturprosessen i flåteleddet faktisk har gitt dårligere lønnsomhet. De som ikke strukturerer gjør det bedre økonomisk enn de som gjør det. Vår faste spaltist, lineskipper Øystein Sandøy, har følgende lakoniske kommentar: Det er en avgrunn mellom et akademisk elfenbenstårn og et skipsdekk!
Mange har fnyst foraktelig over påstandene til Trondsen og Ørebech. De fleste synes å ha det til felles at de ikke har lest boken. Det har vi, attpåtil to ganger. Men fortsatt sliter vi med å finne tråden i det avsnittet som har skapt mest bråk, nemlig Kapittel 6: Har strukturpolitikken gitt en mer lønnsom fiskeflåte? Rett nok er det mange år siden vi avla vår sosialøkonomiske embetseksamen, men vi mener likevel å ha en viss evne til å analysere regnskaper. Torbjørn Trondsens analyse ble alt for innfløkt og vanskelig for oss. Kapittelet er skrevet av en professor i fiskerimarkedsføring, hvilket muligens forklarer hvorfor det er så tungt å henge med i svingene. Kanskje forteller det også hvorfor resultatet blir så rart og vanskelig å akseptere.
Trondsen konkluderer på bakgrunn av regnskaper for 2005, 2006 og 2007. Tre år er selvfølgelig en alt for kort periode til å vurdere de økonomiske konsekvensene av å kjøpe kvoter. Ifølge Inge Halstensen er det jo like vanskelig å fastsette den riktige verdien på en kvote som på maleriet «Mona Lisa».
Vi må overlate til regnedyktige i Fiskebåtredernes Forbund og Norges Fiskarlag å forklare eksakt hvor det er Torbjørn Trondsen feiler. Selv skjønner vi ikke den måten han regner på. Men vi gjør oss jo visse tanker. I 1980 var det som nevnt 25.000 fiskere i Norge. Om alle disse hadde drevet fiske i dag, ville snittlønna pr. fisker vært langt mer enn halvert. Da skulle vi like å høre Torbjørn Trondsen forklare hvorfor strukturering ikke lønner seg!
Og helt til slutt:
I kapittel 6 kan vi lese:
«Overraskende nok er også lønnsomheten bedre i de ringnotrederiene som ikke har bokført immaterielle kvoteverdier enn i de som har gjort slike investeringer, altså kjøpt kvoter.»
For moro skyld har vi tatt for oss regnskapene fra 2008 til 2010 for 5 tilfeldig utvalgte ringnotsnurpere med 60 millioner kroner i gjennomsnittlig immaterielle verdier, og sammenlignet tallene med 5 tilfeldig utvalgte rederier uten eller med veldig lite immaterielle kvoteverdier. Tallene for de fem fullstrukturerte båtene og de fem som nesten ikke har strukturert ser vi av tabellen til høyre. De fem strukturerte har i snitt kjøp ca. 180 basistonn hver, de fem ustrukturerte under 10 tonn hver.
Om de uten immaterielle verdier gjorde det best fra 2005 til 2007 tyder mye på at resultatet er snudd på hodet i dag. Som vi ser av tallene over kan de 5 båtene som har strukturert vise til vesentlig bedre resultatgrad i perioden 2008-2010 enn de som ikke har gjort det. De har høyere gjeld og høyere rentekostnader, men klart større overskudd i prosent av omsetningen.
For ordens skyld; dette som en liten regnelek!