Leder nr. 4 - 2013  
 

 

Råfisklaget 75 år

SLUTTEN AV MAI feirer Norges Råfisklag 75-års jubileum. Det samme gjør råfiskloven. Det første er vi gjerne med på å feire. Det andre ser vi ingen grunn til å markere med særlig glede.
Nå vil noen kanskje lure på om redaktøren er blitt schizofren? Råfisklaget og råfiskloven er jo to sider av samme sak. Det ene henger klistret til det andre. Hvordan er det mulig å feire Råfisklaget samtidig som man beklager råfiskloven?
Svaret er enkelt. Råfiskloven er en politisk konstruksjon som monopoliserer førstehåndsomsetningen av fisk. Den gir fiskerne retten til å bestemme prisene og dirigere fangstene. I mange tiår ga den endog salgslagene retten til å bestemme hvem som skulle få kjøpe fisk. Loven åpnet for å differensiere prisene etter anvendelse, og ga i realiteten fiskesalgslagene, om ikke all makt på jord, så i alle fall makten til å styre fisket og det meste av produksjonen. Råfiskloven er i våre øyne årsaken til mye av det som har gått galt i norsk fiskerinæring gjennom de siste 75 årene. Loven var sikkert vel ment da den kom, men utviklet seg raskt til å bli myndighetenes viktigste distriktspolitiske verktøy i kyst-Norge. Fiskesalgslagene, med Norges Råfisklag i spissen, fikk i oppgave å praktisere loven slik at fiskerinæringen kunne skape flest mulig trygge arbeidsplasser og opprettholde bosettingen i utsatte fiskeridistrikter. Det var en oppgave lagene påtok seg med stor iver. Ingen var jo mer opptatt av å bevare bosettingsmønsteret langs kysten enn nettopp fiskerne.

PÅ PAPIRET SER DETTE slett ikke så ille ut.
Men i praksis gikk det alldeles galt. Salgslagene, og for igjen å holde oss til Norges Råfisklag, gjorde som myndighetene ønsket. Gjennom en meget bevisst prispolitikk, godt støttet med milliarder av kroner i statlige pristilskudd, sørget Råfisklaget for å kanalisere fisken til de mest arbeidsintensive anvendelser, dvs. filetproduksjon. Fiskerne fikk det samme uansett hva fisken ble brukt til, fryseriene fikk kjøpe den mye billigere enn konvensjonelle bedrifter. Staten dekket differansen.
Denne politikken la grunnlaget for etableringen av fryserier langs hele kysten. På det meste gikk over 50 prosent av hvitfisken i Norge til produksjon av fryst filet. Det var bare en stor hake. For hvert år som gikk ble produksjonsmønsteret og industristrukturen i næringen — og særlig nordpå der det meste av filetproduksjonen foregikk — mindre og mindre markedstilpasset. Oljeindustriens inntog og det skyhøye lønnsnivået i Norge gjorde arbeidsintensiv produksjon stadig mindre konkurransedyktig. Resultatet kjenner alle. Da Hovedavtalen og statsstøtten måtte avvikles tidlig på 90-tallet, kollapset mer eller mindre filetindustrien.
Norges Råfisklag ble etablert i medhold av en lov som var ment å gi fiskerne stor innflytelse. Det kan ikke laget straffes for. Tidvis, og igjen mer før enn i dag, har nok Råfisklagets ledelse oppført seg arrogant og lite lydhør overfor industrien. Men holder vi oss til den perioden laget var mest i konflikt med kjøperne, dvs. de første 50 årene, er det etter vår mening ingen grunn til å hevde at laget utnyttet sin makt til å fastsette utilbørlig høye priser. Det var jo heller ikke nødvendig så lenge staten bidro med enorme tilskudd. I dag kan selv redaktøren i «Norsk Fiskerinæring» se litt stort på det, og innrømme at Norges Råfisklag i det store og hele spilte på lag med myndighetene, og etter beste evne forsøkte å støtte opp om de distriktspolitiske målsettingene. Og når det gjelder oppbyggingen av filetindustrien og systemet med differensierte priser etter anvendelse, må vi ikke glemme at Råfisklaget ble ivrig backet opp av fryseindustriens mange sterke talsmenn.

 

DET ER INGEN HEMMELIGHET at redaktøren er motstander av Råfiskloven. Vi mener prisene bør fastsettes i en fri prosess mellom kjøper og selger, slik det skjer på de fleste andre områder i et moderne samfunn. At vi har salgslag som kan administrere omsetningen og utføre viktige kontrolloppgaver, er helt greit. Men disse bør være eid av partene sammen. Sannsynligvis holder det også med ett lag.
Råfiskloven gjorde det mulig å utvikle en fiskerinæring som ble stadig mer avhengig av offentlig støtte. Etter at støtten omsider — og heldigvis — forsvant, har loven etter vår mening bidratt til å gi fiskerne en for stor andel av totalkaka. Råfisklaget gjør bare den jobben laget skal. Men ved hele tiden å løfte minsteprisene så tett opp under markedsprisene som mulig, blir lønnsomheten i fiskeindustrien så dårlig at det både går ut over FoU-innsatsen, produktutviklingen og markedsføringen. I neste omgang rammer det hele næringen, også flåteleddet. Lønnsomhets­statistikkene for de siste 20 årene viser en flåte som konsekvent oppnår bedre økonomiske resultater enn industrien.
I en verden som skriker etter verdifulle marine proteiner, er det et stort paradoks at historiens største torskekvote i Barentshavet faktisk fremstår som et problem. Det sier ganske mye om hvilken økonomisk evne torskeindustrien har hatt til å utvikle og markedsføre sine produkter.
I forbindelse med Råfisklagets jubileum har vi fått laget en trykksak som følger som fritt bilag til dette nummeret av bladet. Vi håper leserne vil ha glede og nytte av jubileumsskriftet. Vi gratulerer Råfisklaget med de 75 årene, og håper at ordningen med meklingsinstans som nå er innført i den nye Fiskesalgslagsloven vil bidra til en noe mer rettferdig fordeling av totalkaka. Vi merker oss videre at Høyre ikke vil kjøre noen omkamp om loven etter høstens regjeringsskifte. Fiskesalgslagene skal fortsatt ha siste ord i «prisforhandlingene». Vi nøyer oss med å kalle det en skuffende beslutning.
Og helt til slutt: Råfiskloven er historie. Men det er bare på papiret. Å endre navn på loven endrer selvfølgelig ingen realiteter.