Leder nr. 4 - 2014  
 

 

Slutt å klage!

HAN HAR SELVFØLGELIG RETT. Det klages og sytes alt for mye i norsk sjømatnæring. Media går på ingen måte fri. La det være sagt fra start. Men næringens egne aktører må også ta mye av skylden for at det stort sett er problemer, klager og negative oppslag om sjømatnæringen som preger nyhetsbildet her hjemme — både på riksplan og i fiskeripressen. Mye er historisk betinget. En næring som har vært avhengig av offentlige overføringer gjennom flere tiår, og som hvert år satte seg til forhandlingsbordet med staten for å rettferdiggjøre støtte i milliardklassen, får god trening i å snakke om sånt som berettiger mer penger. Det var sjelden gladhistoriene som sto øverst på den listen av saker Fiskarlagets forhandlingsutvalg ønsket å drøfte i møtene med statens folk, og heller ikke det de ønsket å formidle til media i forkant. Vi kan vel si det slik, at fiskernæringens aktører var svært flinke til å holde kjeft når alt gikk bra, og usedvanlig taleføre hver gang verden ikke gikk akkurat som de ønsket. Dette var forøvrig en ferdighet de delte med bøndene, som befant seg i nøyaktig samme situasjon. Det lønte seg alltid mest å klage.
Fremdeles forhandler landbruket en gang i året om milliarder i støtte. At bøndene liker å se mørkt på det, er med andre ord forståelig. At sjømatnæringens folk fortsatt misliker å snakke om hvor fantastisk godt de gjør det, og heller vil klage når media kommer på besøk, er derimot ikke så enkelt å forstå. Informasjonssjef Øyvind A. Haram i FHL gjør heller ikke noe forsøk på det i sitt meget betimelige leserbrev til «FiskeribladetFiskaren». Han nøyer seg med å fortelle hvor dritt lei han er av all sytingen og klagingen.
Her skal vi prøve å forklare hvorfor det er slik.


DET HISTORISKE BAKTEPPET har vi alt vært inne på. Men i året vi kan feire 10-årsjubileum for Hovedavtalens endelikt, kan det ikke være redselen for å miste støtte som er forklaringen. Vi tror det har å gjøre med at sjømatnæringen har blitt rettighetsbasert. Alle viktige fiskerier har vært lukket de siste 20 årene og i oppdrettsnæringen er det under 100 lakseaktører igjen. Samfunnet har altså gitt en relativt liten gruppe aktører eksklusiv rett til å forvalte evigvarende og svært verdifulle naturressurser, dvs. fisken i havet og produksjonsarealene for oppdrett langs kysten. For innehaverne av disse rettighetene er det ikke smart å snakke høyt om hvor privilegerte de er eller om hvor mange penger de tjener. Å sette fokus på suksesshistoriene vil bare utløse krav om at privilegene må deles med flere, eller — hvilket kan være mye av det samme — at næringen skattelegges mer. Dermed blir man fort drevet over på defensiven. Når media vil skrive om lakselus, rømming, medisinbruk, fiskejuks, dårlig kvalitet på den fisken som landes og regelverk som brytes, uten at næringen slår tilbake med hvor lønnsomt den driver og hvilke enorme verdier den skaper, blir det mest fokus på det som er negativt. Dertil kommer alle interne spenninger, misunnelsen og de ulike rammevilkårene mellom geografiske områder, grupper og enkeltaktører som næring­sutøverne heller vil snakke om enn sine egne suksesser.

 

NÅ SETTER VI SELVFØLGELIG saken på spissen.
Det ligger i medias natur å ha mer fokus på kritikkverdige for­hold enn på det som går bra. Og i et land der mange er mer opptatt av naboens misære enn egen fremgang, har journalister aldri vanskelig med å finne «svartemenn». Dersom sjømatnæringen skal klare å vri fokus bort fra miljøutfordringer og fiskejuks, må det en grunnleggende holdningsendring til. Misforstå ikke. Budskapet er ikke å feie lakselus og rømming under teppet, ei heller å se gjennom fingrene med at det jukses over kaikanten. Men som Haram etterlyser vi mye mer entusiasme og stolthet over den fantastiske næringen vi jobber i. «Tenk positiv, vær stolt og smil», skriver Haram. Bedre kan det ikke formuleres.
«Det har ofte forundret meg at næringsorganisasjonene er så ensidig opptatt av miljømessig bærekraft. Hvorfor fokuserer de ikke mer på næringens økonomiske og distriktsmessige bærekraft», sukket en toppbyråkrat nylig. Om Kjell Ingebrigtsen og Gunnar Domstein sier at de gjør så godt de kan, er vårt svar at de må bli enda flinkere. For i øyeblikket går det rett og slett så det griner i sjømatnæringen, og det skal bli mye, mye bedre. Så langt i år har eksportverdien økte med 16 prosent, og undersøkelser viser at ringvirkningene bare sprer seg med enda større kraft. Vi har tidligere hevdet at sjømatnæringens største utfordring ligger i hodene på alle som direkte og indirekte lever av den. Tro kan flytte fjell. Slik er det i fiskeri og havbruk også. Tror man bare sterkt nok at det er mulig å mangedoble verdiskapningen, klarer man det også. Men da nytter det ikke å syte. Det er det heller ingen grunn til. En hel verden vil ha den sjømaten vi produserer. De vet den er sunn og de vet at ingen gjør det bedre enn Norge.
Det er budskapet vi skal komme med til alle som heller vil snakke om lakselus og storhundra. Og så skal vi få orden på det som ikke fungerer så godt som det skal.