Leder nr. 4 - 2017  
 

Per med hode i sanden

 

DET HAR FESTET SEG EN oppfatning i mange kretser om at norsk sjømatnæring har et alvorlig omdømmeproblem. Oppdretterne sliter med miljøutfordringer som lakselus, rømming og sykdom, og den tradisjonelle delen av bransjen har en kultur preget av juks og fanteri. Fortsatt tror noen at oppdrettslaksen er full av antibiotika og andre miljøgifter, at fiskerne blåser i kvaliteten på den fisken de lander og at fiskeindustrien trikser både med omregningsfaktorer og vektsystemer. Det hevdes i ramme alvor at man kan få kreft av å spise laks og at kundene i utlandet heller vil ha fisk fra andre land enn Norge. Det meste er feil.
Nå skal vi selvfølgelig ikke underslå at sjømatnæringen har sine miljøutfordringer. Det har alle som driver matproduksjon. Vi tviler heller ikke på at det finnes juksemakere. Men den svartmalingen som alt for ofte presenteres i riksdekkende media, og som politikere og rikssynsere kaster seg på, er kort og godt misvisende.
Norsk sjømatnæring har slett ikke et alvorlig omdømmeproblem, i alle fall ikke i et historisk perspektiv. Det er ikke så mange tiårene siden foreldre langs kysten advarte barna på det sterkeste mot å bli fiskere eller satse på en fremtid i fiskeindustrien. Å fortelle at man jobbet på fiskebåt var ikke akkurat et sjekketriks, for å si det slik. Næringen var utgått på dato, uten innovasjonskraft og med et lederskap blottet for kompetanse. Det var holdningen blant mange sentrale politikere. Fiskeripolitikk var et saksfelt for de få og spesielt interesserte, og i finanskretser var det knapt noen som ofret fiskerinæringen en tanke. Den var et subsidiesluk holdt i live av enorme offentlige overføringer, og med et lov- og regelverk som fikk selv erfarne jurister til å riste oppgitt på hodet.
Da redaktøren skrev sine første artikler i «Norsk Fiskerinæring» for snart 40 år siden hadde fiskerinæringen et alvorlig omdømmeproblem. Det kom bare ikke så tydelig frem. Det var jo ingen i urbane strøk av landet — og med Oslo som økonomisk og politisk kraftsenter, som kunne noe som helst om næringen og sjenket den en tanke.



NÅ HAR VI SPISSFORMULERT. Men det endrer ikke budskapet. I løpet av de siste 30-40 årene har det skjedd en gjennomgripende endring av næringens omdømme. I dag er det lange køer for å bli fisker i de mest lønnsomme fartøygruppene. Strukturering og effektivisering har skapt en helt annen lønnsomhet i fiskeflåten. På land har vi fått en rekke store selskaper både innen tradisjonell fiskeindustri og oppdrett som kan tilby svært attraktive arbeidsplasser også for ungdom med økonomisk, merkantil og teknisk utdannelse fra universitetsnivå.
Fiskerinæringen er ikke lenger et subsidiesluk. Det er en vekstnæring som tiltrekker seg oppmerksomhet og kompetanse fra nær sagt alle kunnskapsmiljøer i Norge. Næringens vekstpotensial — og her tenker vi i første rekke på fiskeoppdrett, men også på ingrediensindustri og fremtidig utnyttelse av nye arter på lave trofisknivå, vil gjøre sjømatnæringen til en av bærebjelkene for det norske velferdssamfunnet i århundrene som kommer. Denne erkjennelsen er for alvor i ferd med å feste seg blant folk i Norge, også på Østlandet og i «dalstrøka innafor».
Omdømmet til norsk fiskerinæring har vært dårlig. Men det er ikke tilfellet i dag. Laksehaterne kan protestere så heftig de bare vil. Kari og Ola elsker oppdrettslaks og betaler nesten hva det skal være for å kunne legge en beinfri filet under sushikniven eller på grillen. Det gjør de i utlandet også. Å påstå at verdensmarkedet vender ryggen til norsk sjømat er så latterlig som det kan få bli. Alle elsker norsk sjømat; bare de mest velstående har råd til å kjøpe!

 

EN SAK ER OMDØMMET. Noe annet de hyppige beskyldningene om at næringens aktører ikke tar utfordringene på alvor; at de skjønnmaler eller stikker hodene i sanden når kritikken kommer. Også dette er i våre øyne bare tull. Ikke bare tull; det er tåpelig og kunnskapsløst.
Oppdretterne og deres organisasjoner har hatt lakselus og rømming øverst på agendaen i mange år. Der oppdrettere møtes er lakselusa i fokus. Alle erkjenner problemet, alle jobber knallhardt for å løse det og ingen stikker hodet i sanden. At PR-folk som Hans Geelmuyden og laksehatere som Kurt Oddekalv hevder at omdømmet er elendig og at oppdretterne tier om alt som er galt, kan vi forstå. Begge lever jo av det. Men når fiskeriminister Per Sandberg fra talerstolen på årskonferansen til Sjømat Norge hevder at næringen stikker hodet i sanden, er det grunn til å reagere. Om Per Sandberg virkelig mener at næringen bortforklarer miljøutfordringene knyttet til rømming og lakselus, og ikke er opptatt av næringens omdømme, lurer vi på hvem det egentlig er som har hodet i sanden.
Helt til slutt; det må være lov å stille spørsmålstegn ved en del av de forskningsresultatene som ligger til grunn for påstandene om oppdrettsnæringens alvorlige miljøkonsekvenser.Mange kunnskapshull må tettes før vi vet sannheten. Litt for ofte stuper likevel forskerne i skyttergravene, avfeier kritikken som bortforklaringer og tåkeprat og hevder at havbruksnæringen ikke evner å ta tak i eget omdømme. Og Frode Reppe i NSL har dessverre rett. Alt for ofte blir media mikrofonstativ både for forskerne og laksehaterne.