Leder nr. 5 - 2008  
 

 

Register for kystsamer

VI HAR TAKKET NEI til et veddemål!
Det var en svært tung avgjørelse. Vi elsker å konkurrere. Utfordringen kommer endog fra egne rekker. Hans Morten Sundnes vil vedde en personlig Finnmarkskvote med redaktøren på at Kystfiskeutvalgets innstilling ikke havner i en skuff. Tidligere i år hevdet vi nemlig det. Å favorisere samer og kystbefolkningen i Finnmark med egne fiskekvoter, er ingen valgvinner. Det kommer også Helga Pedersen til å forstå. Når vi likevel avslår veddemålet, er det ikke fordi vi frykter å tape. Forklaringen er ganske opplagt. Når redaktøren vinner, må unge herr Sundnes flytte til Finnmark for å skaffe seg den kvoten han har tapt. «Norsk Fiskerinæring» trenger en dyktig journalist på Sunnmøre. Dessuten; hva skal vi med Finnmarkskvote i gjeddesivet på Eidsvoll?
Fra spøk til alvor.
Kystfiskeutvalgets innstilling vil neppe bli behandlet i Stortinget før i 2010. Slik valgvinden blåser i øyeblikket er det meget sannsynlig at vi om to år vil ha en regjering som bestemt avviser regionalisering og særretter til Finnmark. Verken Høyre eller FrP støtter Kystfiskeutvalgets innstilling. Det er den mest sannsynlige årsaken til at redaktøren får rett. Om de rød-grønne fortsetter i regjeringen, eller om Arbeiderpartiet gjør det alene, stiller saken seg noe anderledes. Men også da tror vi de radikale endringene Kystfiskeutvalget foreslår, blir for tunge å gjennomføre.

 

UTGANGSPUNKTET ER RELATIVT enkelt. Gjennom FN’s Menneskerettighetserklæring og ILO-konvensjonen har Norge godtatt at urbefolkninger har rett til å opprettholde sin kultur. I Finnmark betyr urbefolkning samer. Og kultur er mer enn penger. Den enkleste løsningen — å kjøpe seg ut av «problemet», er kanskje spiselig for Høyre og FrP. Men etter vår mening kan det ikke være tvil om at retten til å opprettholde kultur, også må omfatte livsstil og tradisjonelt næringsliv.
Vi velger altså å akseptere at kystsamer i Norge har en juridisk rett til å drive fiske, og at norske myndigheter må fremskaffe kvoter. At disse kvotene må være store nok til å livnære en familie, synes vi også er naturlig. Så langt kan vi altså følge Kystfiskeutvalget.
Men deretter får vi problemer.
Av rent hensiktsmessige årsaker velger Kystfiskeutvalget å sidestille alle som bor langs kysten i Finnmark med samer. «Ingen vet jo egentlig hvem som er hva», sier et av medlemmene i utvalget. Carsten Smith mener det vil skape helt uholdbare tilstander i fylket, les borgerkrig, om retten til kvote bare forbeholdes samer. Ingen av argumentene lyder spesielt gode i våre ører. Dersom Menneskerettserklæringen og ILO-konvensjonen gjelder urbefolkninger, får vi holde oss til dem. Om det er vanskelig å avgjøre hvem som er same eller ikke, får man opprette et register. Bare de som kan dokumentere på en tilforlatelig måte at de tilhører urbefolkningen, altså samene, bør få kvote. Det kan da ikke være så vanskelig.
Så er det selvsagt en hel rekke ubesvarte spørsmål som gjør det vanskelig, ja nesten umulig å ta stilling til forslagene fra utvalget. Hvor store skal kvotene være, hvor skal fisken komme fra og hvorfor skal ordningen bare gjelde samer og kystbefolknin­gen i Finnmark? Hvis folk i Finnmark har krav på kvote som kan livnære en familie, hva da om TAC-en på torsk må halveres eller torskeprisene raser? Skal samene ha kompensasjon? Og hva om det melder seg 500 som har lyst til å bli eneyrkesfiskere? Er det fisk nok til alle? Listen av ubesvarte spørsmål kan gjøres mye lenger.

 

I MOTSETNING TIL «FiskeribladetFiskaren», som stiller seg positiv til Kystfiskeutvalgets forslag, er vi svært skeptiske. Men OK. Om Norge har forpliktet seg til at kystsamene kan opprettholde sin kultur, nytter det ikke å si nei til alt.
Vi vil foreslå følgende:
Det opprettes et register over kystsamer i Norge etter relativt strenge kriterier. Enhver person i Finnmark er definitivt ikke kystsame. Alle i dette registeret gis rett til en personlig, ikke omsettelig kvote, som er stor nok til å livnære en familie. Staten må kjøpe de kvotene som trengs, ikke forsyne seg fra TAC-ene. Kostnadene ved og ansvaret for å etterleve internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg, er ikke noe myndighetene bare kan velte over på fiskerne. Ordningen driftes av Fiskeridirektoratet. Den gjelder jo kystsamer i hele landet, og da er det lite hensiktsmessig å regionalisere administrasjonen.
Så får vi inderlig håpe at det ikke blir for mange kystsamer eller finnmarkinger som henger seg på. Vi hører allerede protestropene fra ordførere langs kysten over at staten kjøper kvoter og sender dem til Tysfjord, Nord-Troms og Finnmark.