Leder nr. 5 - 2010  
 

 

NHO FISK?

POLITIKK DREIER SEG OM MAKT, dvs. om stemmesedler. Til syvende og sist er det flertallet på Stortinget som bestemmer hvem som skal sitte rundt Kongens bord. Slik sett er det «kjøttvekta» som teller!
Penger er også makt, likeledes organisasjon. Å trampe i takt er i realiteten å legge mest mulig kjøtt på vekta samtidig. Mens fiskerne forsto dette tidlig, og etablerte Norges Fiskarlag alt i 1926, brukte fiskeindustrien stort sett hele forrige århundre på å sloss mot en tilsvarende samling. Kanskje må vi helt tilbake til Hansatiden for å finne årsakene til at nord og sør hadde så vondt for å samarbeide. Produsentene nordpå hadde en inngrodd og nedarvet skepsis til eksportørene på Vestlandet. Hovedavtalen og ordningen med differensiert prisstøtte etter anvendelse, bidro også til å sette de ulike sektorene opp mot hverandre. Først i 1991 klarte man å samle det meste av norsk fiskeindustri under en hatt, nemlig i Fiskerinæringens Landsforening (FNL). I 1994 fikk man også fiskeoppdretterne med på laget, og Fiskeri- og Havbruks­næringens Landsforening så dagens lys. Hadde man klart dette 50 år tidligere, er vi overbevist om at industriens rammebetingelser hadde utviklet seg ganske anderledes og at fiskernes økonomiske og faglige organisasjoner ikke hadde vært så dominerende.
Man kan skrive bøker om etableringen av FHL og om hva denne organisasjonen har betydd. Kortversjonen er at makt ble flyttet fra sjø til land. Veksten i havbruksnæringen har bidratt til å styrke FHL, mens stadig færre tusen støvler har trampet i takt i Norges Fiskarlag — og ikke alltid i takt heller.
Da vi utga årboken «Organisasjoner i fiskerinæringen» for første gang — det var i 1984, inneholdt den en presentasjon av 35 ulike fagorganisasjoner innen fisk og havbruk. Utgaven for 2010 har omtale av 21 faglige organisasjoner. Da har vi regnet med gruppeorganisasjonene i Norges Fiskarlag, men ikke fylkesfiskarlagene. Det har med andre ord skjedd en kraftig strukturering blant faglagene, akkurat som i næringen forøvrig.

 

DET ER INGEN TVIL OM AT den samlede «kjøttvekta» i fiskeri- og havbruksnæringen er redusert. Både antall fiskere og antall ansatte i fiskeindustrien har gått jevnt nedover de siste tiårene. Sysselsettingen i norsk havbruk har heller ikke økt så mye som mange håpet og regnet med for 20 år siden.
I hvilken grad dette har bidratt til å svekke næringens innflytelse, kan sikkert diskuteres. Selv om eksportverdien har økt kraftig, er antall «stemmesedler» i fiskeri- og havbruksnæringen mye lavere enn før. Etter vår mening er det ingen tvil om at den politiske gjennomslagskraften er redusert. Det kan man måle på mange måter, f.eks. i antall pressefolk som deltar når FHL og Norges Fiskarlag har årsmøter. Det kommer nesten ingen!
Et naturlig spørsmål er om næringen kan organisere seg på en annen og bedre måte for å gjøre opp for eller motvirke at antall aktører går ned. Tidligere NHO-sjef Finn Bergesen jr. er en av dem som mener det. I dette nummeret av «Norsk Fiskerinæring» tar han til ordet for at hele næringen bør samle seg i en felles landsforening underlagt NHO, f.eks. NHO Fisk. Her kan Norges Fiskarlag være en underorganisasjon på lik linje med FHL. Bergesens utgangspunkt er at fiskeri- og havbruksnæringen sliter med å få gjennomslag i viktige saker, at intern strid stjeler alt for mye krefter og at flåte, industri og oppdrett har så mange felles interesser og kampsaker at det er tull å sitte på hvert sitt nes.
Tanken er ikke ny, og den fortjener oppmerksomhet. Men vi tror ennå ikke tiden er inne for en slik løsning. For det første er NHO-skepsisen i Norges Fiskarlag fortsatt stor. Å slutte seg til en organisasjon som i prinsippet er motstander både av Råfiskloven og Deltakerloven, frister ikke. For det andre er vi litt i tvil om hva FHL-strategene egentlig ønsker når de får tenkt seg litt om. Dersom det forholder seg slik mange hevder, at det nettopp er NHO-tilknytningen som gir mye av maktgrunnlaget til FHL, hvorfor i alle verden skal man trekke Norges Fiskarlag inn i varmen? Da hadde vi heller satset på en «splitt og hersk»-strategi ved å invitere Fiskebåtredernes Forbund til å bli medlem av FHL og NHO.
Men selv om Bergesens NHO-løsning er lite realistisk i dag, er hans analyse like god. Vi er helt enig i at det brukes for mye tid og ressurser på internt strid, og at man med fordel kunne samarbeide og koordinere innsatsen bedre for å styrke næringens omdømme og politiske gjennomslagskraft.
Vårt forslag er det samme som før: FHL, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Fiskekjøpernes Forening, Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund og Norges Kystfiskarlag, for å nevne de mest aktuelle, bør snarest sette seg sammen for å etablere et felles råd eller en paraply-organisasjon som kan koordinere og samkjøre felles kampsaker. Erfaringene med et slik mer løselig opplegg vil ganske raskt vise om det er behov for og ønsker om et tettere og mer forpliktende samarbeid.