Leder nr. 5 - 2012  
 

 

Gratulerer, Eivind Volstad!

VI TOK FEIL! Og det er bra. Vi har nemlig stor sans for Grunnlovens paragraf 97, som regulerer muligheten til å gi lover tilbakevirkende kraft. I utgangspunktet er det etter vår mening en uting å vedta lover som også skal virke bakover i tid. Folk må kunne stole på de spillereglene som til enhver tid gjelder. Da Eivind Volstad i 2005 strukturerte sine tre torsketrålere, og samlet alle kvotene på F/tr. «Volstad», gjorde han det i trygg forvisning om at kvotene kunne beholdes til evig tid. Fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen hadde nemlig bestemt at strukturkvoter skulle være uten tidsbegrensning. To år senere — nærmere bestemt 8. juni 2007 — foretok Fiskeri- og kystdepartementet og statsråd Helga Pedersen en forskriftsendring som gjorde at Volstad bare kunne sitte med dem i 25 år. Vedtaket fikk helt klart negative økonomiske konsekvenser for rederiet. Ikke rart Eivind Volstad følte seg rundlurt.
Grunnlovens paragraf 97 åpner riktignok for at lover og for­skrifter kan gis tilbakvirkende kraft. Litt upresist — dette er veldig komplisert juss, vil retten i visse tilfeller da kunne velge mellom alternative vurderingsnormer. En norm er at tilbake­virkningen ikke må virke «særlig urimelig og urettferdig» overfor den som rammes, en annen at det må være «sterke samfunnsmessige hensyn» som taler for den tilbakevirkende kraften. I dom av 7. januar 2011 kom Oslo Tingrett til at den siste normen måtte legges til grunn, og at denne ikke på noen måte var oppfylt. Å gi forskriftsendringen 8. juni 2007 tilbakevirkende kraft kunne etter rettens mening ikke begrunnes med sterke samfunnsmessige hensyn.
Staten anket dommen, og det var i den forbindelse vi spådde at Borgarting Lagmannsrett ville gi staten medhold. Vårt utgangs­punkt var enkelt. Dersom regjeringen og Stortinget mener at en lovendring har så sterk samfunnsmessig betydning at den må gis tilbakevirkende kraft, hvordan kan da en dommer «overprøve» en slik politisk vurdering? Er det ikke nettopp politikerne vi har satt til bestemme hva som er viktig eller ikke for samfunnet?

 

MEN VI TOK ALTSÅ FEIL. Staten gjorde riktignok et tappert forsøk. I Lagmannsretten argumenterte Ida Hjort Kraby fra Regjeringsadvokaten med at tilbakevirkningen ikke var til spesiell skade, ulempe eller ugunst for Volstad AS, at fiskekvoter ikke er noe man eier «evig» — de tildeles ved årlige vedtak, og at det er sterke samfun­nsmessige hensyn som taler for å gjøre alle strukturkvoter tids­begrenset.
Lagmannsretten pulveriserte disse påstandene fullstendig. Vi har sjelden lest en dom som er så klar til fordel for den ene av partene. Statens hovedargument, nemlig at en ordning med «evige» strukturkvoter vil svekke sterke samfunnsmessige interesser, ble plukket fra hverandre bit for bit.
Staten argumenterte med at «evige» kvoter vil gi en ytterligere sementering av et A- og B-lag i fiskeflåten. Retten mente at vi allerede har A- og B-lag, helt uavhengig av varigheten på struk­turkvotene. Staten hevdet videre at bare tidsbegrensede kvoter vil opprettholde et spredt og likeverdig eierskap i flåten. Retten repliserte tørt at det allerede er klare begrensninger på hvor mange strukturkvoter et fartøy kan ha, og at det også er begrensninger på hvor mange fartøy et enkelt rederi kan eie. Dessuten har jo staten selv fastslått at å gjøre «evige» struk­turkvoter tidsbegrenset, bare vil ha marginal betydning på den geografiske fordelingen av kvotene og mellom de ulike fartøyene i hver gruppe.
Så prøvde staten seg med at tidsbegrensede strukturkvoter vil gi en prisdempende effekt på fiskefartøy, noe som er i samfunnets interesse. Et lite gjennomtenkt argument, spør noen oss, særlig fordi staten selv hadde argumentert med at Volstad AS neppe ville lide noe verditap om «evige» strukturkvoter ble gjort tidsbegren­set. Dette argumentet slo med andre ord heller ikke an overfor Lagmannsretten. I og med at tidsbegrensede kvoter ikke har noen særlig prisdempende effekt, fikk staten heller ikke medhold i at slike kvoter vil bidra til å sikre en fortsatt fiskereid flåte.
Til slutt forsøkte staten seg med at tidsbegrensede kvoter bedre vil markere at fiskeressursene er fellesskapets eiendom. Heller ikke dette ville Lagmannsretten være med på. I dommen heter det:
«Det er vanskelig å se hvordan en forhåndsfastsatt tidsbegrensn­ing på strukturkvoter, i motsetning til på et fartøys grunnkvote, i noe særlig sterk grad markerer fiskeriressursene som fellesska­pets eiendom».
Kort sagt; Også Borgarting Lagmannsrett konkluderte med at det ikke foreligger tilstrekkelig sterke samfunnsmessige hensyn til å gi forskriftsendringen av 8. juni 2007 tilbakevirkende kraft. Sannsynligvis skjønte også regjeringen det. Ikke engang Lisbeth Berg-Hansen tok seg bryet med å vitne i retten, og forsøke og overbevise dommerne om hvor viktig det er for samfunnet å kunne gjøre evige strukturkvoter tidsbegrenset. Staten tapte så det sang, og måtte ut med ytterligere 310.000 kroner for å dekke Volstads saksomkostninger.

 

HVILKE FØLGER FÅR SÅ denne dommen?
For det første svekker den ikke statens eierskap til fiskeressur­sene. Om regjeringen og Stortinget finner det nødvendig å endre på ressurfordelingen mellom ulike flåtegrupper, sågar å fase ut en bestemt flåtegruppe eller redskapstype, har man i prinsippet anledning til det. Dernest gjelder dommen formlet sett bare Volstad AS. Men flere hundre andre fiskefartøyer er i samme eller tilnærmet samme stilling som Volstad. De kjøpte evigvarende strukturkvoter eller konverterte tidsbegrensede til evige kvoter i 2005, og ble rammet av den samme tilbakevirkende forskriftsen­dringen to år senere.
Vi mener for det første at staten ikke bør anke dommen. Uansett hvor heftig Lisbeth Berg-Hansen og regjeringen måtte argumentere for de sterke samfunnsmessige hensynene, vinner de ikke frem. Saken er kort og godt at det ikke spiller noen særlig rolle om strukturkvotene varer evig eller i 25 år. Hele ordningen bygger dessuten på at disse kvotene skal falle tilbake til den gruppen de kommer fra. Om alle strukturerer omtrent like mye, blir det ingen særlige endringer i kvotefordelingen mellom fartøyene i de enkelte gruppene. Dette forutsetter selvfølgelig at staten står ved det som hele tiden har vært avtalt, nemlig at strukturkvoter «tilhører» den gruppen som strukturerer.
Dernest bør staten tilby alle som ønsker det å kunne gå tilbake til den ordningen som gjaldt i 2005. Det betyr at de som hadde evigvarende struturkvoter frem til 8. juni 2007, fortsatt skal ha det. Evigvarende strukturkvoter kan ikke avskrives. Det kan tidsbegrensede. Det betyr at enkelte rederier muligens rent skattemessig vil ønske å beholde tidsbegrensede kvoter, mens andre vil ønske dem evige. Et interessant spørsmål er om rederi­ene skal få velge, eller om staten skal «skjære alle over en kam», dvs. gjøre alle strukturkvoter evige. Sett med statens øyne burde svaret på dette spørsmålet være enkelt. Regjeringen mener jo at evigvarende strukturkvoter er uheldig. Alle som dermed måtte ønske å sitte med tidsbegrensede kvoter, bør derfor få lov til det.
Staten er dessverre ingen god taper. Det vil ikke forundre oss et sekund om Fiskeri- og kystdepartementet anker dommen, og at man — etter et nytt sviende tap i Høyesterett — bestemmer seg for at alle skal ha evige strukturkvoter, enten de vil eller ikke.