Leder nr. 5 - 2014  
 

 

Veien videre?!

I UTGANGSPUNKTET ER DET to negative sider ved oppdrett av fisk. Det legger beslag på areal og det har uheldige miljømessige konsekvenser. Begge deler tilsier offentlig styring. Siden nærin­gens spede begynnelse tidlig på 1970-tallet har derfor staten bestemt hvem som skal drive oppdrett i Norge og i hvilket omfang de skal gjøre det.
På 1970- og 1980-tallet var myndighetenes målsetting å utvikle fiskeoppdrett til en distriktsnæring langs hele kysten, tuftet på lokalt eierskap og småskaladrift. Ingen skulle eie mer enn en konsesjon og det var «bo og driveplikt». Staten påtok seg også oppgaven å markedstilpasse produksjonen. Nye konsesjoner ble bare tildelt i den grad politikerne trodde at markedet kunne ta unna økt produksjon til lønnsomme priser. Men politikere er seg selv like. Etter at det ble innført full stopp i tildelingen av kon­sesjoner i 1977, fikk vi nye tildelingsrunder i 1981, 1983, 1985 og 1989 — alle «tilfeldigvis» valgår. Miljø og fiskehelse var også faktorer som påvirket veksttempoet, men aller først var det hensynet til markedet som bestemte — parret med ønsket om å gjøre gode valg i kystdistriktene.
Etter innfrysningsordningen i 1990 og FOS-konkursen i 1991 fikk næringsstruktur og distriktspolitikk mindre betydning. På 90-tallet og de første årene etter årtusenskiftet var det først og fremst markedssituasjonen og trusler om dumping og straffetoll som regulerte tildelingen av nye konsesjoner. Fra 1989 til 2002 var det full stopp. Så ble det tildelt (solgt) 90 nye konsesjoner i 2002 og 2003, 65 i 2009 og 45 i 2013. I dag er det registrert ca. 1.000 matfiskkonsesjoner for laks og ørret. Nesten halvparten av disse ble tildelt før stoppen i 1977.
I de første 30 årene av næringens vel 40-årige historie, er det altså næringsstruktur og markedsmuligheter som har stått i fokus. Det er bare de 10 siste årene at hensynet til miljø, arealbruk og fiskevelferd har vært avgjørende. Til gjengjeld er det i dag disse forholdene, og aller mest næringens miljømessige utfor­dringer, som bestemmer veksten. At arealbruken er kommet mer i fokus, skyldes at næringens vertskommuner ønsker mer igjen for å legge til rette for oppdrett.


ALLE ER ENIGE OM AT NORSK fiskeoppdrett har et stort vekstpoten­sial. Da ser vi selvsagt bort fra Kurt Oddekalv og hans like. Om produksjonen øker tre, fire eller fem ganger de neste 30 årene, er av mindre betydning. De interessante spørsmålene er hvordan veksten skal skje og hvilken rolle myndighetene skal ha. Svaret på det første spørsmålet er i og for seg enkelt. Norsk fiskeop­pdrett må drives innenfor miljømessig bærekraftige rammer og på en måte som ivaretar hensynet til fiskens velferd. Her gjenstår mye og vanskelig arbeid — både med å måle næringens miljøspor, og med å definere hva som er bærekraftig. Det vil alltid være lus, oppdrettsfisk vil rømme og oppdrettsfisk vil dø. På disse områdene er det helt avgjørende at næringen får stabile og forut­sigbare rammebetingelser å forholde seg til — uansett hvor strenge miljø- og fiskevelferdskravene måtte bli.
Svaret på det andre spørsmålet er mer komplisert. De som tror eller håper at staten vil slippe næringen fri, med andre ord at hvem som helst kan starte fiskeoppdrett så lenge hensynet til miljø og vanlig ferdsel langs kysten blir ivaretatt, vil ganske sikkert bli skuffet. I overskuelig fremtid vil myndighetene ta markedshensyn ved tildeling av nye konsesjoner. Sterke krefter i våre viktigste markeder følger utviklingen i norsk fiskeoppdrett med argusøyne, ikke minst bøndenes organisasjoner. I Norge vil myndighetene vokte seg vel for at næringen skal havne i samme situasjon som på 1990-tallet. I øyeblikket kan veien dit virke lang, men alle som kjenner næringens historie vet hvor fort det snur. Alle forhold taler følgelig for at politikerne også i fremtiden ønsker å ha god kontroll på gasspedalen.
En gruppe oppdrettsveteraner — de kaller seg Seniortanken — har lansert et forslag om at kystkommunene må få langt større innflytelse over veksten og utviklingen i næringen. Det er lett å forstå. Vekst forutsetter tilgang på areal, dvs. oppdrettsven­nlige lokalpolitikere. Jo større økonomisk utbytte til vertskom­munene, jo mer vil de stimulere til vekst.
Forslaget er sikkert velment, men lite realistisk. En «modell» som i realiteten gjør utviklingen av næringen til en konkurranse mellom oppdrettskommuner, er ingen farbar vei. Kystbeltet er dessuten en felles naturressurs. Også folk i Oslo og på Øvre Romerike vil ha sin del av kaka. De vil ikke akseptere at hele «ressursrenten» ved å utnyttet verdifulle kystarealer skal til­falle lokalmiljøene.
De fleste vil kalle norsk fiskeoppdrett en fantastisk suksessnær­ing. Selv de som alltid har ment at konsesjonsloven var en tabbe — oss inkludert, må vedgå det. Følgelig: Why change a winning team? Vi har derfor ingen tro på at det vil skje store endringer i den måten oppdrettsnæringen reguleres og styres på. Mye kan med fordel gjøres for å forenkle og samordne forvaltningen. Mye må også gjøres for å definere kriterier for bærekrafig produksjon. Men å desentralisere styringen av norsk fiskeoppdrett er ikke veien å gå.