Leder nr. 5 - 2015  
 

Skatt på ressurstrenten?

 

UTNYTTELSE AV GRATIS naturressurser gir grunnlag for en høyere inntjening enn det som er normalt i øvrig næringsliv. Den «ekstrafortjenesten» sjømatnæringen kan oppnå som følge av at fisken i havet og sjøarealene langs kysten er gratis, kalles gjerne på fagspråket «ressursrenten».
Ressursrenten varierer i størrelse alt etter hvilke naturressurser som utnyttes. Olje- og gassforekomstene i Norge skaper f.eks. skyhøy ressursrente. Derfor betaler oljeselskapene hele 78 prosent skatt av sitt overskudd. Fisken i havet og sjøarealene langs kysten gir også grunnlag for en betydelig ressursrente dersom man legger til rette for det. Men i stedet for å etterstrebe mest mulig effektiv drift og maksimalt overskudd, har myndighetene i alle år valgt en annen strategi. Sjømatnæringen skal bidra til å opprettholde bosettingen og sysselsettingen i kystdistriktene, ikke hente ut maksimalt overskudd. Politikerne har altså valgt å «legge igjen» ressursrenten langs kysten i form av mange flere fiskebåter, bedrifter og sysselsatte enn det er behov for. Ressursrenten har kort sagt vært brukt til å oppnå distriktspolitiske målsettinger, og har ikke kommet til syne som unormalt store overskudd i bedriftenes regnskaper. Derfor har det heller ikke vært grunnlag for å skattlegge ekstra, slik man i alle år har gjort i oljenæringen.
Lønnsomhetsutviklingen i sjømatnæringen de siste 15-20 årene har satt denne politikken under press. Strukturutviklingen både i fiskeflåten og oppdrettsnæringen har ført til en kraftig avskalling av bedrifter, samtidig som lønnsomheten har skutt i været. Deler av fiskeflåten har i perioder levert økonomiske resultater som ligger klart høyere enn normalt i øvrig næringsliv, og i oppdrettsnæringen er det overhode ingen tvil om at ressursrenten — altså verdien av å kunne utnytte gode oppdrettslokaliteter langs kysten — nå utgjør en viktig del av bedriftenes overskudd.

 

SKATT PÅ RESSURSRENTEN er ingen ny ide. Den har vært diskutert i sjømatnæringen i årtier, dog uten å komme særlig høyt på den politiske agendaen. Det skjedde først tidlig på 2000-tallet, da Høyre vedtok slik skatt nærmest som et prinsipp. Noe av det første Svein Ludvigsen gjorde da han ble fiskeriminister i 2001, var følgelig å starte arbeidet med å utrede skatt på ressursrenten. I stortingsmeldingen «Marin verdiskaping» fra 2005 lanserte Bondevik II-regjeringen som målsetting å innføre en slik skatt.
Det ble imidlertid med målsettingen. Da Arbeiderpartiet samme høst overtok regjeringsmakten ble nemlig spørsmålet om skatt på ressursrenten lagt på is. I Arbeiderpartiet, SV og særlig Senterpartiet, var man fortsatt mest opptatt av «lys i husan» langs kysten.
Siden har strukturprosessen gått sin gang. Også de rød-grønne har etterhvert begynt å innse at ressursrenten tilfaller stadig færre og stadig rikere næringsaktører. Verdien av å utnytte fisken i havet har eksplodert. Det gjenspeiler seg ikke minst i prisen på fiskerettigheter og oppdrettskonsesjoner. Svært løselig anslått er kvoterettighetene av pelagisk fisk i dag verdt ca. 30 milliarder kroner og av hvitfisk ca. 15-20 milliarder. Verdien av laksekonsesjonene utgjør i alle fall 30 milliarder. I alt snakker vi altså om rettigheter for 75-80 milliarder kroner. Det er mye å kunne utnytte gratis.
Vi skriver juni 2015 og Høyre sitter igjen nest øverst ved Kongens bord. Det bør derfor ikke forundre noen at Elisabeth Aspaker børster støv av stortingsmeldingen om marin verdiskaping fra 2005. Hun har besluttet å nedsette et utvalg som blant annet skal utrede hvordan man kan beskatte ressursrenten i flåteleddet. I oppdrettsnæringen har myndighetene delvis innført en slik skatt allerede ved å ta betaling for nye konsesjoner. Forslaget om en mer generell skatt i form av årlig arealavgift ble derimot avvist av Stortinget. Det kaller vi godt jobbet av næringens folk. Slik det ser ut akkurat i øyeblikket slapp oppdretterne med skrekken. Det gjør neppe fiskerne.


DET NYE UTVALGET TIL Aspaker skal komme med sine anbefalinger høsten 2016. I god tid før valget i 2017 kommer så en stortingsmelding som sannsynligvis vil foreslå at det innføres en eller annen form for skatt på ressursrenten. De som vurderer å kjøpe fiskekvoter i dag bør absolutt ha dette i mente. Hvordan denne skatten skal utformes, er fortsatt i det blå. Ulike alternativer kan tenkes. En mulighet er å øke skattesatsen på rederienes overskudd, altså en tilsvarende ordning som i oljenæringen. Fordelen med en slik løsning er at beløpet man betaler alltid er tilpasset inntjeningen. Man slipper også å betale i år med underskudd. Ulempen er at selskaper med ulike aktiviteter risikerer å betale mer enn de egentlig skulle. En slik løsning kan også stimulere til kreativ bokføring. En annen, og svært praktisk form for skatt på ressursrenten, er å innføre en fast avgift på førstehåndsomsetningen. En rekke land har gjort dette. Da betaler alle i henhold til det fangstkvantumet de leverer, hvilket virker rettferdig. Det kan tenkes en fast øreavgift pr. kilo eller en fast prosentsats av førstehåndsverdien. Ulempen er at man vil få skatt selv i år med underskudd, hvilket ikke er bra. En avgift på førstehåndsomsetningen kan også stimulere til juks.
En tredje løsning kan være å knytte ressursrenteskatten til omsetning av kvoter. For mange redere har jo retten til å drive fiske slett ikke vært gratis. Tvert om har de betalt dyrt for den. For disse vil det virke veldig urettferdig om staten på toppen skal kreve inn ekstra skatt. Ved å skattelegge den som selger kvoter «tar» man også komponisten, ikke pianisten. Ulempen ved ordningen er selvfølgelig at de som ikke selger i prinsippet kan fortsette til evig tid uten å betale ressursrenteskatt.
En fjerde løsning er å sette en fast pris pr. kvoteenhet, og innkreve en årlig andel av denne i ressursrenteskatt. Da betaler man ikke ut fra bruken av kvotene eller de inntektene som kommer, hvilket er uheldig. På den annen side er ordningen uhyre enkel å administrere, og gir ingen incitamenter til kreativ bokføring eller juks.
Vi vet ikke hvilken løsning politikerne vil falle ned på. Men sett med statens øyne ble alle fiskerettigheter i sin tid tildelt gratis. At private aktører har kjøpt og solgt kvoter av hverandre, endrer ikke dette faktum. Myndighetene vil derfor neppe ha moralske skrupler med å innføre en avgift på førstehånd, selv om det betyr at også fiskere som har kjøpt kvoter dyrt må betale skatt på ressursrenten. Skal vi tippe i dag, blir nok løsningen denne.