Leder nr. 5 - 2017  
 

Blåblå oppsummering

 

DET BLÅBLÅ REGJERINGSPROSJEKTET var historisk. Klokken 12.00 den 16. oktober 2013 kunne FrP for første gang ta plass ved Kongens bord. Rett nok som lillebror og læregutt, men likevel en milepæl for partiet som i sin tid ble stiftet for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.
Elisabeth Aspaker fra Høyre ble svært uventet ny fiskeriminister. Hun holdt i drøye to år, før FrPs nestleder Per Sandberg overtok stafettpinnen i desember 2015. Nå er valgkampen i full gang, i september kan det blåblå prosjektet være over og det er på tide med en liten oppsummering.
La oss starte med to ugjendrivelige fakta. For det først at ingen regjering eller fiskeriminister noen gang har opplevd en så fantastisk, ja nesten eventyrlig økonomisk utvikling i sjømatnær­ingen som de blåblå. Uten at myndighetene har måttet løfte en finger har inntjeningen de siste fire årene knust alle tidligere rekorder. Fiskeriministeren har knapt behøvd å gå på jobb. I løpet av fire år med Aspaker og Sandberg ved roret — fra 2013 til 2017 — har førstehåndsverdien av fisk og skalldyr økt fra 12,7 milliarder til godt over 18 milliarder kroner og eksportver­dien av sjømat fra ca. 60 milliarder til rundt 100 milliarder. At mye av dette skyldes nullvekst i oppdrett og skyhøye laksepriser kombinert med en meget gunstig utvikling i valutakursene, endrer ikke på en krone. Inntjeningen har skutt i været. Aldri før har fiskere og fiskeoppdrettere tjent mer penger enn under fire år med blåblått styre. Som vanlig har fiskeindustrien kommet dårligst fra det — klemt mellom kaikanten og krevende kunder ute. Men også i fiskeindustrien har de økonomiske resultatene bedret seg under Aspaker og Sandberg.
For det andre kan vi konstatere at utredningsiveren har vært større enn noen gang. Det begynte allerede noen måneder før Elisabeth Aspaker overtok som fiskeriminister med opprettelsen av Tveterås-utvalget. De blåblå var like opptatt som de rødgrønne av å gjøre fiskeindustrien mer konkurransedyktig og lønnsom. Det fortsatte med stortingsmeldinger om vekst i havbruksnæringen og forvaltningen av kongekrabber, oppnevnelsen av et utvalg for å vurdere landbasert oppdrett, videre et høringsnotat om å innføre strukturordninger for flåten under 11 meter, etableringen av Eidesen-utvalget for å vurdere kvotesystemet, opprettelsen av Pliktkommisjonen for å endre pliktsystemet til torsketrålerne og etableringen av et ekspertutvalg for å se nærmere på praktiseringen av fiskesalslagslova. Kort sagt; det har vært vurdert, utredet og planlagt som aldri før.



HVA SÅ MED RESULTATENE av all denne blåblå utredningsiveren?
Oppsummert i konkrete stortingsvedtak må det være lov å hevde at de er magre. Det har to forklaringer. For det første at de blåblå mangler flertall. Med Venstre og KrF på vippen har det fiskeripolitiske handlingsrommet vært begrenset. For det andre at fiskeriminister Elisabeth Aspaker fra første stund signaliserte at hun ikke ville foreta gjennomgripende endringer uten et klart stortingsflertall i ryggen. Sjømatnæringen har levd lenge nok med politisk usikkerhet. Et slik flertall må nødvendigvis innbefatte Arbeiderpartiet, og dermed ble det fiskeripolitiske handlingsrommet ytterligere innskrenket. Noen spede forsøk på å tvinge gjennom egen politikk, har ikke falt godt ut. Ønsket om å avvikle trålernes pliktsystem endte med full retrett, og nylig fikk de blåblå tredd ned over hodet arealavgift i oppdrettsnæringen forkledd som en avgift på lakseeksporten. «Regjeringen tryner igjen i sjømatpolitikken», kommenterte redaktør Øystein Hage i «Fiskeribladet» med vanlig sans for tabloide formuleringer. For egen del vil vi mene at samtlige partier «trynet» i diskusjonen om pliktsystemet. Alle er jo enige om at dagens system ikke fungerer. Da er det «på trynet» at alt fortsetter som før.
Eidesen-utvalget har fremmet en rekke svært kontroversielle forslag, ikke minst om skatt på ressursrenten, strukturkvoter uten tidsbegrensning og strukturordninger for flåten under 11 meter. Dette er spørsmål fiskeriministeren — sikkert klokelig — ikke vil ta stilling til rett før valget. Eidesen-utvalget kan med andre ord bli den første varme poteten de rødgrønne får i fanget.

HELDIGVIS HAR MAN IKKE bare utredet de siste fire årene. Fiskeri­ministeren har solgt statens aksjer i Cermaq, innført en ordning med kvotebytte i loddefisket, fastsatt nye krav til brønnbåter, fjernet eierbegrensningene i oppdrett, hevet kvotetakene for pelagisk trål, ringnot og torsketrål, etablert en ny regionstruktur i Fiskeridirektoratet og redusert eksportavgiften, for å nevne noe av det viktigste. Vi tar også med at fiskeriministeren har besluttet å slå sammen NIFES og HI, beholde deltakerloven som den er, innføre nye lusegrenser, øke Norges andel av nvg-silda fra 61 til 67 prosent og etablere et Havbruksfond. Og så har de blåblå fått på plass et vekstregime i oppdrettsnæringen som knapt vil gi vekst i det hele tatt, og som slår beina vekk under alle vyer om en femdobling av lakseproduksjonen på denne siden av 2050.
Det er veldig trist, og kanskje det som vil bli husket aller best fra årene 2013 til 2017 med blåblå fiskeriministre.