Leder nr. 5 - 2018  
 

Ikke om, men når!

FØR — I GAMLE DAGER — ble man fisker for å ha noe å leve av. Fiskeryrket hadde lav status. Det var ikke noe far og mor anbefalte barna å begynne med. Men mange hadde ikke noe valg, særlig i de vanskelige mellomkrigsårene. Bare fra 1930 til 1940 ble det 20.000 flere fiskere i Norge. I oppdrettsnæringens spede begyn­nelse på 1960-tallet var det heller ingen kø for å delta. De første pionerene ble gjerne sett på som originaler. Å drive fiskeoppdrett var verken glamorøst eller lønnsomt. Tvert om; det var risikosport av første klasse — noe mange fikk smertelig erfare.
I dag er situasjonen den stikk motsatte. Retten til å drive fiske eller fiskeoppdrett er strengt regulert. Inngangsbillettene omsettes for millioner. Fra å være et subsidiesluk som hvert år kostet staten milliarder av kroner i offentlig støtte, er det å drive fiske blitt svært lønnsomt. I havflåten omsettes i dag kvoter og rettigheter for hundrevis av millioner kroner per båt, og selv sjarkkvoter koster så det svir. I oppdrettsnæringen er det de som vil betale opp mot 200 millioner kroner for en standard matfiskkonsesjon, altså bare for retten til å begynne med oppdrett.
Denne totale endringen har i realiteten skjedd i løpet av de siste 20 årene; i et historisk perspektiv vil det si over natta. Mange forsto nok at både fiskeriene og oppdrettsnæringen ville endre karakter etter FOS-konkursen i 1991 og avviklingen av fiskeristøtten, men de færreste så for seg den enorme forbedrin­gen av lønnsomheten. Og knapt noen ville spådd at det heteste tema i norsk sjømatnæring snaut 20 år senere skulle være skatt på ressursrenten.

RESSURSENTEN ER KORT SAGT den ekstrafortjenesten man kan oppnå i en næring ved å utnytte gratis naturressurser, altså det man kan tjene mer enn det som er normalt i andre næringer. Mange kaller derfor «ressurrenten» for en superprofitt. I og med at oljen under havbunnen, vannet i fossene og fisken i havet i utgangspunktet er gratis, vil lønnsomheten i disse næringene kunne bli høyere enn i andre næringer som må betale for alle sine innsatsfaktorer.
Oljen, vannet og fisken er felles naturressurser. Dersom disse næringene har «superprofitt», vil de aller fleste i Norge mene at det er naturlig og rett at de skatter mer enn andre. Dersom man også mener at gode oppdrettslokaliteter langs kysten er en felles naturressurs, slik mange gjør, vil dette også gjelde for oppdrettsnæringen. Vanskeligere er det ikke.
Det sentrale spørsmålet er følgelig om fiske og oppdrett gir superprofitt, altså om resultatgrad og avkastning på investert kapital er høyere her enn i øvrig norsk næringsliv. Mye tyder på det. I deler av havflåten er avkastningen i dag åpenbart høyere enn det som er normalt i andre næringer. Og i fiskeoppdrett kunne vel knapt timingen vært verre. Noen uker etter at finansministeren foreslo skatt på ressursrenten, klemte næringen selv til med å betale over 150 millioner kroner for en standard matfiskkonsesjon. Da blir det ikke lett å argumentere imot superprofitt. Heller ikke når næringen legger frem sine årsresultater med både 20 og 30 prosent i resultatmargin. Det er skyhøyt over «normalen».

ER SÅ SUPERPROFITTEN I sjømatnæringen de siste årene bare et blaff? Vi tror ikke det — selv om næringens talspersoner nærmest står i kø for å overbevise oss om det motsatte. Ingen liker å betale mer skatt enn nødvendig, og i alle fall ikke mer skatt enn naboen. Vi tror Kristina Furnes har rett i sin kommentarartikkel på side 25. Spørsmålet er ikke om det kommer en skatt på ressursrenten, men når den kommer og hvordan den skal utformes. I årene fremover bør dette være utgangspunktet for sjømatnæringens interesseorganisasjoner, med Norges Fiskarlag og Sjømat Norge i spissen. Strukturutviklingen i flåteleddet vil fortsette, og prisnivået på ny produksjonskapasitet i oppdrett vil kanalisere all videre vekst til etablerte aktører.
I debatten fremover må sjømatnæringen sloss for at ressursrenteskatten ikke hemmer lønnsom innovasjon og vekst, at den ikke fører til at sjømatbedrifter flytter ut av landet og at den ikke rammer blindt; at det faktisk må være en superprofitt å beskatte. Dessuten må den være nøytral, slik også Ragnar Tveterås er inne på. Aktørenes lønnsomhetsvurderinger av ulike veivalg må ikke påvirkes av selve skattesystemet. Og så må det selvsagt ikke bli slik at de som har betalt i dyre dommer for retten til å fiske og drive oppdrett, på toppen må betale en ekstraskatt. Skatt på ressursrenten må ramme dem som gratis kan utnytte felles naturressurser — og bare dem.
Forhåpentligvis vil alt dette bli grundig vurdert i den NOU-en regjeringen har varselt om skatt på ressursrenten i fiske og oppdrett.