Leder nr. 6 - 2008  
 

 

Snu alle steiner

RETT FØR SOMMERFERIEN ba Fiskebåtredernes Forbund om et møte med den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet. Temaet var blant annet den galopperende oljeprisen, og hva myndighetene kan bidra med for å hindre at store deler av fiskeflåten etterhvert må ligge ved kai. Bunkersutgiftene er jo i ferd med å gjøre det ene fiskeriet etter det andre ulønnsomt.
Denne lederen er skrevet før møtet ble avholdt. Men med seg til Oslo hadde kanskje fiskebåtrederne revidert statsbudsjett for 2004. I så fall var nok særlig følgende avsnitt understreket: «Næringskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har med forbauselse registrert at regjeringen vil avvikle Hovedavtalen for fiskenæringen. Disse medlemmer vil vise til at en del av de overordna fiskeripolitiske mål kun kan nås gjennom fortsatt statlige bidrag på enkelte områder».
I 2004 gikk som kjent Arbeiderpartiet imot å oppheve Hovedavtalen.
Nå håper vi virkelig ikke at fiskerne ønsker seg en ny støtteavtale. Det tror vi heller ikke. Tiden for omfattende statlig støtte til fiskerinæringen er definitivt forbi, og dessuten i strid med EØS-avtalen. Men at mange fiskere synes det er fristende å minne Arbeiderpartiet på det som skjedde i 2004, forstår vi godt. Kanskje mener partiet fortsatt at det på endel områder er nødvendig med støtte for å nå de fiskeripolitiske hovedmålsettingene.
Spørsmålet er om det gjelder subsidiering av oljeprisene.
Vi mener at svaret er et rungende nei, selv om vi registrerer at enkelte EU-land faktisk tenker i de baner. Miljøpolitikken griper inn på alle områder, og kan tidvis ha dramatiske konsekvenser. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av skadelige miljøgasser kraftig de neste årene. En av de viktigste virkemidlene for å oppnå dette er høye priser på fossilt brennstoff, både for å tvinge næringslivet til å redusere forbruket og for å få de som forurenser mest til å satse på mer miljøvennlige driftsformer.
Som to av fjorten næringsorganisasjoner har Fiskebåtredernes Forbund og Norges Fiskarlag nylig inngått en miljøavtale med myndighetene om å redusere utslippene av NOx med 30.000 tonn frem til 2011. Om man ikke lykkes med dette, risikerer fiskerne at NOx-avgiften i 2011 øker til 15-20 kroner pr. kilo. Det må være riv ruskende galt å subsidiere bruken av drivstoff i 2008 og 2009, for å «seile» rett inn i en skyhøy NOx-avgift i 2011.
Dersom oljeprisen fordobler seg de neste 10-15 årene, hvilket meget vel kan skje, er det lite staten kan gjøre. Allerede i dag får jo fiskerne refundert både grunnavgiften og CO²-avgiften. Den eneste avgiften de må betale er 7,2 øre pr. liter i svovelavgift. Det er lommerusk når literprisen kryper over 6 kroner. Så kommer NOx-avgiften på toppen, men den vil jo heretter bli knyttet direkte til en miljøavtale.

 

LØSNINGEN ER ALTSÅ IKKE Å subsidiere bunkersen. Men det er mye annet å gripe fatt i. Sjarkentusiastene vil som alltid foreslå å flytte kvoter fra hav til kyst. Men om Norge også i fremtiden har tenkt å unytte sine kvoterettigheter fullt ut, er det ingen løsning. Vi fisker ikke kvotene av lodde, kolmule, sild og tobis med sjarker og kystfartøy. Heller ikke torsk og annen hvitfisk i stormfulle vintermåneder, når fiskeindustrien skriker etter råstoff. Vi har bruk for en effektiv og moderne havflåte. Å hevde noe annet er tøv.
Løsningen må være å se nærmere på lov- og regelverket. Det har jo aldri vært utformet med tanke på å redusere forbruket av drivstoff og utslippene av skadelige miljøgasser. Aker Seafoods tvinges f.eks. til å sende alle sine trålere sørover for å fiske sei, når et par-tre stykker kunne gjort jobben og spart rederiet for 1 million liter olje. Slike idiotregler kan man selvfølgelig ikke fortsette med om hensynet til miljøet skal komme først. I dag er det strenge begrensninger for hvor mye kvoter man kan samle på ett fartøy. I ringnot er f.eks. grensen 650 basistonn. Om denne økes til 1.300 tonn, kan to fullstrukturerte ringnot­fartøyer slå seg sammen, nesten halvere drivstoff-forbruket og tjene mer enn nok penger til fornying selv om oljeprisen passerer 10 kroner. At det kanskje betyr færre arbeidsplasser må en regjering som setter miljø foran alt annet bare akseptere.
Slik kunne vi fortsette. Fiskeflåten er underlagt en rekke reguleringer som bidrar til langt høyere miljøutslipp enn nødvendig. Tenk bare på det omfattende regelverket som hindrer fiskerne i å bygge mest mulig kostnadseffektive fartøyer og bruke de mest effektive redskapene. Om oljeprisen stiger og Norge skal nå sine ambisiøse miljømål, må vi tenke på en annen måte.
Det vil selvsagt sette tradisjonelle målsettinger under press. Men det er gjerne slik at man ikke kan få i pose og sekk samtidig. Fiskerinæringen kan ikke ha en regjering som tviholder på gammelt tankegods, samtidig som den pålegger næringslivet å oppnå skyhøye miljømål. Vi må snu alle steiner, sier Fiskebåtredernes Forbund. Også de hellige!
Så kan vi selvsagt håpe at oljeprisen ikke vil stige, slik mange tror. Nylig var redaktøren med på et veddemål om hva et fat olje vil koste 1. mai 2009. I dag er prisen 145 dollar. Alle tippet vesentlig lavere.
Måtte det gå slik!