Leder nr. 6 - 2013  
 

 

Det norske lakseeventyret

NOEN FÅ KALLER DET et mareritt.
Alle vi andre må klype oss i ermene for å tro det er sant. I løpet av noen tiår har norsk lakseoppdrett vokst fra nesten ingen ting til å bli en av Norges viktigste eksportnæringer. I 1982 eksporterte vi ca. 10.000 tonn laks og ørret. I fjor over 1,2 millioner tonn. Produksjonen har altså økt mer enn 100 ganger i løpet av 30 år. For å frakte dette enorme kvantumet ut av landet, snakker vi om nærmere 50.000 fullastede trailere. I fjor ekspor­terte vi laks og ørret for 31 milliarder kroner til 100 forskjel­lige land. Ole Gunnar Solskjær, Magnus Carlsen, Edvard Munch og Henrik Ibsen kan grave seg ned. Reis hvor du vil i verden og alle har hørt om «norwegian salmon».
I disse Aqua Nor-tider kan det være greit å fastslå at oppdrett av laks har snudd opp ned på norsk fiskerinæring. For 30 år siden var fiske og fangst noe alle forbandt med et gedigent offentlige subsidiesluk. Fiskere og bønder sloss om å hente mest mulig penger ut av statskassa, og på land lå små og nedslitte fiskemot­tak på hvert eneste nes. Fiskerinæringens hovedoppgave var å sikre bosettingsmønsteret langs kysten, fiskeripolitikk noe ingen gadd å bry seg om og fiskerilovgivningen et ugjennomtrengelig kratt av regler og forordninger som knapt noen forsto eller orket å sette seg inn i. For å si det forsiktig; å jobbe i fiskerinær­ingen var ikke akkurat noe de unge oppfattet som attraktivt og fremtidsrettet. Neppe de som jobbet i næringen heller.
Fortsatt er fiskeripolitikk et område for spesielt interesserte, og lovverket er nesten like omfattende som før. Men likevel nøler vi ikke med å hevde at næringens betydning, omdømme og ikke minst tiltrekningskraft er endret. Fiskeristøtten er historie, og det har vokst frem store, børsnoterte selskaper med omfattende inter­nasjonale aktiviteter og spennende jobbmuligheter i alle ver­denshjørner. I dag jobber 2/3-deler av alle ansatte i de 100 største norske fiskeriselskapene utenfor Norges grenser. Fiskeri- og havbruksnæringen, eller sjømatnæringen som vi nå sier, frem­heves som en av Norges mest attraktive vekstnæringer. Potensialet er enormt og kan bidra til å opprettholde velferdsutviklingen i Norge også den dagen olje- og gassbrønnene går tomme. Å velge fisk fremfor olje er ikke så spinnvilt som enkelte tror.
Det aller meste, om ikke alt av denne utviklingen, kan tilskrives oppdrett av laks.

 


Figur 1: Oppdrettsfiskens andel av den totale eksportverdien av sjømat fra Norge siden 1991. 2013 gjelder pr. første halvår. Aksen til venstre viser prosentandel.

FIGUREN OVER illustrerer det som har skjedd. De siste 20 årene har oppdrettsfiskens andel av eksportverdien blitt doblet, fra 1/3-del i 1992 til over 2/3-deler i første halvår i år. I juli i år utgjorde merdfisken hele 76 prosent av den totale eksportverdien. I 2006 sto eksportverdien av laks og ørret for første gang for over halvparten av totalen, og så langt i år har vi altså brutt enda en milepæl. 7 av 10 eksportkroner kommer fra fisk oppvokst i merd. Det skjer endog i et år med rekordstor torskekvote. Og ingen ting tyder på at denne utviklingen vil stoppe. Snarere tvert om. Fangstene av villfisk vil neppe øke i særlig grad. Uansett hvor godt vi forvalter de viktigste bestandene vil total­fangsten neppe passere 3 millioner tonn på årsbasis. Potensialet for vekst i oppdrettsnæringen synes derimot uten grenser. Det er utelukkende opp til oss selv å bestemme. Innen midten av innevær­ende århundre er det ingen dristig spådom at oppdrettslaksen vil stå for 85-90 prosent av den totale eksportverdien. Da snakker vi om en årlig produksjon av laks og ørret i Norge på rundt 4 mil­lioner tonn, eller en veksttakt på 3,5 prosent pr. år de neste 40 årene. Enkelte tror veksten vil bli enda større, og at vi passer­er en årlig produksjon på 5 millioner tonn oppdrettslaks innen 2050.
Mange har forsøkt å forklare laksenæringens enorme suksess. Mye hører med. Perfekte naturgitte forhold, et godt og sunt produkt, dristig gründerskap, målrettet forskningsarbeid på avl, fôr og utstyr og ikke minst vilje til å utveksle kunnskap. For egen del vil vi også trekke frem den meget bevisste satsingen på felles markedsføring. Man kan ha ulike meninger om Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) og den måten førstehåndsomsetningen var organisert på gjennom hele 1980-tallet. Men det var i denne perioden — og først og fremst i regi av FOS — begrepet «norwegian salmon» ble skapt og markedsført i alle verdenshjørner. Oppdretterne lærte at felles markedsføring virket, og denne lærdommen har siden ligget til grunn for mye av arbeidet til Eksportutvalget for fisk, og senere Norges sjømatråd. Mens villfanget fisk i dag opplever prisfall og sviktende etterspørsel i et Europa preget av økono­misk stagnasjon — snittprisen på alle produkter av torsk har falt med nesten 10 kroner siden 2012 eller med 30 prosent, fort­setter etterspørselen etter laks å øke med 7-8 prosent pr. år. «Norwegian salmon! står som en påle i markedet. At Norges største avis i begynnelsen av juni og over hele forsiden advarte mot å gi laks til barn, ble tatt med et dovent gjesp på Oslo Børs. Aksje­kursene til de børsnoterte selskapene endret seg ikke en tøddel. For moro skyld sjekket vi med Rema 1000 på Råholt i Eidsvoll, en av Norges fem største REMA-butikker med en årlig omsetning på rundt 200 millioner kroner. Salget av Salma-laksen økte med nesten 9 prosent i de fire dagene etter VGs sensasjonspregede oppslag, sammenlignet med de fire dagene før. Det sier mye om hvor sterkt oppdrettslaksen står.
I en kort leder skal vi ikke forsøke å forklare hva lakseoppdret­terne kan lære villfisknæringen. Men det er åpenbart en god del. Oppdrettslaksen fosser frem på alle bord. Det samme kan vi dess­verre ikke si om norskfanget villfisk.
Drittavis, gjentar vi.