Leder nr. 6 - 2015  
 

Da ryggen gikk bananas.

 

MANDAG 29. DESEMBER 2014 skulle jeg begynne et nytt og bedre liv. Nyttårsforsetter er alltid vanskelige å holde. Derfor bestemte jeg med for å starte noen dager før. Badevekten ynket seg, vekt­nålen bikket 97 kilo og julas ribbefett og andre utskeielser skvulpet ubehagelig under det stadig trangere beltet. Løsningen var enkel. Jeg skulle gå minst en time hver eneste dag. Og da mener jeg «hver eneste dag». Snø eller slaps, sol eller regn, lange møtedager eller sene ettermiddager. Minst en time mosjon.
Jeg gikk til verket med imponerende besluttsomhet. Under Sjømatdagene på Hell i slutten av januar sto jeg opp halv syv for å rekke den tilmålte turen. På North Atlantic Seafood Forum i Bergen i mars måtte lunchene vike for hastig gange i travle bygater. Og innsatsen betalte seg. Vekten gikk jevnt og trutt nedover. Arbeidslysten ble også bedre. Hver eneste tur ble nøye loggført på Nike-appen på mobilen, og kilometrene rant unna. Først 100, så 500 og i slutten av mai passerte jeg 1300 kilome­ter. Da viste vekten for første gang under 89 kilo. Humøret var strålende. Jeg gikk for det meste. Av og til småløp jeg også. Men da fikk jeg ofte strekk i låret, og måtte ta det veldig med ro i noen dager for å bli kvitt smertene. En gammel kropp på over 60 må ta faresignalene på alvor.
Dessverre var det det jeg glemte!
Mandag kveld 1. juni la jeg som vanlig i vei. Etter bare noen få meter stakk det kraftig til i venstre lår. Pokker! Enda en ny strekk. Jeg vurderte litt frem og tilbake, og bestemte meg for en ny strategi. Hva med 5 kilometer på den gamle romaskinen som jeg ikke hadde brukt på aldri så lenge. I duskregnet og halvmørket på Eidsvoll var valget enkelt. Rett nok kjente jeg at det stakk litt nederst i ryggen da jeg tok de første rotakene, men det bekymret meg ikke. Hele våren hadde jeg jo slitt med vond rygg de første minuttene etter start, men smertene forsvant alltid så fort jeg ble varm. At det var vondt å komme seg opp av godstolen foran TV og ut av senga hver morgen var heller ikke noe problem. Etter et par minutter var ryggen like bra.
Tirsdag morgen 2. juni kom jeg meg ikke ut av senga. Smertene var nesten uutholdelige. Min kjære kone Kristin måtte rulle meg rundt slik at jeg kunne åle meg baklengs ut på gulvet. Å komme seg opp i rett tok minst et halvt minutt. Sekundene løper sakte når smertene i korsryggen nesten river deg i to. Men da jeg først kom meg på bena og begynte å stavre litt rundt, gikk det straks bedre. Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å reise. Denne tirsdagen hadde jeg nemlig lovet å holde et foredrag på Midt-Norsk Fiskerikonferanse i Kristiansund, forøvrig min fødeby og Norges vakreste. Der skulle jeg være en slags opponent mot Otto Gregussen og Ingebrigt Steen-Jensen i en debatt om deltakerloven og retten til å eie fiskebåter. Premieidiot som jeg var krøp jeg inn bak rattet og kjørte de vel 7 timene fra Eidsvoll til Nordmøre. Vel fremme på Thon Hotel mobilisert jeg alle krefter, kom meg ut av bilen, inn på hotelrommet, opp i møtesalen og holdt det innlegget jeg hadde lovet. Ryggen var vond, men ikke verre enn at jeg valgte å bli med på en hyggelig båttur til Averøy om kvelden.
Onsdag morgen var det imidlertid slutt. Hvordan jeg kom meg ut i bilen husker jeg knapt, men uten en solid håndfull smertestillende piller hadde det i alle fall ikke godt. Kristin måtte kjøre. Selv mer lå enn satt jeg i bilsetet de syv timene hjem til Eidsvoll.

 

SIDEN HAR JEG TILBRAGT minst 23 av døgnets 24 timer enten i senga eller i en liggestol. I skrivende stund snakker vi om over to måneder totalt ute av drift. Alle planer har vært kansellert. Teatertur til Sverige, deltakelse på EM i bridge i Tromsø, som­mertur til vårt fantastiske feriested på Nordre Bjørnsund, Notodden bluesfestival og planlagte besøk hos gode venner. Smertene har tidvis vært så djevelsk infernalske at jeg har ligget ulende i sengen og slått hendene i madrassen i ren fortvilelse. Paralgin forte og valium har prellet av. Selv den verste tannpinen har vært barnemat mot det jeg har opplevd. De første ukene var bare det å komme seg fra senga til toalettet, et rent helvete.
Selvfølgelig har jeg vært hos lege. Jeg har tatt MR som ser ut til å avkrefte prolaps og isjias. Så langt har altså operasjon ikke vært noen løsning. Ryggen er 62 år og har mange tegn på slitasje, men ingen klare fysiske skavanker eller skader som kan forklare smertene. Diagnosen, i den grad jeg har fått en slik, er at musklene ne­derst i ryggen har gått «bananas». De jobber ikke lenger sammen og går til stadighet i kramper. 1300 kilometer på hard asfalt og et anfall av galskap på en romaskin fikk det hele til å bikke over. Smertene løper ut i høyre hofte, nedover i lysken og høyre lår og dypt inn i kneskålen. Fortsatt er jeg totalt ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å ligge på ryggen. I gode stunder kan jeg ha PC-en på brystet og skrive noen ord som disse.
Alle jeg snakker med, og da mener jeg bokstavelig talt alle, har gode råd. De fleste har en eller annen gang slitt med vond rygg selv, og anbefaler fysioterapeut, kiropraktor, akupunktur, manuellterapeut, ergoterapeut, massasje av alle varianter, varmebehandling, magnetiske bølger osv., osv. Skulle jeg ha fulgt alle velmente råd hadde jeg ikke hatt tid til annet.
De siste to månedene har kort sagt vært et smertehelvete nesten uten lyspunkter. Jeg har aldri vært mer deprimert eller forbannet. All ære til Kristin som har klart å holde humøret oppe. Uten henne hadde det aldri gått.
Jeg har prøvd mye. Kortison-kurer, en rekke sprøyter dypt inn i ryggen for å slå ut vonde muskler, botox-sprøyter for å blokkere nervebaner og sterke smertestillende piller — dessverre også farlig vanedannende. Noen solide wiskey-drinker har dessuten vært en del av behandlingen, samt ulike former for tøy og bøy. Men her ligger jeg altså fremdeles. Like forbasket hjelpeløs. Nå har legen begynte å snakke om at det kan være trøbbel med noen nerverøtter. Sannsyligvis blir det operasjon likevel!


HVA HAR SÅ REDAKTØRENS vonde rygg og dårlige humør med fisk og sjømat å gjøre? Overhode ingen ting. Det eneste som måtte re­ttferdiggjøre denne lederen er at redaktøren stort sett ikke har tenkt på annet de siste 10 ukene enn hvordan han skal komme seg på bena igjen. Jeg skal ikke et sekund påstå at jeg har det verre enn mange andre — at mine smerter er spesielt ille eller unike. Mange har det mye verre enn meg, ja ofte uten håp om at det skal gå over. Stakkars, stakkars mennesker. Om denne «sutreartikkelen» likevel kan være godt for noe, må det være at folk i sjømatnæringen — som ofte har tunge og fysisk krevende arbeidsoppgaver — blir flinkere til å følge kroppens signaler. Nå finnes det ingen god dokumentasjon eller forskningsresultater som viser at det er en nær sammenheng mellom ryggsmerter og fysisk krevende arbeids­dager. Men om smertesignalene først kommer er det viktig å ta dem på alvor. Alt for mange tror de er verdensmestre — at en litt kranglete rygg, vond skulder eller andre plager går over av seg selv. Mitt innstendige råd er å lytte nøye til de signalene krop­pen gir. Venter du for lenge risikerer du å ende som meg. Det kan sterkt frarådes.
Så vil jeg benytte anledningen til å sende en varm takk til professor og ryggekspert Aage Indahl ved Kysthospitalet i Stavern. Jeg hadde aldri hørt om mannen da en venn anbefalte meg å ta kontakt. Siden har Aage kommet den lange veien til Eidsvoll to ganger for å hjelpe meg, satt sprøyter, svart på alle mine SMS-er og rare spørsmål, kommet med mange gode råd og vist en interesse og medfølelse som jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Og alt dette har han gjort på fritiden til alle døgnets tider uten å be om et rødt øre. Om noen fortjener prisen årets medmenneske må det være Aage Indahl, snart på vei over i pensjonistenes rekker.
Tusen takk Aage!
Og helt til slutt. Denne lederen er også skrevet til alle dere som i midten av august ser frem til en hyggelig prat med redaktøren på «Norsk Fiskerinæring»s stand under Aqua Nor. Der kommer jeg nok neppe til å være i år — for første gang siden oppdrettsmessene startet for alvor i 1981. Men jeg lover å komme sterkere tilbake. Bare ryggen omsider blir til å leve med! Og har jeg flaks kommer jeg meg til Trondheim i år også.