Leder nr. 6/7 - 2016  
 

Varsko her!!

 

VÅR 91 ÅR GAMLE FAR OG grunnlegger av «Norsk Fiskerinæring» har aldri opplevd maken. Det sier en god del. Ingen har nemlig fulgt norsk sjømatnæring tettere de siste 60 årene. For egen del kan vi heller ikke erindre at det noen gang har gått bedre enn i dag. Hvilket selvfølgelig betyr at det er stille som i graven. Der fiskerifolk ferdes har man solide tradisjoner for å holde kjeft når verden går som den skal. Og det gjør den så til de grader i 2016 — vel og merke om vi holder oss til det som har med norsk sjømat å gjøre. På mange andre områder har jo utviklingen vært tragisk. Terroren rykker oss f.eks. stadig tettere inn på livet.
I fjor nådde eksportverdien av sjømat fra Norge nesten 75 mil­liarder kroner. Det var suveren rekord. Mot alle odds økte eks­portverdien med over 8 prosent i det første hele året etter at Russland, vårt aller største marked, falt helt bort. Det skjedde som leserne sikkert husker i august 2014. I 2015 gikk likevel det meste sjømatnæringens vei. Lav rente, gunstig kursutvikling og solid etterspørsel etter de fleste av våre tradisjonelle sjømatprodukter ga all grunn til å sprette champagnekorkene da året ebbet ut. Lave bunkerspriser kom også godt med.
Eksportutviklingen hittil i år, og særlig prisene på oppdrettslaks, har overgått alle våte drømmer. Per første halvår var eksportverdien 25,4 prosent høyere enn på samme tid i 2015. Det er ikke til å tro. Oppdrettsfisken sto for brorparten av veksten. Men selv om vi holder laksen og ørreten utenom, økte eksportverdien med solide 13 prosent.
Om denne tendensen holder ut året, hvilket er sannsynlig, passer­er eksportverdien 90 milliarder kroner i 2016. I så fall har den økt med 15 prosent i gjennomsnitt per år siden 2012, og det uten at eksportkvantumet har endret seg i det hele tatt. Fortsetter eksportverdien å øke med 15 prosent per år, passerer vi 300 milliarder kroner alt i 2025, 600 milliarder i 2030, 2,5 billioner i 2040 og svimlende 10 billioner kroner i 2050. Hvem sa at det var oljen og gassen som skulle gjøre Norge rik!
Dette er selvfølgelig mest lek med tall. Men ikke bare; i mot­setning til «FiskeribladetFiskaren» som mener at eksportverdien sier lite om hvordan det går i sjømatnæringen, vil vi hevde at verdien av den fisken og sjømaten som sendes ut av landet er helt avgjørende for det økonomiske resultatet. Eksportverdien står for rundt 90 prosent av næringens inntekter, og uansett hva den skyldes — høye kvoter eller gode priser, er den en utmerket indikator på ståa. At rentenivået og bunkersprisene er lave, som alt nevnt, bidrar bare til å gjøre bunnlinjen enda mer mørkeblå.
Konklusjonen gir seg altså selv: Norsk sjømatnæring går i øyeblikket aldeles fantastisk.
Følgelig bør alle varsellamper blinke!

 

I NÆRINGSLIVET GÅR DET OPPOVER med tresko og nedover med lakksko. Sjømatnæringen er intet unntak. Der går det dessuten mye mer opp og mye mer ned enn i de fleste andre bransjer. Sagt på en annen måte; det er på veien opp man legger seg til alle de uvanene som til slutt innebærer at nedturen begynner. Man slurver med kost­nadskontrollen, gjør investeringer som for ofte baserer seg på urealistiske pris- og salgskalkyler og mister fokus på produkt- og markedsutvikling. Alt går jo omtrent av seg selv! Tabbene skjer altså på veien opp, reperasjonene på veien ned.
I den grad vi kan komme med et budskap i forkant av det som helt sikkert vil bli en fantastisk fiskerimesse preget av optimisme og handlelyst, må det følgelig være å holde bakkekontakten. Det er alltid fristende å tro at prisøkninger skyldes varige skift i etterspørselskurven, at lave renter er kommet for å bli, at havforskerne omsider har fått orden på sine modeller og at gunstige valutakurser er mer regelen enn unntaket. Fiskerihistorien er dessverre full av eksempler på det motsatte, og konkursstatistikkene tegner sitt dystre bilde av bedriftsledere som trodde at lakksko ga godt fotfeste for dyrkjøpt ekspansjon.
Alle som har fulgt norsk sjømatnæringen over tid vet at ingen trær vokser inn i himmelen. Motgangen vil komme, like sikkert som amen i kirka. Men nå skal ikke vi påstå at toppen er nådd riktig ennå. Det gjør heller ikke sjømatanalytikerne. Gjennomsnittet av spådommene til Paretos Henning Lund og Nordeas Kolbjørn Giskeødegård gir en samlet omsetning i 2016 for de syv norske børsnoterte fiskeriselskapene på 89,3 milliarder kroner, og en EBIT, dvs. et resultat før netto finanskostnader og skatt, på 18,8 milliarder. Det innebærer en omsetningsvekst på 19 prosent og en resultatforbedring på utrolige 122 prosent fra i fjor. I 2017 forventes en samlet omsetning på 92,7 milliarder og i 2018 tett på 100 milliarder kroner. EBIT-en vil øke til 22,8 milliard­er i 2017 og 24,8 milliarder i 2018. Skal vi tro de to rutinerte analytikerne vil altså de børsnoterte sjømatselskapene øke resultatgraden fra 11,3 prosent i 2015 til 21,1 prosent i år, 24,6 prosent til neste år og 25,1 prosent i 2018. Det skal fortsatt gå jevnt oppover. Laksen drar selvfølgelig det tyngste lasset. Akk den som hadde en matfiskkonsesjon eller ti!

 

VI SKAL IKKE ØDELEGGE feststemningen på Nor Fishing. Det er all grunn til å juble over den strålende utviklingen i sjømatnæringen de senere årene, og himmelen virker skyfri. Likefullt er det i dag viktigere enn noen gang å holde tunga rett i munnen. Det kan også være greit å ha i bakhodet, at den utviklingen Lund og Giskeødegård ser for seg de neste 2-3 årene for lengst er innbakt i alle selskapsverdier og aksjekurser. Om rentenivået og oljeprisene stiger, kronekursen styrkes og Stortinget bestemmer seg for å innføre skatt på ressursrenten både i villfisknæringen og oppdrett, blir det blåmandag for de som ler overbærende av denne lederen.
Den siste tiden har det vært en del nedsalg i norsk sjømatnæring. Kanskje kunne de som solgte ha fått enda noen millioner om de hadde ventet litt. Men varsko her: Vårt tips er at de ikke vil fremstå som idioter om fem år. Skjønt vi har bommet mange ganger før. I det store og hele har vi vel innerst inne ment at prisene både på matfiskkonsesjoner og fiskerettigheter har vært alt for høye i hvert fall de siste 15 årene.
Hver gang har vi tatt feil — til nå!